Hallo hjemme i Norge og ellers i verden der folk leser
bloggen min og kan norsk!
I dag er det 19 november og jeg har vært i Australia i
to måneder. Ganske utrolig! Er jeg fornøyd så langt med hva jeg har gjort og opplevd
her nede? Ja, det er jeg. Selv om det har vært noen få tøffe uker i det siste.
Det startet vel egentlig med den følelsen jeg satt med i magen etter å ha kjøpt
bilen sammen med Max. En bil med småfeil og 1250 dollar mindre på kontoen. Jeg
tror det var pengene som gjorde at jeg ikke hadde den beste magefølelsen, rett
og slett fordi jeg ikke hadde en trygghet på at jeg ville tjene dem tilbake.
Ingen jobb og ikke noe bestemt sted å reise til var det jeg hadde. Og dessuten,
om bilen bestemte seg for å dø etter to dager, ville jeg ikke visst hva jeg
skulle gjøre. Selv med Williams (selgers) seks måneders skriftlige garanti.
Det er vel derfor en veldig god nyhet at bilen
fortsatt lever, og at den har brakt meg og Max over 100 mil. Dessuten har den
nå også en spesialkuttet madrass bak som fungerer som en veldig komfortabel
140cm seng. En real backpackerbil med andre ord.
Forrige innlegg skrev jeg i all hast på det lille
biblioteket her i St. George. Jeg tenkte derfor at jeg kunne bruke litt tid nå
på å skrive et litt lenger innlegg som tok for seg turen fra Brisbane til St.
George via Byron Bay, Lismore og Goondiwindi (eller Good-and-windy som jeg
ville kalt det).
Turen startet tirsdag i forrige uke. Etter at Max
hadde vært på jobb og jeg hadde ordnet de aller siste papirene som gjorde bilen
offisielt min, reiste vi fra hostellet vi begge hadde blitt ganske så glade i
ved 17-tida. Selv om vi selvfølgelig traff på rushtrafikken ut av storbyen,
brydde vi oss ikke særlig om det. Vi var glade for å endelig være på reisefot
igjen. Målet vårt for turen var som jeg nevnte i forrige innlegg surfeparadiset
Byron Bay. Et lite tettsted to timer sør for Brisbane. En annen ting (enn
rushtrafikk) jeg og Max glemte, var at Byron Bay ligger i staten New South
Wales, noe som gjorde at klokka plutselig ble en time seinere da vi ankom.
Derfor hadde alt av hostell-resepsjoner vi besøkte stengt, og vi satt derfor
litt intetanende i mørket uten helt å vite hvor vi skulle gjøre av oss den
første natta.
Etter å ha besøkt et hostell med 60 norske jenter på
folkehøgskole-tur, kjørte vi til en campingplass der vi fikk en plass til bilen
(og oss) for 15 dollar per person. En pris som egentlig er litt dyr, med tanke
på at det ikke er strøm, lys, eller noe annet inkludert enn en gressflekk.
Uansett så pakket vi forsetene i bilen med alt av
bagasje og la soveposen til rette i bagasjerommet uten soveunderlag. Det at
været plutselig slo om til regn hjalp heller ikke på den litt nedslåtte
stemninga. (Grunnen til at vi valgte å sove på en campingplass i stedet for i
et hostell var på grunn av prisen. Hosteller i Byron Bay er DYRT).
Neste morgen stod vi opp grytidlig. Vi hadde ikke noe på
vinduene som skjermet for sola og det var iskaldt og fuktig inne i bilen. En
skikkelig guffen morgen med andre ord. Minnet meg mye om å campe i telt. Været
var ikke særlig bedre denne dagen, og det var faktisk meldt ganske dårlig vær
de neste dagene. Vårt søk etter en madrass til bilen gikk heller ikke noe bra,
da det ikke er mange i lille Byron Bay som selger slikt. Alt vi fant var for
dyrt. Vi valgte derfor å forsøke å bli kvitt den fortsatt ekle og usikre
magefølelsen ved å dra på litt sightseeing.Vi tok turen ned til stranda, der
surferne trosset det dårlige været og sa til hverandre at bølgene i Gold Coast
faktisk var mye større enn dette. Vi tok også turen opp til fyrtårnet, som står
for seg selv på en vakker klippevegg langs sjøen. Vi fikk en fantastisk utsikt
over Byron Bay, strendene som strakte seg langs kysten, og vi fikk faktisk
oppleve å stå på Australias østligste punkt. Det er litt kult. (Selv om jeg
ikke har som mål å besøke det nordligste, vestligste og sørligste).
Planen vår var å tilbringe to-tre dager i Byron Bay på
et hostell med internett og ellers nyte dager på stranda med sol og fint vær.
Da vi fant ut at været var meldt dritt de neste dagene, at alle hostellene var
svindyre, og kroppene våre var ødelagte etter en beinhard og fuktig natt i
bagasjerommet på bilen, valgte vi i stedet å reise videre. Byron Bay er uansett
et sted vi skal tilbake til seinere.
Turen gikk til Lismore, en litt større by som ligger
rundt 40 minutter unna. I det området er det en rekke farmer som tilbyr jobb og
vi tenkte at det var bedre å være i området for å besøke farmene, enn kun å
ringe og spørre. Hvis vi kunne besøke farmene og snakke med folk ansikt til
ansikt, ville det gi oss større mulighet til jobb. Tenkte vi…
|
Blide på vei til Lismore. |
En ting vi har lært her i Australia, så er det at alt
i mindre byer stenger alt for tidlig. Da jeg og Max ankom Lismore ved 17-tida,
hadde alt allerede stengt. Det betydde at vi ikke fikk handlet en madrass til
bilen den dagen, og det betydde at vi ikke fikk besøkt biblioteket for å finne
arbeid og adresser. Det vi fikk gjort var å handle inn en presenning,
myggnetting til vinduene og noe som kunne skjerme for sola. Deretter fant vi en
campingplass hvor vi kunne sette opp «campingbilen» vår.
På en campingplass rett ved siden av to trær parkerte
vi bilen og satte opp en ganske proff presenning som skjermet en hel side av
bilen, og ga tak og ly på den andre siden. Myggnettingen gjorde at vi kunne
sove med vinduene nede samtidig som de skjermet for lys på den siden
presenningen ikke dekket til.
Og jeg må bare nevne insekter. Igjen… Det er virkelig
de to første timene etter at mørket kommer at alt som fins av ekle ting dukker
opp. Da vi var nesten ferdig med å sette opp campingplassen vår dukket det opp
svære insekter som hørtes ut som gigantiske fluer, eller kamphelikoptre. De var
på størrelse med druer og krasjet inn i alt som fantes av kroppsdeler og annet
campingutstyr. Et annet ord for dem er nok biller. De var også (naturlig nok)
opptatt av lys og siktet seg inn på alt vi hadde som lyste. Noe som gjorde det
vanskeligere og eklere å sette opp campingbilen i mørket. Likevel så klarte vi
å sette opp alt sammen, OG lage en slags middag i det ekle utendørskjøkkenet på
stedet uten å svelge noe, bli bitt av noe, eller å få bilen full av dyr. Max er
forresten overraskende «redd» rundt biller og instekter som er større enn en
femtiøring. (For dere som husker den slags norsk valuta). Ikke for å skryte,
men jeg er ikke så ille som jeg skulle tro. Believe it!
|
Campingplass-kjøkken |
|
Her er en av billene. |
Til tross for en vondere rygg enn dagen før, våknet vi
opp med en ganske god følelse. Vi skulle spise frokost og så på jakt etter
arbeid. Hvordan kunne det være vanskelig å få til i en by som stort sett
baserer seg på bondegårder og farmer? Likevel var det første målet vårt å
skaffe en madrass til bilen. Ingen av oss klarte enda en natt uten det i bilen.
Og for et hell vi hadde! Etter kun to timers leting, fikk vi tips fra en gammel
kar i en bruktbutikk for møbler å besøke en annen bruktbutikk som var godt
gjemt i byen. Der fant vi en 140 bred og 190 lang skummadrass som var nesten ti
centimeter tykk. Og prisen? 40 dollar. Slett ikke verst da alt annet vi fant
kostet minst 100 dollar. Det var et kupp! Blide og fornøyde ved endelig å ha en
komfortabel seng i bilen satte vi snutene mot biblioteket i byen for å bruke
det gratis internettet deres. Der fant vi telefonnumre og adresser, men etter
15 telefonsamtaler viste det seg dessverre at kaffesesongen ikke hadde vært
særlig god i Lismore-området, og vinsesongen startet «egentlig» ikke før om en
måned. De farmene som høstet «stonefruits», altså aprikoser og fersken osv,
trengte heller ikke noen. Det sa i hvert fall de som tok telefonen.
Så hva gjorde vi da? Motet vårt hadde fått en ny liten
knekk, men vi ga oss ikke. Vi lette i stedet for arbeid utenfor Lismore.
Søksområdet vårt utvidet seg sakte men sikkert, helt til jeg ringte en vingård
i den lille byen St. George. I det området stod det nemlig at druesesongen var
godt i gang. Kanskje de trengte hjelp fra noen tøffe og sterke backpackere med
egen bil?
Svaret var nei… Men de jeg snakket med var alle sammen
veldig hyggelige. «Vi trenger ikke noen akkurat nå, men kanskje om to-tre uker.
Jeg noterer ned navnet og nummeret ditt, så kontakter vi deg om noe dukker opp.
Du kan jo også ringe igjen om dere ikke har funnet arbeid om to uker», ble jeg
fortalt.
Det jeg også fikk var nummeret til en mann ved navn
Nick. Han drev et «working hostel/arbeidshostell» i St George og kunne kanskje
skaffe oss arbeid ved å plukke løk. Jeg har alltid vært skeptisk til å plukke
løk fordi alle backpackerne jeg møter sier det er jævlig og jeg innbilte med
alltid at arbeidet ville stinke, bokstavelig talt. (Herregud så riktig jeg ville
få når det kom til det….).
Etter en kort telefonsamtale med denne Nick, ble jeg
fortalt at det fort var mulig å tjene 200 dollar dagen (noe hans middelmådige
arbeidere klarte), og at han hadde rom for to personer ved et av hostellene
hans.
Motet mitt steg kraftig etter den telefonsamtalen. Så
mye at Max også ble overbevist om at det ville bli verdt å dra til St George,
en kjøretur på rundt sju og en halv time timer innover i landet.
To timer senere, ved 16-tida, var vi på vei. Vi hadde
bestemt oss for å kjøre til Goondiwindi først, som lå fire og en halv time
unna. En biltur som startet utrolig bra. Vi opplevde å kjøre langs flotte
landskaper hvor fargerike jorder lå så langt øyeet kunne se, og hvor grønne og
frodige åser dekket landskapet som bølger ute på havet. Jeg var også hundre
prosent sikker på at jeg så Hobbitun og Midgard over tjue ganger de første
timene. (Dessverre kunne jeg ikke ta bilder da det var jeg som kjørte…).
|
Fikk tatt et raskt et... |
Fartgrensa på landet i Australia er forresten helt sinnsyk. På veier som er
like brede som to biler, hvor veikanten er ødelagt på begge sider, og består av
opp- og nedoverbakker og svinger i hytt og pine, er det skilt med 100 km/t på.
Det var skummelt. Men ikke så skummelt som da vi var midt inne i skogen og en
pickup uten lys plutselig kom ut av en grusvei og lå to meter bak bilen min i
15 minutter. Selv om anledningen til å kjøre forbi konstant var til stede.
Plutselig dukket alle skrekkfilmscenarioer opp i hodet mitt og jeg var alltid
klar til å dukke om den overvektige mannen i bilen bak dro fram en hagle og
pekte den på meg! Innavl, banjomusikken fra filmen «Piknik med døden»,
hjemmelagde torturredskaper, kannibalisme og en biljakt som endte i fyr og
flamme var alt tanker som dukket opp i hodet mitt. Noe som ble værende en god
stund etter mannen i pickupen svingte av veien og forlot oss. Puh…..
Etter å ha kjørt i tre timer begynte mørket sakte men
sikkert å dukke opp. Og det gjorde også et dyr jeg enda ikke hadde sett her i
Australia. Nemlig KENGURU!!! Jeg kan ikke si hvor kult det var å plutselig se
en 150 cm høy kenguru stå i veikanten og spise. Det overvåkne blikket som
stirret på meg da jeg kjørt forbi i 10 km/t og haka nede på fanget. KULT!!!
«Finn kamera og alt!!», ropte jeg til Max som satt 40 cm til venstre for meg. Gleden
over å endelig se dette dyret var så stor at etter fem minutter stoppet vi for
å strekke på beina og gå over hva vi nettopp hadde opplevd. Animal Planet, bare
at det var på ordentlig! Woho…
|
Den første kenguruen jeg så her i Australia. |
Etter et kort stopp satt Max seg bak rattet og jeg
satte meg til rette med kamera i passasjersetet. Det var ifølge GPS’en vår
rundt to timer igjen til Goondiwindi, men det ville ta betraktelig mye lengre
tid. På grunn av kenguruer. Jeg nevnte tidligere at alle insektene i Australia
dukker opp etter at mørket kommer, og det gjaldt visst for kenguruer også.
Hvert minutt vi kjørte i mørket så vi minst to drepte kenguruer i veibanen
eller i veikanten. Og hvert femte minutt så vi en eller flere kenguruer hoppe
over veien foran bilen. Det var ikke lenger moro etter en halvtime. Takket være
null gatelys innover i Australia, og null gjerder, var det umulig å kjøre
fortere enn 60 km/t. Og selv da måtte vi trampe på bremsen til tider, og kjøre
slalom gjennom kengurulik som ofte var for store til å passe under bilen. (Noe
Max lærte da han skulle kjøre over et av likene, men endte med å mer «rulle
over» et av dem. Kengurupels på eksosanlegget under bilen og svidd lukt inne
bilen var resultatet). Lukta er forresten borte nå! Hvorfor har det seg at
kenguruer velger å hoppe over veien kun når biler kjører der? Og hvorfor lyser
det ikke i øyne på kenguruer som på katter i mørket? Det gjør alt så mye verre!
Vi kom oss uansett fram til Goondiwindi etter en laang
kjøretur. Så lang at selv om vi hadde krysset grensa til Queensland igjen og
tida automatisk ble en time tidligere, så var alt stengt og campingplassene
hadde ingen i resepsjonen. Takk da for et ord William nevnte til meg i
forbifarta tilbake i Brisbane. Showgrounds. Et raskt Googlesøk fortalte meg at
det var et showground-område her i
Goondiwindi. Rett og slett et stort landområde hvor det av og til blir (eller
her i Goondiwindi ble) avholdt stevner eller tivolier av ulike slag.
En gammel og skrøpelig australsk «caretaker» med en
aksent fremmed for alle andre enn han selv tok oss i mot sammen med to store og
sinte hunder. Joda, her kunne vi få et sted å campe i bilen! Han tok imot
20-dollarseddelen og viste oss til en stort skur vi kunne parkere bilen i. Det
var det ly for regn om det skulle komme, og vi fikk til og med tilgang til en
stikkontakt. Været var også varmt, for jeg og Max hadde jo ikke på forhånd
sjekket hva slags temperaturer som ventet på oss i Goondiwondi og St. George.
Det var nemlig ikke mindre enn 40 grader! I skyggen!! Hver dag framover!!! Og
fy fader som det blåste der. Heftig vind som ALDRI ga seg. Minner om gåturer i
Bodø dukket opp hos meg da, og fotballtreninger i Danmark.
Uansett, natta ble med andre ord god og varm, OG
UTROLIG MYK OG KOMFORTABEL takket være den supre madrassen vår. Har faktisk
ikke sovet bedre på en campingtur tidligere tror jeg. Æresord.
|
Skuret vi overnattet i. Goondiwindi Showgrounds leverte! |
Ved 10-tida neste dag reiste vi fra Goondiwindi.
Temperaturen var allerede over 30 grader og det var meldt 42 grader i St George
den dagen. Etter to og en halv time i bilen langs en rød ørken kom vi fram til
det lille vannhullet St George.
|
Slik var utsikten i timesvis. Rett fram langs rød sand. |
Mer er det nemlig ikke å si om stedet. Midt ute
i ingensteds, med en liten hovedgate og over 40 varmegrader. Jeg hadde ikke en
gang dekning på telefonen, noe som er litt uvant for en person som har vokst
opp i et i-land på 90- og 2000-tallet. Det ville noen dager seinere også vise
seg at jeg heller ikke vil få dekning her, da Vodafone ikke har sett på dette
stedet som verdig en antenne, eller hva det er de bruker for å gi folk
telefondekning. Problemet jeg har med å leve uten dekning på telefonen her, er
det at ingen får kontaktet meg, og jeg får heller ikke kontakte noen andre.
Ingen av farmene eller arbeidsgivere jeg har sendt ut søknad og CV til får ikke
kontakte meg. Og enda viktigere; om (Gud forby) noe skulle skje hjemme i Norge,
så får ikke de heller kontaktet meg. Det er den følelsen jeg ikke liker. Ikke
det faktum at jeg ikke får sjekket Facebook eller nyhetene daglig. (Selv om det
også er litt kjipt).
|
Dette er hele St. George. |
Tilbake til ankomsten vår i ingensteds. Etter en
(kort) gjennomgang av sentrum tok jeg og Max turen til Nicks kontor. Han kan
beskrives som en hardbarka mørk mann med altfor mange kilo på kroppen. Så mange
at en t-skjorte i størrelse veldig stor dekket bunnen av magen. Men han var
hyggelig og litt overrasket over at vi hadde dukket opp dagen etter jeg hadde
snakket med ham. Vi skrev under på arbeidskontrakter og vist vei til hvor vi
skulle bo. Det viste seg å bli et skur med et lite kjøkken og edderkoppfylte
dusjer og toaletter. Det er fire rom her, og jeg og Max bor på det med åtte
senger i. Heldigvis er rommene utstyrt med aircondition, men det er ikke stort
annet. Hver gang du går ut av rommet slår varmen i mot deg som en vegg, og
fluer dekker plutselig armen din. (Om de velger å ikke fly inn i ører, nese,
munn eller øyne). Hele hostellet her (som det blir kalt) har også en svak dunst
av løk. Som lukten av potetgull med sourcream and onion. Klær som folk her
bruker ute på jordene ligger utenfor dørene og stinker opp området.
|
Inngangen til "hostellet". Rommene er i bygningen til høyre. |
For hva kan jeg si om jobben? Jeg har nå jobbet tre
ganger på fire dager, og jeg skulle ønske jeg befant meg alle andre steder i
verden. For det første er det for varmt her til at vi jobber om dagen. En buss
henter oss på hostellet 17.30 og kjører oss ut til jordene. Der jobber vi fra
rundt klokka 18 til rundt 06 dagen etter. Da kjører bussen deg tilbake.
|
Slik ser et løkjorde ut. Vi sitter på bakken og trekker opp alt det grønne du ser der og klipper det av. |
Vi sitter på rumpa eller knærne med en hodelykt og
drar opp løk fra jorda, kutter den med en spesiell kniv og legger dem i en
kurv. Etter at du har fylt opp rundt 18 kurver, som tar rundt 3-8 minutter
avhengig av hvor store løkene er og hvor flink du er, så har du nok løk til å
fylle en «bin» eller en beholder. Og vips, så har du tjent 45 dollar. Den
første natta fylte jeg og Max opp fem beholdere på tolv timer. Vi tjente altså
115 dollar hver. Noe som ikke er særlig bra. Selv om du får utdelt hansker,
fikk jeg fem vannblemmer på høyre hånd. Med venstre hånd trekker du opp løk, så
jeg er konstant lam, øm og støl i den armen.
Den andre natta fylte vi opp ni beholdere sammen på
elleve timer, og natt til i dag fylte vi opp åtte beholdere på sju timer. Med
andre ord så blir vi bedre, men jeg kan trygt si på vegne av meg selv og Max at
dette ikke er noe for oss. Vi har bestemt oss for å gi stedet minst én uke, men
jeg tror ikke det blir særlig mer. Arbeidet er naturlig nok tungt og slitsomt
for hender, armer, rygg, knær og ankler, men det er så mange andre ting også
som spiller inn.
For det første er vi borte fra hostellet fra rundt
17.30 til 06.30, før vi sover til rundt klokka 13-14. Da er det så varmt at vi
ikke får noe annet ut av dagen. For det andre er arbeidet hardt. Jeg har
konstant vondt i armer og bein, selv om den følelsen blir enklere å takle etter
noen dager. For det tredje er det lukta. Å fy f**n den lukta. Det er noe av det
som er verst. Den søte og sure lukta av løk som setter seg i alt du har på deg
av klær og som sitter i fingrene selv etter to dusjer. Om dere der hjemme i
Norge skal holde en fest for meg da jeg kommer hjem (selvsagt?!) så for all del
IKKE KJØP INN POTETGULL MED SOURCREAM AND ONION!! For det fjerde et det
beliggenheten. Jeg visste på forhånd at St George lå et stykke unna alt annet,
men sammen med det at jeg ikke har internett eller telefondekning, så føles det
som jeg er låst ute fra omverdenen. Jeg vil ha tryggheten det å kontakte andre
eller å bli kontakta gir meg.
Max føler mye av det samme. Derfor har vi bestemt oss
for å bite tenna samme og jobbe dagene som er igjen, og deretter dra videre.
Valget står nå mellom Melbourne og Adelaide, som er rundt 16 og 18 timer unna
med bil. En reise på to dager. Vi føler begge at vi heller vil bo ved en større
by og jobbe som malere, arbeidere i et lager eller varehus, som gressklippere
eller hva som helst. Vi kan også jobbe på andre gårder eller farmer, men ikke
med løkplukking. I områdene rundt Adelaide er det massevis av vingårder som
pleier å trenge folk. Selv om jeg har sagt det tidligere, så gir jeg meg ikke
på det med å jobbe på en vingård. Jeg tror fortsatt det er gode penger der, og
arbeid som umulig kan være verre enn løkplukking.
Som jeg også har nevnt tidligere så er det utrolig
dårlig internett rundt om i Australia. Spesielt her på det lille biblioteket i
St George som gir litt gratis internett til besøkende. Så av alle mine bilder,
så kan jeg kun legge ut noen. Håper likevel det bryter opp teksten litt, som i
dette tilfeller ble ganske mye! Men spennende lesning er det ikke?! Jeg lover
at så fort jeg har internett som ikke suger, så skal jeg legge ut masse bilder!
For min egen del, så er alt fortsatt bra. Til tross
for noen vannblemmer, såre armer og vinde ledd, så klarer jeg på et merkelig
vis å nyte tida her også. Varmen er noen jeg både nyter og hater. Det er en
interessant opplevelse å leve et sted der det er 40 grader i skyggen HVER dag,
fordi det er noe jeg ikke kommer til å oppleve særlig ofte. Dessuten er
himmelen fantastisk her ute. På grunn av lite gatelys fra storbyliv og
eventuell smog, så skinner stjernehimmelen så utrolig klart. Da jeg sitter på
bakken ute på løkjordene og har det jævlig, så hjelper det å skru av hodelykta
og se på himmelen i fem minutter. Det høres ut som en klisje, men hvordan kan
jeg ha det så jævlig når utsikten er så fantastisk?
|
Det er så mange kule navn her nede!! Goondiwindi liksom!! |
Håper også alt står bra til hjemme. Med mamma og
Casper, pappa og Lise, Ida, Erik, Mikkel, Ingrid og Rex. Det er snart jul, og
selv om det er merkelig å se julepynt i butikkvinduer her midt i ørkenen og 50
varmegrader, så føler jeg at det nærmer seg. Det kommer til å bli like merkelig
å feire jul i varmen, som det vil bli å feire den uten å være sammen med dem
jeg er mest glad i.
Ble plutselig bevisst på hvor mye merkelige tanker jeg
skriver ned her på slutten, men det har nok noe å gjøre med at jeg sitter tolv
timer for meg selv hver natt med bare mitt eget hode som selskap. Er nemlig
ikke veldig sosialt ute på løkjordene.
Snakkes seinere igjen!
PS. Det er to svenske «pojkar» her på hostellet, men
de liker jeg ikke. Snakker litt norsk med dem da, som er uvant og rart.