RIP, Katoomba og masse bilder

Hei oktober!

Først en trist nyhet. Etter tre dager i Katoomba kom jeg i dag tilbake til Sydney. Og mens jeg stod og sjekket inn på et nytt hostel fikk jeg en telefonsamtale fra Norge. Min kjære farfar på 85 år hadde nemlig gått bort. Selv etter ett par år med sykdom og en nedadgående helse, er det likevel utrolig trist å få en slik beskjed. Spesielt fordi jeg befinner meg på andre siden av jorda, og derfor ikke får deltatt i begravelsen. Jeg håper og tror likevel at han ville oppfordret meg til å bli her nede og gjøre det som er viktig for meg, nemlig å oppleve nye ting og kose meg nå som jeg har sjansen. Jeg sender masse tanker til familien hjemme og ønsker med hele mitt hjerte at jeg kunne vært der i disse dager. Farfar var alltid den kule og sporty bestefaren som alle kompisene mine likte. 

Det blir merkelig å plutselig skrive om det jeg har opplevd her nede. Det føles liksom så lite viktig i forhold. Likevel skal jeg publisere noe. For innlegget mitt var egentlig ferdig i går, men internett på landet i Australia er ikke bra. I hvert fall ikke der vi bodde. 

På tirsdag dro nemlig jeg og Max til den lille byen Katoomba, som ligger så langt unna Sydney at du må reise med tog i to timer for å komme deg dit. Og gjett om det var deilig å komme seg bort fra storbyen litt! Jeg merket en stor forskjell allerede da jeg gikk av toget, da jeg ble møtt av en voldsom vind og en mangel på folk. I Sydney er det nemlig masse folk og lite vind.

Slik ser Magnus Lutnæs Aas ut som en backpacker.

Tok meg dette fordi bicepsen min ser stor ut.

Togstasjonen i Katoomba

En kort gåtur på fem minutter til hostellet gikk smertefritt, så etter å ha satt fra oss sakene på rommet tok vi en lengre gåtur rundt i byen for å se hvordan stedet så ut. Vi fant fort ut at det er lite. Hele Katoomba består egentlig av én gate. Kanskje halvannen, med en rekke små kafeer, store matbutikker og en haug av butikker som selger proft klatreutstyr. Konkurransen mellom disse må være stor.  

Dette er Katoomba. Hele Katoomba..

Første stopp var på kulturhuset her. Der fant vi det vi trodde var et godt utkikkspunkt, selv om det eneste vi så var toppen på et gigantisk varehus. Derfor ruslet vi videre, hvor en tilfeldig australier tipset oss om en bra utsikt hvis vi bare fortsatte 20 minutter rett fram. Der kunne vi nemlig få se De tre søstre, en kjent fjellformasjon her i Katoomba og nasjonalparken Blue Mountains. Og for en utsikt vi fikk se der!! Helt magisk! Du står virkelig på kanten av et stup med et frodig Grand Canyon som strekker seg ut så langt øye kan se. Nydelig.

Dette var utsikten etter en 20 minutters gåtur.

Derfor gikk vi ett par timer langs denne klippen mens vi tok bilder og planla hvordan vi skulle gå dagen etter.

Colgate

Vanskelig med selfie i sol og sterk vind. (De tre søstre i bakgrunnen)

 

På hostellet senere den kvelden lagde jeg min første hjemmelagde middag etter at jeg ankom Australia. En luksusmiddag bestående av chili con carne og salat. Knallgodt etter å ha spist brød med ost og skinke (nesten) en uke i strekk. Det bor nemlig veldig få personer på hostellet her akkurat nå fordi vi befinner oss midt mellom vinter- og sommersesongen. Det er både positivt og negativt. Positivt i den forstand at vi kan lage middag på et nesten tomt kjøkken, og bruke biljardbordet uten at folk står i kø bak oss. Negativt i den forstand at du selvsagt ikke møter like mange backpackere som du gjør ellers. Ikke at jeg har blitt kjent med så mange hittil på turen, men muligheten er i hvert fall der.

Klassemåltid

Noen hadde også lagt igjen denne boka om "Norges største rockestjerne".

I går stod vi opp tidlig og spiste en god frokost før vi pakket med oss klær, kameraer og mat. Vi skulle nemlig ut på «bushwalking» alene. Altså gåtur i jungelen nede i nasjonalparken.

Turen vår startet på toppen av Echo Point og førte oss ned rundt 900 trappetrinn langs fjellsiden, gjennom De tre søstrene, og ned til bunnen. En tur som ikke er for de med kraftig høydeskrekk. Her var det flere hundre meter ned på siden av stien, og noen ganger også under trappetrinnene (som selvsagt var gjennomsiktige).

Langt ned....

Jeg og Max valgte den lange og mindre turistfylte stien. En tur som ville ta oss rundt tre timer. Jeg har alltid tenkt på hvordan det er å vandre i jungelen, og jeg må si denne turen ikke skuffet. Konstante skrik fra en rekke eksotiske fugler, kjempehøye trær som dekker for den blå himmelen, og redselen for at det befinner seg en dødelig edderkopp i hver eneste grein som er nær beinet ditt. For mange så det sikkert ut som jeg hadde tourettes, med tanke på de plutselige bevegelsene og banneorda mine. (En ting jeg faktisk demonstrerte for mamma før jeg dro hjemmefra).

Etter en lang gåtur, kom vi til en ny trapp. Og for en tur det ble. I rundt halvannen time vandret vi kraftig oppover i en trapp som aldri ville ta slutt. Heldigvis var det mye kult å se på veien oppover, som for eksempel små fossefall, noe som ga oss de pustepausene vi trengte.

Etter 800 trappetrinn oppover.

Må innrømme at beina ble møre etter hvert.

Tilbake på hostellet fant jeg ut at det var utrolig deilig å legge seg ned. Beina var ømme og slitne. Etter en enklere middag i dag, aka kjøpepizza, fikk jeg for første gang på turen vaska klær. Noe som var på tide da jeg kun hadde to t-skjorter og to underbukser igjen.

I dag dro vi tilbake til Sydney. Denne gangen skal jeg bo i område Glebe - langt unna Kings Cross. Prisen er også veldig billig. Kun 22 AUD per natt, for å bo på et rom med tre andre og eget bad og kjøkken. 

På turen til Sydney stoppet vi innom Wentworth Falls, et lite sted ikke lang fra Katoomba. Det største vannfallet i nasjonalparken skulle nemlig befinne seg der. Så etter å ha funnet et hotell hvor vi kunne etterlate de største ryggsekkene våre, gikk vi ut på tur - igjen. Noe som skulle vise seg å bli mer alvorlig enn vi hadde tenkt på forhånd, med tanke på lengde og slit. En times gåtur for å se fossen ble til en tre timers gåtur med nye bratte trapper.

Merom Wentworth Falls i neste innlegg, som kanskje kommer i morgen!

To stykk slitne bein ble i hvert fall til to stykk dritslitne bein.  

Vi snakkes.