Oppgjørets time

Hei.

Jeg vil først starte med å få ut et par ting. Jeg er nemlig skuffet, undrende og litt irritert. Det handler ikke om hverdagen min her nede i Adelaide, men den utrolig kjedelige tilbakemeldinga jeg fikk på forrige blogginnlegg.

«Til neste innlegg hadde det vært moro å svare på spørsmål dere eventuelt har om livet mitt her nede eller Australia generelt. Kan dere ikke kommentere under om dere har noen spørsmål da?! Da blir neste innlegg enda bedre (…)»

Dette er ordrett det jeg skrev i forrige innlegg. Jeg syns nemlig det hadde vært utrolig moro å vite hva dere som er inne på bloggen min faktisk lurer på. Er det noe jeg ikke har nevnt i bloggen så langt som dere vil jeg skal skrive om? Hva som helst.

For hvor mange skrev noe? ÉN. Takk til min kjære bestis Kirsti for det! Kult at én i hvert fall leser bloggen og er interessert nok til å faktisk lure på noe.

Jeg vet ikke om jeg har rett til å være irritert eller lei meg for at ingen andre enn en av mine beste venner viste noe interesse. For det stod jo faktisk i bunn av teksten. Var det det som var problemet? At folk bare ser på bildene og ikke leser teksten? Da blir jo også poenget med dette innlegget like oversett som forrige.

For det er litt kjedelig å bruke tid på et innlegg for å fortelle dere der hjemme i Norge hva som skjer når det ikke kommer noen synlig tilbakemelding. Det er litt som å skrive en viktig og godt gjennomført nyhetssak som journalist og oppleve at ingen i landet bryr seg, men heller vil lese om Biebers første skjeggstrå. Det er vel kanskje bare slik det det.

Jeg legger merke til at innlegget får et par likes og kommentarer på Facebook, men det er likevel litt kjipt.

Ting som dette får nemlig hodet mitt til å tenke alt mulig rart. Kan mangelen (i dette eksempelet) på spørsmål kan trekkes i sammenheng med nordmenn generelt. Hurra for den norske mentaliteten! Snoking ok men å vise interesse livsfarlig. Stirre på ukjente personer på bussen ok, men livsfarlig å si noe. Ikke tilby hjelp men vær tvilende om noen spør.

Kjenner du deg igjen?

Det gjør nemlig jeg. Det er ikke første gang jeg har tenkt på dette. Jeg liker ikke denne mentaliteten, og jeg liker ikke at jeg også kan være særdeles innadvendt, sky, nervøs, usikker og redd når det kommer til ukjente personer og ukjente sosiale sammenhenger. Alt går bra i et profesjonelt sammenheng (som journalist), men ene og alene er situasjonen annerledes.

Så kanskje den kjipe følelsen jeg fikk da kun én person viste interesse nok til å stille noen spørsmål, gjorde at jeg tok et lite oppgjør med meg selv. For ja, jeg har forandret meg i løpet av de fire månedene jeg har reist rundt i Australia som en backpacker. Rett og slett fordi jeg måtte men også fordi jeg har blitt tvunget. Jeg måtte fordi jeg reiste mutters alene, og jeg ble tvunget fordi australiere, briter, nederlendere og andre har en annen mentalitet overfor ukjente personer. Australiere er for eksempel veldig utadvendte, vennlige og villige til å hjelpe deg med hva det skulle være. Oppnår du tilfeldig øyekontakt med en person i barkø, på bussen eller i butikken, så er samtalen i gang. Til tider ubehagelig, men mest flott og veldig hyggelig. Jeg har aldri vært den som har tatt iniativet i slike sammenhenger, men backpackere og australiere har fått meg til å bli mer utadvendt på et personlig plan. Det området hvor jeg ikke blir «hjulpet eller beskyttet» av den profesjonelle siden.

Som journalist er det min jobb å snakke med folk, så ingenting er skummelt. Som fadder ved høgskolen eller universitetet var det vår oppgave å få nye studenter til å bli kjent med hverandre og stedet.

På et personlig plan klarte jeg aldri å finne den samme «årsaken» til å være utadvendt og snakke med ukjente personer. Kanskje jeg endelig har funnet ut, og fått det mentale på plass? Å være utadvendt, åpen og villig til å ta initiativet handler nemlig om å ha det bra. Det er moro å bli kjent med nye personer, og det beriker hverdagen. Selv om det kun er to minutter med jenta bak deg i køen på Rema 1000.

Jeg følte ikke helt for å skrive et humoristisk innlegg med oppdateringer om hva jeg har gjort siden forrige innlegg denne gangen, men jeg skal SELVFØLGELIG svare på de spørsmålene Kirsti lurer på!

Kirsti:

Først takk for at du tror jeg klarer å trene tilbake sprettball-rumpa jeg en gang hadde! Jeg er på goood vei. I dag var det legday på treningssenteret, så føler allerede effekten. Klarte så vidt å gå opp trappa til rommet. Haha.

Når det kommer til australiere og helse, så er det helt klart et fokus på det her nede. Det er en rekke treningssentre i alle byer. Det er derimot litt vanskelig å vite helt sikkert hva slags kroppsideal folka her har, men det er klart at surferkroppen er det de fleste strever etter. En solbrun og veltrent kropp.  

Jeg har også fått inntrykk av at det varierer ganske kraftig fra storby til storby. Melbourne er for eksempel den byen jeg la merke til et visst kroppshysteri. Damene var tynnere, mer veltrente og mer «vedlikeholdt» enn kvinner fra for eksempel Brisbane. Der var naturlige former med større rumper, lår og pupper mer vanlig å se. Det samme gjaldt for så vidt for menn. I Brisbane hadde jeg ok mengde muskler, mens jeg i Melbourne var en tynn pingle. I kystbyer som for eksempel Gold Coast, Adelaide, Apollo Bay og Byron Bay er strandlivet en så stor del av hverdagen til folk at jeg tror surfing og jogging på stranda er det folk gjør av trening.

Ja, vi har et kjøkken på hostellet, så jeg forsøker å lage ordentlig mat så ofte jeg kan. Her i Adelaide har vi komfyr, ovn og mikro, så det er mulig å lage stort sett alt du vil. Denne uka har jeg blant annet lagd biffsalat, fullkornpasta med kalkunfilet, tunfiskwrap og biffstrimler med søtpoteter. Det som også er verdt å nevne er at matprisene her ikke alltid er så mye billigere enn i Norge, så å kjøpe kyllingfileter og fisk er dyrt. Dessuten har ikke hosteller noen fryser, så jeg får ikke kjøpt inn større pakker med ting. Det er litt teit.

Nei, jeg kunne ikke tenke meg å bo i Australia på heltid. Selv om klimaet stort sett er perfekt, dyrelivet eksotisk og jentene vakre, så ville jeg savnet familien og Norge for mye. Dessuten foregår alt jeg er interessert i når det kommer til kultur og sport helt på feil side av døgnet. Australia er et land jeg virkelig liker å besøke i ni måneder, men det blir godt å komme hjem igjen også.

Som jeg nevnte i den litt bitre og mildt sinte teksten min overfor, så er australiere annerledes fra nordmenn. De er mer utadvendte enn nordmenn. De er også mer solbrune og flinkere i engelsk. En ting som ikke er like positivt er at de er ganske late. Spesielt når det kommer til jobb. Jeg har fått følelsen av at mange jobber sakte. De jobber for pausene, og tar gjerne en ekstra fem-minutter om noen snakker til dem. Jeg har også blitt fortalt at mange skyr ansvar i form av lederansvar. De vil gå på jobb og deretter dra hjem, uten å ha for mye på skuldrene sine. De fleste mellomlederne på jobber der jeg jobber er briter. De ble tilbudt jobb umiddelbart fordi de ønsket mer ansvar og betydning.

Ellers så har du jo aboriginerne. 99 prosent av dem er ikke noen du ønsker å tulle med. Jeg ser dem oftest i parker med en flaske alkohol i hånda. Mange av dem er skitne, alkoholiserte og sinte. Dessverre.

Haha. Jeg har møtt backpacker-chicas, men det er også det. Australske jenter bor ikke på hosteller, og de chicasenesombor på hosteller, bor der ikke lenge nok til at du blir ordentlig kjent med dem. Det gjelder de fleste backpackere egentlig. Så om du lurer på om jeg ønsker å bli her nede for å stifte familie med en vakker chicas, så er ikke det tilfellet (enda). Tviler ganske sterkt på at det vil skje også.

Jeg kommer hjem 17. juni! Og ja, da skal vi ha en reunion!

----

Happy Australia Day!

Bilverksted, venner og ødelagt selvbilde

Hei mine kjære lesere!

Nå var det jaggu på tide med et nytt innlegg igjen, og selv om jeg kun har vært i Adelaide siden sist, har det skjedd noen småting som er verdt å nevne.

For det første vil jeg bare drepe spenninga med å si at vi fortsatt har en fungerende bil. Jeg veit at forrige blogginnlegg slutta ganske så dramatisk, med både politi, tauebil og en uviss framtid. Det som skjedde videre var at vi to dager senere, på mandagen, stakk bort til nærmeste bilverksted for å høre om de kunne sjekke bilen. I første omgang for å se om de fant noen feil eller lekkasjer fra kjælevæska og olje, pluss en sjekk av batteriet. Den kvinnelige eieren av verkstedet følte (naturlig nok) sympati for oss stakkars backpackere og sa de skulle gå gjennom bilen gratis. Om de fant noe som ville koste over 100 dollar å fikse, så ville de kontakte oss før de gjorde noe som helst.

Så da var det bare å vente. Vente på en telefon som ville ha dårlige nyheter ellr katastrofale nyheter. I verste fall kunne det hende at vi ikke hadde noe bil etter den dagen. Noe som ville gjøre livene våre en god del vanskeligere.

Seks timer etter vi leverte fra oss Harrison (Ford) så ringte mekanikeren meg. De fant tre feil ved bilen, som de hadde fikset for 99.90 dollar. Et defekt lokk på kjølevæske-beholderen, et defekt bremselys, og de fant også en liten oljelekkasje. Det er litt vanskelig for en ikke-mekaniker som meg å forklare hvor denne lekkasjen er, men den er i hvert fall INNE i motoren. En reperasjon som ville kostet over 1000 dollar å fikse. Altså ikke verdt det med vår bil. Men hun sa at det var fullt mulig å fortsette å bruke bilen så lenge vi holdt et godt øye med oljenivået og byttet over til en litt tykkere olje. Så vi har med en skadd bil å gjøre, så krysser vi bare fingrene våre for at han holder ut til vi har jobbet i to måneder!

Ellers så booket jeg og Max oss inn på det samme hostellet vi bodde på før jul. Nå skal vi i første omgang bo her fram til 14. februar, så får vi se om vi finner en leilighet eller et billigere hostell derfra. Vi fant nemlig ikke en leilighet med det første. Det virker som alle leilighetene som leies ut under korttidsleie ikke kun kan leies ut i to måneder. Her i Adelaide (og Australia eller?) betyr korttidsleie nemlig minst seks måneder. Noe som ikke er logisk i mitt hode. Uansett. Vi fikk en liten rabatt for å booke en hel måned, så vi bare gjorde det. Her er det gratis nett, og vaskedamer som skifter på senga hver uke og vasker badet hver dag.

I forrige uke tok jeg og Max oss en tur til Nord-Adelaide, en bydel like nord for sentrum og kan skryte på seg å ha en elv, cricket-stadium og en dyrehage. (Den eneste dyrehagen i Australia som har pandaer). Og for noen flotte bilder jeg tok av diverse ting. Sjekk ut disse:

Adelaide Festival Center. Stedet hvor mye høykultur finner sted. 

Nytt bilde uten så mye foss. Endelig litt skyline-bilder igjen også.

Langs elva på vei til dyreparken.

Bildet var tatt fra denne vakre broa.

Noen av dere har kanskje sett noen av dem tidligere på Instagram-kontoen min, men jeg vil bruke dem på bloggen også, i tilfelle noen lesere her ikke har Instagram. En bildetjeneste på mobil for dem som fortsatt ikke vet hva det er.

Panoramabilde fra Adelaide Oval. Cricket-stadion

Som ser slik ut fra distanse.

Fant en statue av Adelaides grunnlegger som peker på hvor han ville byen skulle ligge. Måtte derfor ta dette megamorsomme bildet! Og ja, jeg har en antenne, noe som er smått utrolig med min hårmanke.

Jeg vet forresten ikke om jeg har nevnt det tidligere, men det har ikke vært så lett å møte noen kule folk på hostellet her. Det skiftes veldig fort ut og folk bor her vanligvis i maksimalt én uke. Det har vært veldig opp og ned. I helga derimot ble vi kjent med noen veldig hyggelige og kule folk. De har allerede dratt fra Adelaide, men for andre gang her i Adelaide har jeg brukt mye tid på å finne på ting med andre folk enn Max. (Selv om han også var med nå også).

Hver kveld ble blant anne brukt til å spille Skip-bo (et kortspill) eller Yahtzee. Sjekk vedlagt bilde fra en av kveldene. Tror dette var den litt fuktige lørdagskvelden. Derav mitt tannete smil.

Fra venstre Juul (nederlansk), Erkki (estlandsk), Max (tysk) og meg (fra krypton (siden jeg er Supermann)).

Litt teit av meg, men tok bildet mens en femte person var på do. Litt impulsbilde som dere kanskje kan se.

På søndag gikk vi tur opp Mount Lofty. Vi startet nede ved Waterfall Gully (som jeg har vist bilder fra tidligere) og brukte rundt en time på å gå opp den laange og bratte oppoverbakken til toppen. Utsikten var som vanlig med fjellturer i Australia verdt det. Vi fikk se Adelaide fra avstand med havet i bakgrunn.

Vanskelig å se Adelaide der nede på dette bildet. 

Monument på toppen.

Senere de dagen gikk vi til sentrum for å se på starten av Tour Down Under. Australia rundt på sykkel ala Tour de France. Løpet på søndag var strengt tatt ikke første etappe men et slags kort løp på rundt en time som het Peoples Choice Classic. Banen var kort og syklistene syklet 30 runder. Det er utrolig kult å stå langs veien og se flere titalls proffe syklister suse forbi i 40-60 kilometer i timen. Tyskeren Marcel Kittel vant løpet (som han også gjorde i fjor).

Her suser de forbi. 

Her får Marcel Kittel bukett og folkehyllest.

Jeg så også Kurt Asle Arvesen (sittende i blå t-skjorte). Rakk ikke prate med han dessverre. 

Når det kommer til jobbing så jobber vi onsdag og torsdag i forrige uke, og skal jobbe tirsdag til fredag denne uka. Tror jeg i hvert fall. Hørte snakk om en felles fridag på fredag, men håper det ikke stemmer. Vil tjene penger!! Selve jobben er like hjernedød og repetativ som før jul, men jeg er flink til å tenke på resultatet som kommer. Penger som går til reising og opplevelser jeg ikke kommer til å glemme på lang tid.

Mot slutten her vil jeg også snakke litt om trening. Jeg tror jeg har nevnt dette tidligere også, men på et prøverom i Melbourne for et par uker siden fikk jeg et stort sjokk. Herregud som jeg så ut! Jeg kunne ikke lenger se noen nyanser til magemuskler og rumpa mi var heller ikke så sexy som den pleide å være. Nå har jeg blitt fortalt i etterkant at lyset og speilene hos H&M ikke er noe bra, men fra den dagen tok jeg et stort grep. Ikke noe mer spennende australsk godteri, og begynn å tren. Så de siste tre ukene har jeg levd under et nytt regime. Ordentlig mat og trening minst fire ganger i uka. Noe som fram til i går bestod av løping i park, fotball i park og annen trening i park. (Noe som har hjulpet). I går meldte jeg meg inn i et treningssenter og har på to dager trent to ganger der. Og fy fader så godt det føles! Mens jeg skriver dette er rumpa, beina, ryggen, puppene og armene støle. En fantastisk følelse.

Senteret var ikke det billigste, men med tanke på at det ligger fem minutter unna hostellet, har null bindingstid og er nytt og ordentlig, så spiller det ingen rolle for meg. Speilbildet jeg så i Melbourne skremte meg og skal forandres. Det skal ikke være mulig å falle sammen helt her nede heller! Det er jo faktisk ikke kun en ferie.

Det passet forresten veldig bra å melde seg inn på et treningssenter da fotballen vår ga opp på mandag. Noe som endte med at jeg dro ut blære for å lage et kul hatt. (Brukte den for første og siste gang på dette ene bildet).

Ja, jeg er faktisk så glad.

Mandag var også den siste dagen til Juul, Shanna og Erkki, så vi fem dro på en pub hvor det var åpen mik. Altså en mulighet for amatører å synge. Her er et bilde av scenen.

Det var alt jeg hadde å si denne gangen. Til neste innlegg hadde det vært moro å svare på spørsmål dere eventuelt har om livet mitt her nede eller Australia generelt. Kan dere ikke kommentere under om dere har noen spørsmål da?! Da blir neste innlegg enda bedre og i tillegg interaktivt.

Kom igjen da dere!

J

Dritthostel, nasjonalparker og politihjelp

Hei folkens.

Jeg vil igjen starte med å beklage at det igjen har gått for lang tid mellom blogginnleggene mine. En beklagelse jeg føler jeg bør si, selv om det ikke alltid er like lett å skrive en hel del masse om det jeg gjør her nede. Både på grunn av reising og derfor manglende tid og internettilgang, og mangel på spennende opplevelser.

Dette blogginnlegget derimot kommer til å inneholde en hel del bilder av spennende opplevelser. For jeg er tilbake i Adelaide, noe som betyr at jeg har internett.

Men først la meg si: GODT NYTT ÅR!! Tenk at det er 2015. Det er ganske kult. For meg er det en liten lettelse, for jeg er flinkere til å skrive et 5-tall enn 4’ere. Det blir enda bedre neste år! Jeg har de beste håndskrevne 6’erne! Dette er strengt tatt ikke viktig informasjon, men mer en morsom fakta å vite om meg.

Nyttårsaften i Melbourne ble feiret litt men det ble ikke noe party eller megafeiring. For det første ønsket jeg ikke å ha noe med folka på hostellet å gjøre. (Kommer tilbake med mer info om de grisene senere). Jeg og Max drakk bare noe øl før vi dro inn til sentrum for å se på 21.30-rakettene. De sender nemlig opp raketter halv ti OG ved midnatt. Førsnevnte for at småbarn skal få sett noen farger på himmelen. Deretter fant vi oss en pub som holdt væskeinntaket oppe til midnattsrakettene.

Ble forresten ringt opp av PST (Politiets sikkerhetstjeneste) ved 23-tida. Noen hadde brukt navnet mitt og ringt inn et tips til dem. Dette syns jeg var litt ekkelt. Ikke kunne vedkommende si hva slags tips det dreide seg om, hvordan han hadde fått tak i det australske nummeret mitt eller om jeg burde være nervøs av at noen brukte navnet mitt. Så om noen ser navnet mitt brukt på steder som virker unaturlig, eller umulig siden jeg befinner med i Australia, så vær så snill og si ifra! Sikkert bare en tulling som hadde sett navnet mitt i Dagbladet, men uansett.

Tilbake til rakettene. I Melbourne sender de opp rakettene fra takene på en flere skyskrapere. Noe jeg ikke vet årsaken til, men tror nok at det er fordi alle skal få sett noe. Jeg befant med i en park like ved Federation Square (som er det mest populære stedet i byen å se fyrverkeri fra). Dette er noe av det jeg så:

Kvaliteten er ikke helt den store, men hadde mer lyst til å se fyrverkeriet enn å ta så altfor mange bilder. Selve fyrverkeriet varte (kun) i ti minutter. Da dro vi tilbake til hostellet.

Og for et grusomt hostell!!!! Er det noen backpackere som leser dette innlegget, eller noen som planlegger å dra til Melbourne, så IKKE bo på College Lawn Hotel!!! Det er møkkete, grisete, fuktig, skittent, og det stinker både innestengt og fyll. Mye på grunn av de TO pubene i etasjen under, og på grunn av ekle backpackere. Nå skal jeg ikke dømme alle backpackerne, men alle jeg møtte var forferdelige. Nyttårsmorgen bestod for eksempel av at en grisefull franskmann satt i senga mi og røyka hasj. Da øynene mine åpnet seg lente han seg bort og stakk jointen opp i ansiktet mitt før han sølte rom på dyna. Forresten, jeg sov i OVERKØYA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Det punktet er det nærmeste jeg har vært å drepe et menneske i Australia. Fy faen ass, for å si det rett ut! Og han var ikke den eneste. Her er et bilde jeg tok av rommet fra senga:

Utrolig ekkelt og skittent. 

Se for deg en eller to personer i hver seng. Alle med svarte føtter (fordi de verken dusjer eller bruker sko). Ingen dusjer mer enn maks én gang i uka og klærne du ser på bildet luktet ikke akkurat lavender og solsikker. Mer svette, marihuana, varmt øl og dritt.

Det var også en dag jeg kom tilbake til hostellet og flip flop'ene mine var borte. Det viste seg at en dust hadde "lånt" dem hele dagen. Rett og slett fordi han skulle på stranda. Er det mulig?!

Du kan derfor forstå at dagen vi dro derfra var en god dag. Og det er litt synd at vi følte det slik, for Melbourne i seg selv er en fantastisk by! Vakker, energisk, sporty, grønn, dynamisk og forskjellig.

Skyline i Melbourne. 

Juletreet var fortsatt til utstilling. 

Tankevekkende og dyp grafitti. 

Lille bygninger på kaia i Melbourne. 

Botanisk hage. 

Shrine of Remembrance.

Som i Sydney tok jeg meg også opp i byens høyeste bygning for å oppleve utkikkspunktet. Eureka Tower heter byningen og er den høye greia på bildet under.

Sjekk utsikten dere. Wooow.

Togstasjon og Federation square i midten nederst i bildet.

Langt ned.

Men jeg er ikke redd.

Litt på siden av fortellinga her, men jeg blir mer og mer bevisst på hvor mye plass jeg tar i bildene jeg legger ut her på bloggen. Det blir mye selfies for å si det sånn. Slik er det nå bare. Jeg kommer til å være mye i veien for dere som kun vil se utsiktene, bygningene og dyrene. Jeg prøver likevel å ikke være til stede i absolutt alle bildene, for noe er faktisk penere å se på uten meg. Tro det den som vil!

Fra Melbourne gikk turen sørover, til Wilsons Promontory Nasjonalpark, som blant annet kan skryte på seg å ha Australias sørligste punkt på fastlandet. Det var punktet jeg ønsket å se, men dessverre måtte jeg gi tapt på en nydelig strand rundt 20 kilometer unna. Været var ikke det beste, og det var ikke verdt å gå 40 kilometer tur-retur i røft terreng for å se dette.

Dette er så langt sør jeg kom.

Dagen etter dro vi til Phillip Island, en øy sør for Melbourne hvor det skulle være mulig å se både seler, sjøløver, pingviner og koalaer. Dessverre kostet alt for mye penger og foregikk på tidspunkter som ikke passet. Det var derfor en skuffa Magnus som dro fra øya. 

Skuffa over å ikke se en ordentlig sel. 

Sjøløvene skal ifølge en plakat befinne seg ute på øyene lengst ute.

Vi dro videre nordover og overnatta på en campingplass i Tooradin. Hvorfor finnes det slike vasker? To kraner langt fra hverandre hvor den ene krana har varmtvann og den andre har kaldtvann. Jeg brant i hvert fall venstrehånda hver eneste gang jeg brukte den. Dustete løsning.

Vi dro ikke tilbake til Melbourne igjen, men satte kursen mot The Grampians Nasjonalpark. I den lille byen Halls Gap bodde vi på et hostell og gikk turer i regnvær. Det hadde jo vært best med blå himmel og sol, men dessverre ville ikke været være bra denne gangen. Det virket dessuten som hele sør-øst opplevde dårlig vær disse dagene.

Halls Gap ligger midt i en dal. (Ser du kenguruene på bildet?).

Det var massevis av disse dyrene overalt. Øgler?

Vi var likevel ved godt mot. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, som jeg pleier å si etter at jeg fant opp dette sitatet. Jeg brukte nemlig regnjakka nesten hver dag! Så det var smart å ta den med. Jeg fikk sett noen fine utsikter i løpet av turene, og fikk jammen litt mosjon også! Ikke dårlig for tre dager i en nasjonalpark.

Utkikkspunktet på The Pinnacle.

The Pinnacle bak meg der altså.

Fortsatt ved The Pinnacle. 

Klatret opp Silverband Falls, men fikk ikke til det morsomme langt ned-følelsen-bildet.

MacKenzie Falls, det største fossen i staten Victoria.

The Balconies. Later som jeg ikke har høydeskrekk. 

Slik så det ut før det tøffe bildet ble tatt.

Kul gangsti opp fjellet.

  

Den siste dagen gikk vi den «tøffeste» løypa. Vi valgte faktisk å overse adgang forbudt-skiltet som noen hadde satt opp to kilometer ut i løypa. Rett og slett fordi vi hadde kjørt langt og gått et godt stykke allerede. Området var nemlig stengt på grunn av en skogbrann som hadde skjedd en tid tilbake. Merkelig å gå tur blant sorte trær.

Svidde trær.

I går forlot vi Halls Gap og The Grampians for å dra tilbake til Adelaide. Selv om vi ikke har hørt noe fra sjefene ved Stan Bond, så skal vi jobbe igjen fra midten eller slutten av januar. Derfor er det jo greit å være i byen allerede nå! Strekningen fra nasjonalparken til Adelaide var på litt over 600 kilometer. En grei biltur for å si det sånn. En biltur bilen selv ikke helt orket. I en lang nedoverbakke fra Adelaide Hills og ned mot sentrum ga den nemlig helt opp. Den skrudde seg av og ville ikke adlyde verken skrik eller vennlige dashbordklapp. Vi var nødt til å trille inn på en sikkerhetsrampe for lastebiler, hvor vi fant ut at vi manglet olje og kanskje også strøm på batteriet. 

En politikvinne fant oss og fikk ordnet tauebil ned til nærmeste bensinstasjon. ÉN kilometer lenger ned i bakken! Der fikk vi fylt på mer olje, litt mer bensin, og startkabelhjelp fra en hyggelig mann som lignet litt på Richard Gere. En «silver fox» der altså. Det ga bilen den hjelpen den ville ha, og vi kom oss fram til hostellet, hvor bilen nå står parkert utenfor. Som jeg har nevnt tidligere så er ikke dette første gang vi har en dårlig følelse for denne bilen. Det har hele veien dukket opp små bagateller og rare ting som vi ikke forstår. Det er utrolig kjipt! Å konstant ha en dårlig følelse når du setter deg inn i bilen. Derfor har vi (endelig) bestemt oss for å sende bilen på sjekk. Få en ordentlig mekaniker til å gå gjennom bilen og se om han finner noe rart. Vi håper et nytt batteri vil være løsningen, men vi har begge en dårlig følelse for at det er flere alvorlige feil på bilen. Så vi krysser fingrene og håper vi FOR ENGANGS SKYLD har litt flaks her nede når det kommer til bilen. Viser det seg at vi kun trenger et nytt batteri, så kjøper vi det og forsøker å selge bilen. Selv om jeg er redd for at vi ikke får halvparten av det vi selv betalte for den.

Lærepenger lært, hjemmelekser gjort og flere erfaringer rikere. Og en skrekkhistorie å gjenfortelle i tiårene framover.

Bortsett fra bilen så er det deilig å være tilbake i Adelaide. Det er rart å komme tilbake og kjenne byen. Vite hvor ting er og sånt. Dette er den første byen jeg returnerer til.

Framover har jeg ikke så mye planer enda. Sende bilen på verksted, høre med sjefen angående jobbing, og masse egentrening. For ja, jeg er temmelig sikker på at jeg har lagt på meg littegrann. Dessuten var jeg overraskende tung i pusten underveis på fjellturene. Uff…

Uansett, jeg kommer til å oppdatere dere om det skjer noe moro!

Snakkes senere!