Australia Horn

Australia Horn

tirsdag 25. november 2014

St George - Cobar - Broken Hill - Adelaide


Hei alle sammen!

Nå er jeg kommet til Adelaide, Australias 5. største by etter Sydney, Melbourne, Brisbane og Perth. Det betyr også at, igjen, bilen fortsatt lever. Det er jo bra! Nå står den parkert på en plass vi ble fortalt at de kan stå på i flere måneder uten at noen bryr seg. Hostellet vi bor på, Adelaide Backpacker Inn, lovet nemlig på internett gratis parkering, men det betydde visst at de visste om noen plasser politiet eller parkeringsvakter ikke bryr seg om. Hmmm...

Uansett. Litt om turen ned hit til Adelaide. Jeg og Max pakket sammen det vi eide i morgentimene på fredag i St. George. Som jeg nevnte i forrige innlegg ønsket både han og jeg oss bort fra det lille tettstedet ganske så fort.

Edderkoppen i hjørnet er en Redback. Altså dødelig. Dette bildet er tatt i dusjen i St George....

Fra St. George til Adelaide var det i følge GPS'en vår og Google Maps 1660 kilometer. Noe som betydde en reisetid på rundt 18 og en halv time. Altfor langt til å kjøre på én dag altså. Derfor bestemte vi oss for at første etappe skulle være til Cobar, åtte timer unna. Lite visste vi at GPS'en sendte oss avgårde på en rute gjennom ørkenen på en grusvei så dårlig at det var umulig å kjøre fortere enn 40-50 kilometer i timen.


Hit ledet GPS'en oss. Humpete og øde.


Ja, jeg tok faktisk et bilde mens jeg kjørte.

Heldigvis holdt vi hodene kalde nok til å fortsette ett par timer til asfalt dukket opp i horisonten.

Og for en horisont! Strake veien så langt øyne kan se, og ingenting spennende å observere. Veiene var akkurat slik man ser i filmer fra USA, fra bilturer gjennom ørkenen og alt er kun rett framover. Slik var det her også! Kult første gang man kommer over en kul og ser veien foran seg, men kjedelig da det aldri endrer seg.

Slik var bilturen i time etter time. Kun rett fram så langt øyet kunne se.

Ver heller ingen biler her, så kunne ta en selfie midt i veien. 
Hahahaha. 

MEN, vi kom oss til Cobar, der vi fant en campingplass som faktisk hadde trådløst nett! Dette var første gangen jeg hadde nett på telefonen på kjempelenge (en HEL uke), så fikk snakket med mamma på Skype. Det var hyggelig!
Den samme kvelden gikk jeg og Max ut til nærmeste pub for å drikke øl og spise middag. Flaks for oss at det var en kinesisk restaurant vegg i vegg med puben. Og at det var en slags lokal karaokekonkurranse den kvelden. Jeg må dessverre si at jeg ikke tror verdens neste superstjerne kommer fra Cobar...

Første øl på lenge, og karaokekveld i Cobar. Mannen i bakgrunnen kom på delt førsteplass. 
Dagen etter vurderte vi å kjøre ti timer til Adelaide, men bestemte oss heller for å ta resten av turen i to etapper. Først til Broken Hill, og deretter til Adelaide dagen etter. En beslutning vi ikke har angret på. Broken Hill var et skikkelig kult sted med masse interessant å se på og med en lang historie. En gruveby som har forandlet seg mer og mer om til en spøkelsesby, hvor gamle bygninger og gruveutstyr står utstilt omkring i byen.


En metallmaur!

Gamle gruvegreier...
På campingplassen her fikk vi også kjølt oss ned i et svømmebasseng. Selv om selve campingplassen, kjøkkenet og toalettene var utrolig dårlig, var bassenget flott. Broken Hill var også den første byen hvor jeg på over en uke hadde dekning på telefonen.

Søndag morgen, etter en god frokost dro vi avgårde på den siste etappen vår. Broken Hill - Adelaide. En biltur som fortsatte på de endeløse strekningene i outbacken. Ikke annet å se enn rød sand, kaktuser og små busker.

Utsikten gikk fra dette....

Det før vi plutselig endte opp i bondeland, i mangelen på et bedre ord. Sakte men sikkert forandret landskapet seg til å bli gulere og jorder strakte seg i stedet over landet. Ganske så deilig etter å ha sett kun ørken i lang tid. Vi merket også at temperaturen sank jo nærmere vi kom Adelaide.

.... til dette. (Og ja, det var en stor forskjell for oss).
Vi hadde forresten ikke booket noe hostel på forhånd, så da vi søndag ettermiddag ankom Adelaide kjørte vi en stund rundt før vi endte opp ved Adelaide Backpackers Inn. De hadde nemlig gratis trådløst nett OG som jeg nevnte tidligere gratis parkering. Noe som de andre hostellene i Adelaide heller ikke har. Det var noe jeg og Max ikke tenkte på da vi skaffet oss bil. At vi trenger å parkere den et sted da vi bor på hostell.

Botanisk hage i Adelaide. Vakkert. 
Sentrum i Adelaide. 

Juletre på plass allerede. 



Et "flasketre".

I dag er det tirsdag og vi har nettopp forlenget oppholdet vårt her på hostellet til mandag neste uke. Selv om det koster 27 dollar natta, så har vi her gratis internett, gratis parkering, og hostellet er veldig stille, ryddig og rent. Noe som er utrolig deilig, og (i følge våre undersøkelser) sjelden vare her i byen.

Vi har nemlig ikke funnet noe jobb enda. Det har bare gått to ukedager men det kan virke som det er litt vanskelig å finne noe her. På nettet ligger det ikke stort ute, og hverken bemanningsbyråer eller fruktgårder har noe arbeid for oss. Vi håper selvsagt at det løsner seg etter noen dager da vi blir bedre kjent med byen og vet litt mer hvor vi bør lete.

I dag lånte vi også hver vår sykkel fra hostellet. Rett og slett fordi det var gratis og fordi det er en flott måte å oppdage byen på. Jeg hater forresten at det er påbudt med sykkelhjelm, men skjønner greia da sykkelveiene er langs hovedveiene her. Forestill deg at veiskulderen langs E6 eller E18 hadde vært en sykkelvei. Slik er det faktisk her i Australia. I hvert fall i South Australia og New South Wales. Sykt!

Liker ikke å bruke sykkelhjelm :(

I Norge er det skilt som opplyser om elg. I Adelaide er det for å opplyse om Kenguru, Koala og pinnsvin!!

Jeg vil avslutte dette innlegget med å skrive om noe jeg har glemt tidligere, og som min kjære søster sier alle dere lesere gjerne vil høre noe om. Nemlig det å kjøre bil her i Australia.
Jeg håper ikke jeg skuffer noen, men det er faktisk ikke så vanskelig som jeg hadde trodd på forhånd. Sitte på feil side i bilen med girspaken på venstre side og kjøre på venstre side på veien. Omvendtland som barna kaller det.
For det første så har bilen vår automatgir, som 98 prosent av bilene her nede har. Jeg har derfor ikke ved et uhell slått til eller åpnet døra med høyre hånd i et forsøk på å gire. En annen ting som ikke mange vet, er at blinklyset sitter på andre siden av rattet her nede. Det har gjort at jeg har skrudd på vindusviskerne en god del i stedet for blinklyset. Hver gang jeg skiftet fil, svingte ut av en stikkvei eller en rundkjøring, så både spylte jeg frontruta og visket som bare rakkern.
Å kjøre på feil side er heller ikke så vanskelig. Det er bare å gjøre alt motsatt av det som føles naturlig. Sving til venstre i rundkjøringer og møt biler på deres høyre side. En ting som tok lang tid å bli vant til var hvordan bilen ligger i veibanen. I Norge sitter du som sjåfør litt til venstre i veien, og det tenker du ikke noe på. Det er bare naturlig. Gjør man det samme her i Australia kjører du med to hjul ute i grøfta. Det var uvant å bli vant til.
Jeg har også en greie med at jeg tar høyre arm bak passasjersetet da jeg skal rygge, men her må jeg snu hodet rundt andre veien. Det er også litt rart.

Nå kommer jeg ikke på mer å si. Snakkes senere folkens :)

tirsdag 18. november 2014

Roadtrip, St. George og løk

Hallo hjemme i Norge og ellers i verden der folk leser bloggen min og kan norsk!

I dag er det 19 november og jeg har vært i Australia i to måneder. Ganske utrolig! Er jeg fornøyd så langt med hva jeg har gjort og opplevd her nede? Ja, det er jeg. Selv om det har vært noen få tøffe uker i det siste. Det startet vel egentlig med den følelsen jeg satt med i magen etter å ha kjøpt bilen sammen med Max. En bil med småfeil og 1250 dollar mindre på kontoen. Jeg tror det var pengene som gjorde at jeg ikke hadde den beste magefølelsen, rett og slett fordi jeg ikke hadde en trygghet på at jeg ville tjene dem tilbake. Ingen jobb og ikke noe bestemt sted å reise til var det jeg hadde. Og dessuten, om bilen bestemte seg for å dø etter to dager, ville jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Selv med Williams (selgers) seks måneders skriftlige garanti.
Det er vel derfor en veldig god nyhet at bilen fortsatt lever, og at den har brakt meg og Max over 100 mil. Dessuten har den nå også en spesialkuttet madrass bak som fungerer som en veldig komfortabel 140cm seng. En real backpackerbil med andre ord.

Forrige innlegg skrev jeg i all hast på det lille biblioteket her i St. George. Jeg tenkte derfor at jeg kunne bruke litt tid nå på å skrive et litt lenger innlegg som tok for seg turen fra Brisbane til St. George via Byron Bay, Lismore og Goondiwindi (eller Good-and-windy som jeg ville kalt det).

Turen startet tirsdag i forrige uke. Etter at Max hadde vært på jobb og jeg hadde ordnet de aller siste papirene som gjorde bilen offisielt min, reiste vi fra hostellet vi begge hadde blitt ganske så glade i ved 17-tida. Selv om vi selvfølgelig traff på rushtrafikken ut av storbyen, brydde vi oss ikke særlig om det. Vi var glade for å endelig være på reisefot igjen. Målet vårt for turen var som jeg nevnte i forrige innlegg surfeparadiset Byron Bay. Et lite tettsted to timer sør for Brisbane. En annen ting (enn rushtrafikk) jeg og Max glemte, var at Byron Bay ligger i staten New South Wales, noe som gjorde at klokka plutselig ble en time seinere da vi ankom. Derfor hadde alt av hostell-resepsjoner vi besøkte stengt, og vi satt derfor litt intetanende i mørket uten helt å vite hvor vi skulle gjøre av oss den første natta.
Etter å ha besøkt et hostell med 60 norske jenter på folkehøgskole-tur, kjørte vi til en campingplass der vi fikk en plass til bilen (og oss) for 15 dollar per person. En pris som egentlig er litt dyr, med tanke på at det ikke er strøm, lys, eller noe annet inkludert enn en gressflekk.
Uansett så pakket vi forsetene i bilen med alt av bagasje og la soveposen til rette i bagasjerommet uten soveunderlag. Det at været plutselig slo om til regn hjalp heller ikke på den litt nedslåtte stemninga. (Grunnen til at vi valgte å sove på en campingplass i stedet for i et hostell var på grunn av prisen. Hosteller i Byron Bay er DYRT).

Neste morgen stod vi opp grytidlig. Vi hadde ikke noe på vinduene som skjermet for sola og det var iskaldt og fuktig inne i bilen. En skikkelig guffen morgen med andre ord. Minnet meg mye om å campe i telt. Været var ikke særlig bedre denne dagen, og det var faktisk meldt ganske dårlig vær de neste dagene. Vårt søk etter en madrass til bilen gikk heller ikke noe bra, da det ikke er mange i lille Byron Bay som selger slikt. Alt vi fant var for dyrt. Vi valgte derfor å forsøke å bli kvitt den fortsatt ekle og usikre magefølelsen ved å dra på litt sightseeing.Vi tok turen ned til stranda, der surferne trosset det dårlige været og sa til hverandre at bølgene i Gold Coast faktisk var mye større enn dette. Vi tok også turen opp til fyrtårnet, som står for seg selv på en vakker klippevegg langs sjøen. Vi fikk en fantastisk utsikt over Byron Bay, strendene som strakte seg langs kysten, og vi fikk faktisk oppleve å stå på Australias østligste punkt. Det er litt kult. (Selv om jeg ikke har som mål å besøke det nordligste, vestligste og sørligste).
Planen vår var å tilbringe to-tre dager i Byron Bay på et hostell med internett og ellers nyte dager på stranda med sol og fint vær. Da vi fant ut at været var meldt dritt de neste dagene, at alle hostellene var svindyre, og kroppene våre var ødelagte etter en beinhard og fuktig natt i bagasjerommet på bilen, valgte vi i stedet å reise videre. Byron Bay er uansett et sted vi skal tilbake til seinere.

Turen gikk til Lismore, en litt større by som ligger rundt 40 minutter unna. I det området er det en rekke farmer som tilbyr jobb og vi tenkte at det var bedre å være i området for å besøke farmene, enn kun å ringe og spørre. Hvis vi kunne besøke farmene og snakke med folk ansikt til ansikt, ville det gi oss større mulighet til jobb. Tenkte vi…

Blide på vei til Lismore.

En ting vi har lært her i Australia, så er det at alt i mindre byer stenger alt for tidlig. Da jeg og Max ankom Lismore ved 17-tida, hadde alt allerede stengt. Det betydde at vi ikke fikk handlet en madrass til bilen den dagen, og det betydde at vi ikke fikk besøkt biblioteket for å finne arbeid og adresser. Det vi fikk gjort var å handle inn en presenning, myggnetting til vinduene og noe som kunne skjerme for sola. Deretter fant vi en campingplass hvor vi kunne sette opp «campingbilen» vår.

På en campingplass rett ved siden av to trær parkerte vi bilen og satte opp en ganske proff presenning som skjermet en hel side av bilen, og ga tak og ly på den andre siden. Myggnettingen gjorde at vi kunne sove med vinduene nede samtidig som de skjermet for lys på den siden presenningen ikke dekket til.
Og jeg må bare nevne insekter. Igjen… Det er virkelig de to første timene etter at mørket kommer at alt som fins av ekle ting dukker opp. Da vi var nesten ferdig med å sette opp campingplassen vår dukket det opp svære insekter som hørtes ut som gigantiske fluer, eller kamphelikoptre. De var på størrelse med druer og krasjet inn i alt som fantes av kroppsdeler og annet campingutstyr. Et annet ord for dem er nok biller. De var også (naturlig nok) opptatt av lys og siktet seg inn på alt vi hadde som lyste. Noe som gjorde det vanskeligere og eklere å sette opp campingbilen i mørket. Likevel så klarte vi å sette opp alt sammen, OG lage en slags middag i det ekle utendørskjøkkenet på stedet uten å svelge noe, bli bitt av noe, eller å få bilen full av dyr. Max er forresten overraskende «redd» rundt biller og instekter som er større enn en femtiøring. (For dere som husker den slags norsk valuta). Ikke for å skryte, men jeg er ikke så ille som jeg skulle tro. Believe it!

Campingplass-kjøkken

Her er en av billene. 
Til tross for en vondere rygg enn dagen før, våknet vi opp med en ganske god følelse. Vi skulle spise frokost og så på jakt etter arbeid. Hvordan kunne det være vanskelig å få til i en by som stort sett baserer seg på bondegårder og farmer? Likevel var det første målet vårt å skaffe en madrass til bilen. Ingen av oss klarte enda en natt uten det i bilen. Og for et hell vi hadde! Etter kun to timers leting, fikk vi tips fra en gammel kar i en bruktbutikk for møbler å besøke en annen bruktbutikk som var godt gjemt i byen. Der fant vi en 140 bred og 190 lang skummadrass som var nesten ti centimeter tykk. Og prisen? 40 dollar. Slett ikke verst da alt annet vi fant kostet minst 100 dollar. Det var et kupp! Blide og fornøyde ved endelig å ha en komfortabel seng i bilen satte vi snutene mot biblioteket i byen for å bruke det gratis internettet deres. Der fant vi telefonnumre og adresser, men etter 15 telefonsamtaler viste det seg dessverre at kaffesesongen ikke hadde vært særlig god i Lismore-området, og vinsesongen startet «egentlig» ikke før om en måned. De farmene som høstet «stonefruits», altså aprikoser og fersken osv, trengte heller ikke noen. Det sa i hvert fall de som tok telefonen.

Så hva gjorde vi da? Motet vårt hadde fått en ny liten knekk, men vi ga oss ikke. Vi lette i stedet for arbeid utenfor Lismore. Søksområdet vårt utvidet seg sakte men sikkert, helt til jeg ringte en vingård i den lille byen St. George. I det området stod det nemlig at druesesongen var godt i gang. Kanskje de trengte hjelp fra noen tøffe og sterke backpackere med egen bil?
Svaret var nei… Men de jeg snakket med var alle sammen veldig hyggelige. «Vi trenger ikke noen akkurat nå, men kanskje om to-tre uker. Jeg noterer ned navnet og nummeret ditt, så kontakter vi deg om noe dukker opp. Du kan jo også ringe igjen om dere ikke har funnet arbeid om to uker», ble jeg fortalt.

Det jeg også fikk var nummeret til en mann ved navn Nick. Han drev et «working hostel/arbeidshostell» i St George og kunne kanskje skaffe oss arbeid ved å plukke løk. Jeg har alltid vært skeptisk til å plukke løk fordi alle backpackerne jeg møter sier det er jævlig og jeg innbilte med alltid at arbeidet ville stinke, bokstavelig talt. (Herregud så riktig jeg ville få når det kom til det….).

Etter en kort telefonsamtale med denne Nick, ble jeg fortalt at det fort var mulig å tjene 200 dollar dagen (noe hans middelmådige arbeidere klarte), og at han hadde rom for to personer ved et av hostellene hans.
Motet mitt steg kraftig etter den telefonsamtalen. Så mye at Max også ble overbevist om at det ville bli verdt å dra til St George, en kjøretur på rundt sju og en halv time timer innover i landet.

To timer senere, ved 16-tida, var vi på vei. Vi hadde bestemt oss for å kjøre til Goondiwindi først, som lå fire og en halv time unna. En biltur som startet utrolig bra. Vi opplevde å kjøre langs flotte landskaper hvor fargerike jorder lå så langt øyeet kunne se, og hvor grønne og frodige åser dekket landskapet som bølger ute på havet. Jeg var også hundre prosent sikker på at jeg så Hobbitun og Midgard over tjue ganger de første timene. (Dessverre kunne jeg ikke ta bilder da det var jeg som kjørte…). 
Fikk tatt et raskt et...

Fartgrensa på landet i Australia er forresten helt sinnsyk. På veier som er like brede som to biler, hvor veikanten er ødelagt på begge sider, og består av opp- og nedoverbakker og svinger i hytt og pine, er det skilt med 100 km/t på. Det var skummelt. Men ikke så skummelt som da vi var midt inne i skogen og en pickup uten lys plutselig kom ut av en grusvei og lå to meter bak bilen min i 15 minutter. Selv om anledningen til å kjøre forbi konstant var til stede. Plutselig dukket alle skrekkfilmscenarioer opp i hodet mitt og jeg var alltid klar til å dukke om den overvektige mannen i bilen bak dro fram en hagle og pekte den på meg! Innavl, banjomusikken fra filmen «Piknik med døden», hjemmelagde torturredskaper, kannibalisme og en biljakt som endte i fyr og flamme var alt tanker som dukket opp i hodet mitt. Noe som ble værende en god stund etter mannen i pickupen svingte av veien og forlot oss. Puh…..

Etter å ha kjørt i tre timer begynte mørket sakte men sikkert å dukke opp. Og det gjorde også et dyr jeg enda ikke hadde sett her i Australia. Nemlig KENGURU!!! Jeg kan ikke si hvor kult det var å plutselig se en 150 cm høy kenguru stå i veikanten og spise. Det overvåkne blikket som stirret på meg da jeg kjørt forbi i 10 km/t og haka nede på fanget. KULT!!! «Finn kamera og alt!!», ropte jeg til Max som satt 40 cm til venstre for meg. Gleden over å endelig se dette dyret var så stor at etter fem minutter stoppet vi for å strekke på beina og gå over hva vi nettopp hadde opplevd. Animal Planet, bare at det var på ordentlig! Woho…

Den første kenguruen jeg så her i Australia. 


Etter et kort stopp satt Max seg bak rattet og jeg satte meg til rette med kamera i passasjersetet. Det var ifølge GPS’en vår rundt to timer igjen til Goondiwindi, men det ville ta betraktelig mye lengre tid. På grunn av kenguruer. Jeg nevnte tidligere at alle insektene i Australia dukker opp etter at mørket kommer, og det gjaldt visst for kenguruer også. Hvert minutt vi kjørte i mørket så vi minst to drepte kenguruer i veibanen eller i veikanten. Og hvert femte minutt så vi en eller flere kenguruer hoppe over veien foran bilen. Det var ikke lenger moro etter en halvtime. Takket være null gatelys innover i Australia, og null gjerder, var det umulig å kjøre fortere enn 60 km/t. Og selv da måtte vi trampe på bremsen til tider, og kjøre slalom gjennom kengurulik som ofte var for store til å passe under bilen. (Noe Max lærte da han skulle kjøre over et av likene, men endte med å mer «rulle over» et av dem. Kengurupels på eksosanlegget under bilen og svidd lukt inne bilen var resultatet). Lukta er forresten borte nå! Hvorfor har det seg at kenguruer velger å hoppe over veien kun når biler kjører der? Og hvorfor lyser det ikke i øyne på kenguruer som på katter i mørket? Det gjør alt så mye verre!

Vi kom oss uansett fram til Goondiwindi etter en laang kjøretur. Så lang at selv om vi hadde krysset grensa til Queensland igjen og tida automatisk ble en time tidligere, så var alt stengt og campingplassene hadde ingen i resepsjonen. Takk da for et ord William nevnte til meg i forbifarta tilbake i Brisbane. Showgrounds. Et raskt Googlesøk fortalte meg at det var et showground-område  her i Goondiwindi. Rett og slett et stort landområde hvor det av og til blir (eller her i Goondiwindi ble) avholdt stevner eller tivolier av ulike slag.
En gammel og skrøpelig australsk «caretaker» med en aksent fremmed for alle andre enn han selv tok oss i mot sammen med to store og sinte hunder. Joda, her kunne vi få et sted å campe i bilen! Han tok imot 20-dollarseddelen og viste oss til en stort skur vi kunne parkere bilen i. Det var det ly for regn om det skulle komme, og vi fikk til og med tilgang til en stikkontakt. Været var også varmt, for jeg og Max hadde jo ikke på forhånd sjekket hva slags temperaturer som ventet på oss i Goondiwondi og St. George. Det var nemlig ikke mindre enn 40 grader! I skyggen!! Hver dag framover!!! Og fy fader som det blåste der. Heftig vind som ALDRI ga seg. Minner om gåturer i Bodø dukket opp hos meg da, og fotballtreninger i Danmark.
Uansett, natta ble med andre ord god og varm, OG UTROLIG MYK OG KOMFORTABEL takket være den supre madrassen vår. Har faktisk ikke sovet bedre på en campingtur tidligere tror jeg. Æresord.
Skuret vi overnattet i. Goondiwindi Showgrounds leverte!

Ved 10-tida neste dag reiste vi fra Goondiwindi. Temperaturen var allerede over 30 grader og det var meldt 42 grader i St George den dagen. Etter to og en halv time i bilen langs en rød ørken kom vi fram til det lille vannhullet St George. 


Slik var utsikten i timesvis. Rett fram langs rød sand. 

Mer er det nemlig ikke å si om stedet. Midt ute i ingensteds, med en liten hovedgate og over 40 varmegrader. Jeg hadde ikke en gang dekning på telefonen, noe som er litt uvant for en person som har vokst opp i et i-land på 90- og 2000-tallet. Det ville noen dager seinere også vise seg at jeg heller ikke vil få dekning her, da Vodafone ikke har sett på dette stedet som verdig en antenne, eller hva det er de bruker for å gi folk telefondekning. Problemet jeg har med å leve uten dekning på telefonen her, er det at ingen får kontaktet meg, og jeg får heller ikke kontakte noen andre. Ingen av farmene eller arbeidsgivere jeg har sendt ut søknad og CV til får ikke kontakte meg. Og enda viktigere; om (Gud forby) noe skulle skje hjemme i Norge, så får ikke de heller kontaktet meg. Det er den følelsen jeg ikke liker. Ikke det faktum at jeg ikke får sjekket Facebook eller nyhetene daglig. (Selv om det også er litt kjipt).

Dette er hele St. George.

Tilbake til ankomsten vår i ingensteds. Etter en (kort) gjennomgang av sentrum tok jeg og Max turen til Nicks kontor. Han kan beskrives som en hardbarka mørk mann med altfor mange kilo på kroppen. Så mange at en t-skjorte i størrelse veldig stor dekket bunnen av magen. Men han var hyggelig og litt overrasket over at vi hadde dukket opp dagen etter jeg hadde snakket med ham. Vi skrev under på arbeidskontrakter og vist vei til hvor vi skulle bo. Det viste seg å bli et skur med et lite kjøkken og edderkoppfylte dusjer og toaletter. Det er fire rom her, og jeg og Max bor på det med åtte senger i. Heldigvis er rommene utstyrt med aircondition, men det er ikke stort annet. Hver gang du går ut av rommet slår varmen i mot deg som en vegg, og fluer dekker plutselig armen din. (Om de velger å ikke fly inn i ører, nese, munn eller øyne). Hele hostellet her (som det blir kalt) har også en svak dunst av løk. Som lukten av potetgull med sourcream and onion. Klær som folk her bruker ute på jordene ligger utenfor dørene og stinker opp området.

Inngangen til "hostellet". Rommene er i bygningen til høyre.

For hva kan jeg si om jobben? Jeg har nå jobbet tre ganger på fire dager, og jeg skulle ønske jeg befant meg alle andre steder i verden. For det første er det for varmt her til at vi jobber om dagen. En buss henter oss på hostellet 17.30 og kjører oss ut til jordene. Der jobber vi fra rundt klokka 18 til rundt 06 dagen etter. Da kjører bussen deg tilbake.

Slik ser et løkjorde ut. Vi sitter på bakken og trekker opp alt det grønne du ser der og klipper det av.

Vi sitter på rumpa eller knærne med en hodelykt og drar opp løk fra jorda, kutter den med en spesiell kniv og legger dem i en kurv. Etter at du har fylt opp rundt 18 kurver, som tar rundt 3-8 minutter avhengig av hvor store løkene er og hvor flink du er, så har du nok løk til å fylle en «bin» eller en beholder. Og vips, så har du tjent 45 dollar. Den første natta fylte jeg og Max opp fem beholdere på tolv timer. Vi tjente altså 115 dollar hver. Noe som ikke er særlig bra. Selv om du får utdelt hansker, fikk jeg fem vannblemmer på høyre hånd. Med venstre hånd trekker du opp løk, så jeg er konstant lam, øm og støl i den armen. 
Den andre natta fylte vi opp ni beholdere sammen på elleve timer, og natt til i dag fylte vi opp åtte beholdere på sju timer. Med andre ord så blir vi bedre, men jeg kan trygt si på vegne av meg selv og Max at dette ikke er noe for oss. Vi har bestemt oss for å gi stedet minst én uke, men jeg tror ikke det blir særlig mer. Arbeidet er naturlig nok tungt og slitsomt for hender, armer, rygg, knær og ankler, men det er så mange andre ting også som spiller inn.
For det første er vi borte fra hostellet fra rundt 17.30 til 06.30, før vi sover til rundt klokka 13-14. Da er det så varmt at vi ikke får noe annet ut av dagen. For det andre er arbeidet hardt. Jeg har konstant vondt i armer og bein, selv om den følelsen blir enklere å takle etter noen dager. For det tredje er det lukta. Å fy f**n den lukta. Det er noe av det som er verst. Den søte og sure lukta av løk som setter seg i alt du har på deg av klær og som sitter i fingrene selv etter to dusjer. Om dere der hjemme i Norge skal holde en fest for meg da jeg kommer hjem (selvsagt?!) så for all del IKKE KJØP INN POTETGULL MED SOURCREAM AND ONION!! For det fjerde et det beliggenheten. Jeg visste på forhånd at St George lå et stykke unna alt annet, men sammen med det at jeg ikke har internett eller telefondekning, så føles det som jeg er låst ute fra omverdenen. Jeg vil ha tryggheten det å kontakte andre eller å bli kontakta gir meg.

Max føler mye av det samme. Derfor har vi bestemt oss for å bite tenna samme og jobbe dagene som er igjen, og deretter dra videre. Valget står nå mellom Melbourne og Adelaide, som er rundt 16 og 18 timer unna med bil. En reise på to dager. Vi føler begge at vi heller vil bo ved en større by og jobbe som malere, arbeidere i et lager eller varehus, som gressklippere eller hva som helst. Vi kan også jobbe på andre gårder eller farmer, men ikke med løkplukking. I områdene rundt Adelaide er det massevis av vingårder som pleier å trenge folk. Selv om jeg har sagt det tidligere, så gir jeg meg ikke på det med å jobbe på en vingård. Jeg tror fortsatt det er gode penger der, og arbeid som umulig kan være verre enn løkplukking.

Som jeg også har nevnt tidligere så er det utrolig dårlig internett rundt om i Australia. Spesielt her på det lille biblioteket i St George som gir litt gratis internett til besøkende. Så av alle mine bilder, så kan jeg kun legge ut noen. Håper likevel det bryter opp teksten litt, som i dette tilfeller ble ganske mye! Men spennende lesning er det ikke?! Jeg lover at så fort jeg har internett som ikke suger, så skal jeg legge ut masse bilder!

For min egen del, så er alt fortsatt bra. Til tross for noen vannblemmer, såre armer og vinde ledd, så klarer jeg på et merkelig vis å nyte tida her også. Varmen er noen jeg både nyter og hater. Det er en interessant opplevelse å leve et sted der det er 40 grader i skyggen HVER dag, fordi det er noe jeg ikke kommer til å oppleve særlig ofte. Dessuten er himmelen fantastisk her ute. På grunn av lite gatelys fra storbyliv og eventuell smog, så skinner stjernehimmelen så utrolig klart. Da jeg sitter på bakken ute på løkjordene og har det jævlig, så hjelper det å skru av hodelykta og se på himmelen i fem minutter. Det høres ut som en klisje, men hvordan kan jeg ha det så jævlig når utsikten er så fantastisk?

Det er så mange kule navn her nede!! Goondiwindi liksom!!

Håper også alt står bra til hjemme. Med mamma og Casper, pappa og Lise, Ida, Erik, Mikkel, Ingrid og Rex. Det er snart jul, og selv om det er merkelig å se julepynt i butikkvinduer her midt i ørkenen og 50 varmegrader, så føler jeg at det nærmer seg. Det kommer til å bli like merkelig å feire jul i varmen, som det vil bli å feire den uten å være sammen med dem jeg er mest glad i.

Ble plutselig bevisst på hvor mye merkelige tanker jeg skriver ned her på slutten, men det har nok noe å gjøre med at jeg sitter tolv timer for meg selv hver natt med bare mitt eget hode som selskap. Er nemlig ikke veldig sosialt ute på løkjordene.

Snakkes seinere igjen!


PS. Det er to svenske «pojkar» her på hostellet, men de liker jeg ikke. Snakker litt norsk med dem da, som er uvant og rart. 

torsdag 13. november 2014

Roadtrip og varmere enn i helvete

Hei igjen!

Det ble dessverre ikke noe blogginnlegg fra Byron Bay. Etter å ha kjørt fra Brisbane kom jeg og Max fram til surfeparadiset på kveldstid, noe som gjorde det vanskelig å finne et sted å sove. Vi forsøkte først å finne noen som kunne hjelpe oss med et sted å sove på et hostell i byen, men det hadde resepsjonen allerede stengt. Dessverre. De fem blonde jentene jeg spurte om hjelp visste heller ikke noe, men det viste seg at de var norske! De første nordmennene/kvinnene jeg har møtt i Australia så langt. De var på tur gjennom en folkehøgskole sammen med over 50 andre norske jenter(!!!). Så uansett hvor mye jeg ville bli igjen der for å snakke litt norsk igjen, og føle meg litt som hjemme, dro jeg og Max raskt videre til en campingplass i nærheten, der vi fikk en plass til bilen. Noe som endte med å bli en lang, fuktig og vond natt. Spesielt for ryggen. Vi hadde nemlig ikke fått skaffet oss en madrass enda.
Østligste punktet i Australia

Byron Bay

Dagen etter kjørte vi litt rundt for å se på de ulike turistattraksjonene stedet hadde å tilby. Gråvær og kjølige forhold gjorde dessverre ikke Byron Bay så vakker som alle har sagt det kan være. Med tanke på at vi ikke fant noen madrass der heller, og de dyre hostellprisene, valgte vi å kjøre 40 minutter til den lille byen Lismore. Der er det nemlig en hel del gårder og farmer hvor vi kunne finne arbeid. Trodde vi...

I stedet endte vi opp på en ny campingplass uten madrass til bilen, men med en stor presenning som skjermet for både lys, vann og insekter. Det var tusenvis av insekter der nemlig. Store som druer! Litt ekkelt. Forsøkte å ta et bilde av en ved siden av fingeren min for å sammenligne, men ble ikke helt vellykket. De var større en det ser ut som!

Vi fant heller ikke noe jobb i Lismore-området. Det viste seg at kaffesesongen ikke var så bra i år, og vinsesongen hadde ikke helt startet. Derfor fant vi nærmeste bibliotek med gratis internett, og søkte oss fram til mulige steder å reise.

En telegfon til en mann ved navn Nick i St. George fortalte meg at han hadde jobb for to personer, og at arbeidet kunne betale rundt 200 dollar om dagen. Jobben bestod av å plukke løk i det lille tettstedet St. George om natten. Rett og slett fordi det er for varmt om dagen (!).
Jeg og Max befant oss likevel rundt sju timer unna, så vi satte oss i bilen og kjørte til Goondiwindi, litt over halvveis til St George. Rett ut i Australias outback!

Jeg hadde ikke sett noen kenguruer til nå, men herregud så mange vi så på vei til Goondiwindi!! Det startet med at vi så en som spiste ved veikanten, før det stadig dukket opp flere og flere jo lenger ut på ettermiddagen vi kom. En to timer lang kjøretur i mørket langs mørke veier innover i New South Wales og Queensland gjorde at vi så minst 100 stykker. Kanskje 50 i live og 50 som var smadret og lå strødd i både vei og veikant. Vi holdt også på å treffe noen på veien, men heldigvis gjorde vi ikke det. De er store som bare det. En kenguruhann kan bli to meter høy. Det vil du ikke ha over panseret! Spesielt ikke på Forden vi kjører.

Vi ble til og med litt lei etterhvert. Vi måtte kjøre sakte med full fokus på veikanten for å ikke krasje inn i dem. Likevel var det moro å se skyggen av kenguruer hoppe over veibanen.

I dag (fredag) kom vi fram til St. George. Og her er det varmt dere! Værmeldinga sa 40 grader, og i morgen er det meldt 42. Ikke rart arbeidet foregår om natta. Vi stakk innom Glenheim Backpackers for å snakke med eieren Nick, men han var ikke til stede akkurat da. Derfor sitter jeg nå på det lille biblioteket i byen mens vi venter på at han skal svare på telefonen.

Alt er bra med meg. Jeg håper bare at vi kan jobbe her en stund og spare opp litt penger igjen. Hver gang jeg bruker penger nå føles det kjipt. Rett og slett fordi jeg ikke har den tryggheten at jeg kommer til å tjene dem inn igjen, Det vil jeg ha!

PPPPS: Fikk ikke lagt inn flere bilder, men har masse!!! Som kommer med en gang internett finnes i skikkelige former.

Snakkes senere :)

mandag 10. november 2014

Kort oppdatering om bilkjøp og avreise

Hei folkens.

Det har gått en liten stund siden jeg skrev et innlegg sist, men det har vært utrolig travle dager i det siste. Dette innlegget her kommer til å være kort, rett og slett fordi jeg ikke har tid til å skrive et lenger akkurat nå. Jeg ville bare at dere som leser denne bloggen skal vite at alt er bra med meg. Det har bare vært vanskelig å holde liv i bloggen den siste tida.

Siste dag på jobb var på lørdag og hver dag fram til det jobbet jeg fra 0730-1800, pluss én time hver vei. Så dagene var lange og slitsomme.

Som jeg nevnte i forrige innlegg vurderte jeg og Max og kjøpe oss en bil. William på jobb ga oss et godt tilbud på 2400 dollar for en bil vi syns kjørte godt og var til å stole på. Og ja, vi har kjøpt bilen. Det gjorde vi på fredag, selv om det var en del småplukk som trengte å bli fiksa. Som at interiøret på dørene var løst, det manglet en sigarettenner,høyttalere  i dørene, pluss litt til. Dette ble heldigvis fiksa av Max og William i helga (kostnadsfritt for oss). På søndag ettermiddag dukket det opp et annet problem. Bilen lakk "power steering fluid" (husker ikke det norske ordet), noe som kan være et ganske seriøst problem. Etter mye om og men, fram og tilbake, en skikkelig dårlig følelse i magen, fikk vi fiksa problemet sammen med William i går, så nå krysser vi fingrene for at det var slutten på biltrøbbel. Den kjører eller veldig bra og uten lyder og problemer.

Bilen vår. Ford Falcon 2000 modell. Ikke direkte pen dessverre. 
Vi har hatt en litt dårlig følelse i magen siden vi kjøpte bilen, men jeg tror det er nervøsitet som er grunnen bak. Og det faktum at vi kanskje har innsett at William ikke er den strålende mekanikeren han selv tror han er. For fyren er til å stole på, og han har hjulpet oss med masse. Det eneste er at han ikke innser at han kanskje ikke er så flink som han selv tror inne i hodet sitt. Det gjør oss litt nervøse.

Likevel så er bilen nå vår (i mitt navn). Vi har tatt en sjanse og vi krysser nå fingrene for at den holder i ett par måneder til vi skal selge den igjen. William har uansett gitt oss en skriftlig garanti på bilen (i seks måneder) og har også sagt at han vil kjøpe tilbake bilen når vi vil selge den igjen.

Et notat med dato og underskrifter er et lovlig og gyldig dokument her i Australia, uansett om det er på et ark eller serviett, så vi har en slags trygghet der!

I dag reiser vi også fra Brisbane. Vi er begge lei av stedet her nå og det har ikke blitt så mye jobbing vi hadde regnet med. Så turen går sørover til Byron Bay. Et lite ferieparadis to timer i bil unna. Der får vi forhåpentligvis slappet av etter noen stressende dager, og klumpen i magen vil forsvinne.

Jeg ringte forresten både hosteller og vingårder direkte i Griffith, men det ser ikke lovende ut. Derfor må vi også bruke dagene i Byron Bay til jobbsøking. Det som gjelder i tida framover nå er å tjene penger, ikke bruke dem!!! Fikk også en liste med navn og adresser fra William, som vi kan forsøke. Han sier det er kontakter med hardt arbeid og gode penger, så vi får se om kontaktene hans er bedre enn mekaniker-evnene hans.

Etter å ha brukt 1250 dollar på bil, nekter jeg å sitte stille de neste månedene. Disse pengene skal tjenes inn igjen og jeg skal spare. Som jeg sa før jeg reiste fra Norge, så skal jeg IKKE komme hjem igjen med særlig mindre på kontoen enn da jeg dro.

Har hørt det er gratis wifi dit vi skal også, så skal skrive et lenger og bedre innlegg da :)

Ha det Brisbane!
Brisbane er en vakker og varm by. Dessverre var jobbsøking vanskelig

onsdag 5. november 2014

Gold Coast, jobb, og bilkjøp?

Hei!

Nå kan det se ut som ting begynner å skje. Positive ting i bevegelse. Ikke bare jobbmessig, men noe som også kan øke mulighetene til reising, og jobb deretter. Ganske jobbmessig likevel egentlig når jeg tenker meg om…

Men først la meg ta dere i gjennom alt det spennende jeg har gjort siden sist! Å herregud det er mye greier. Jeg avsluttet forrige innlegg med å skrive at jeg skulle slappe av på søndag foran bassenget her på hostellet. Og det gjorde jeg! Her er et bilde av at jeg ligger i hengekøya og leser bok:



Det brukte jeg ganske mye tid på den dagen. Det er jo slik når man jobber lange og tunge dager, at man setter så stor pris på fridagene i helgene at man ikke gjør noe som helst. Noe som er veldig deilig. Fikk også hele hostellet til å se på Tilbake til Fremtiden-trilogien.

TV-rommet på hostellet.
På mandag bar det tilbake til Red Hill for litt mer jobbings. Dagen ble tilbragt innendørs hvor jeg pusset ned stygge gamle vinduer før jeg malte de hvite og flotte. Været var ikke så bra på mandag, med mye skyer på himmelen og mindre hete. Dagen var faktisk ganske bra da jeg ikke svetter i hjel, og jeg fikk faktisk hørt på radio hele dagen! Tida går fortere med musikk i bakgrunn. Norske Nico og Vinz spilles forresten ganske mye her nede. Am I Wrong?

(Det er tittelen på hiten deres, for de som ikke forstod det.)

Haha, min humor ass! Best!!

På tirsdag var det ingen jobb. 90 prosent av alle australiere var nemlig opptatt med å følge med på Melbourne Cup, det største hesteløpet på den sørlige halvkule. En idrett og et arrangement jeg ikke fant særlig interessant. Dessuten var det hele over på tre og et halvt minutt. Derfor bestemte jeg og Max oss for å ta en dagstur til Gold Coast og Surfers Paradise, en by rundt halvannen time unna Brisbane. 
Her kommer toget...

... og her sitter jeg på toget.

Der møtte jeg på den største og lengste stranda jeg noensinne har sett! Du kan gå langs vannkanten i flere timer uten å komme til starten eller slutten på den. Høye skyskrapere rett ved stranda gjør at Gold Coast ser veldig kul ut.

Noe av Gold Coasts skyline.


Strand så langt øyet kan se.
Jeg tok med med GoPro-kameraet mitt, noe dere kan se bevis på nedenfor. Jeg har faktisk ikke brukt GoPro-kameraet særlig mye i Brisbane. Rett og slett fordi jeg ikke har dratt på like mange turer eller oppdagelsesvandringer som i Sydney. Men denne gangen tok jeg det med. For noen kule bilder da dere! Sjekk disse:

Selfie 1.

Selfie 2

Selfie 3.

Selfie 4.
Det blir mye selvbilder med GoPro...

Jeg badet også i Gold Coast. Området nord på stranda kalles Surfers Paradise og det er ikke overraskende etter å ha tilbragt noen timer der. Bølgene er store og kraftige. De slår deg ned og dytter deg over ende uten at du kan kontrollere det på noe vis. Jeg svelget i hvert fall en halvliter med saltvann hver gang jeg overfalt av en bølge. Veldig moro faktisk, noe alle som har lekt i store bølger vet.

Selfie 5.

Selfie 6.

Surfers Paradise.

Backpacking Rules. 
 Og nå over til den tingen jeg snakket om i starten. Jeg nevnte jo i forrige innlegg at jeg ville kjøpe meg en bil etter å ha spart opp litt penger, for å kunne reise opp eller ned østkysten. Nå ser det ut som jeg er nærmere en god deal tidligere enn planlagt. En snekker ved navn William som jobber sammen med oss backpackere på huset i Red Hill har nemlig en bil for mye han skal selge. En Ford Falcon stasjonsvogn med plass til en madrass bak om man legger ned setene. Noe som er vanlig for backpackere å gjøre da en campervan fort er mye dyrere. Han har jobbet mye med bilen selv, og renovert store deler av den. Den er registrert for de neste seks månedene og han har masse campingutstyr han vil gi bort samtidig uten noe ekstra kostnad. Motoren er renovert og den har kun kjørt 70 000 km. Den har nye dekk. Alt dette for 2400 dollar. Altså rundt 14 000 kroner. Planen hans var å gi den til søsteren sin, men hun flyttet tilbake til New Zealand. Derfor vil han selge den til meg, fordi han hørte jeg tenkte på bil og fordi han ser jeg er ansvarlig og en god arbeider. (Han sa det faktisk….) Max er med han også, så det blir eventuelt 1200 dollar på hver.

Grunnen til av vi tenker seriøst på dette nå er fordi vi begge vil bort fra Brisbane, det virker som en veldig god deal, og fordi William ønsker å kjøpe tilbake bilen når vi er ferdige med den. Så vi taper ikke (kanskje) ikke noe penger på den. En bil gir oss også større frihet til å reise videre, og mer tyngde i jobbsøking da vi har egen transport. De fleste jobber innen konstruksjon krever at man har egen transport. Dessuten vil William at vi selger bilen tilbake til han når vi ikke vil ha den mer. Det er jo bra!

Jeg har også kontakta eieren av jobbehostellene i Griffith, som sa at det alltid var jobb og få der nede. Dessverre var han såpass opptatt at jeg skulle ringe tilbake i morgen.


I morgen tar også William med bilen på jobb. Jeg får kjøre den hjem og beholde den over natta, slik at Max og jeg får sett over den og prøvekjørt den. Så får vi se hva som skjer. Selv om vi allerede har begynt å planlegge kjøreturen ned til Griffith.

Litt flere bilder: 

En statue i Surfers Paradise. Jeg gikk automatisk ut ifra det var surfeguden. 

Gold Coast er veldig Miami-inspirert tror jeg.
 Avslutter med et siste bilde. Denne garasjen går jeg forbi hver dag jeg skal på jobb, og jeg tenker alltid det samme. "Kjære, siden vi likevel skal kjøpe ny bil; hvorfor ikke kjøpe to? En hver, hvor du tar guttefargen blp, og jeg tar rød. Vi kan også gjøre det enda mer opplagt ved å ha hvert vårt navn på nummerskiltene?"

"Greg" og "Jacinta".