Canberra og Sydney i sikte.

Hei igjen folkens!

Jeg sier det hver gang, men nå er det jaggu lenge siden forrige innlegg. Det kom nemlig søndag 8. mars. Altså elleve dager siden. Jeg velger derfor å bruke noen av de samme unnskyldningene jeg har brukt tidligere. Det er nemlig ikke så lett å skrive blogginnlegg hele tida. Både fordi det faktisk tar lang tid å skrive selve teksten, og fordi et elendig internett gjør det hele enda mer tungvint og irriterende.

Jeg vil også denne gangen advare (eller informere) dere om at dette innlegget heller ikke kommer til å inneholde noen bilder. Jeg skriver nemlig dette innlegget fra sengeplassen i bilen på en campingplass uten internett. Jeg legger ut teksten via nettverket på telefonen, så bildeopplastning var dessverre ikke aktuelt. For jeg HAR faktisk noen bilder å vise dere, men de må dessverre vente til jeg får skikkelig internetthastighet. Jeg får håpe mitt billedlige, beskrivende og detaljrike språk kan klare å skape noen mentale bilder for dere.

Så – alle unnskyldninger til side – her er hva som har skjedd siden sist:

Forrige søndag avsluttet jeg blogginnlegg fordi jeg skulle av gårde på grillings og volleyballturnering. En turnering jeg var besatt av å vinne.

Det gjorde jeg dessverre ikke… Laget mitt var kjempegode og kjempet oss til finalen, men dessverre hadde vi visst brukt opp både energien og egenskapene våre. Det skal også sies at alle heller ikke var like edru i finalen også. Så det var jo litt kjipt sånn konkurransemessig, men en ekstra stor tommel opp sosialt sett.

Kvelden ellers fortsatte videre etter grilling og volleyball med øl, biljard og latter. Det var nemlig fridag dagen etter så mange av oss kunne ta en fest uten å måtte stå opp tidlig.

Hvorfor fridag sier du? Vel, som jeg tror jeg nevnte forrige gang så var det et hesteløp mandag 9. mars. Adelaide Cup. En big deal for folk her nede på den sørlige halvkule. Plutselig ser du en haug av kvinner på tv med merkelig hatter som sitter helt skjevt på hodet deres med fargerike slør som stikker ut i alle kanter. Veldig britisk i mine øyne.

Tirsdag og onsdag forrige uke var egentlig ganske ordinære. Jeg og Max jobbet for den samme fyren som tidligere og hadde disse to dagene i oppgave å sortere ut dårlig frukt. Fjerne solbrente og for små appelsiner. Arbeid vi ble betalt per tre. Noe som er ELENDIG! 14-15 timers hardt og varmt arbeid førte til rundt 100 dollar. Altså rundt 40 kroner timen. Hipp hurra (sier jeg sarkastisk).

Torsdag, fredag og lørdag var (litt) bedre. Disse dagene luket vi ugress for 18 dollar i timen. Ikke så verst med tanke på at vi ikke betalte noe skatt av disse. Dessverre så jobbet vi kun fem timer per dag. Dette på grunn av at det rett og slet blir for varmt utover dagen til å jobbe ute, og fordi sjefen vår må fordele arbeidet utover hele uka. Han vil heller ha tre dager med fem timers arbeid enn to dager med sju og en halv. Det som er en vanlig norsk arbeidsdag. Men slik er livet til en fruktplukker. Hadde det vært regnvær hadde vi ikke jobbet i det hele tatt.

Ettermiddagene mine forrige uke ble heller ikke brukt til altfor mye spennende. Jeg brukte som vanlig mye tid i hengekøya med bok eller podcast, i svømmebassenget, på volleyballbanen og i spillrommet med biljard og bordtennis. For å nevne litt hva jeg leser og hører på om dagen, så ble jeg nettopp ferdig med en kortnovelle i Charlie Parker-serien min og Nattsvermeren. Ellers har jeg brukt mye tid på å høre gjennom en rekke Filmfrelst-podcaster. En podcast om film av filmmagasinet Montages. I går fant jeg forresten Hannibal Rising i bundet utgave i bokhylle på hostellet. DEN rappet jeg med meg for å si det sånn! Jeg la jo faktisk igjen tre bøker og tre magasiner, så min samvittighet er ren og pen.

En annen ting jeg kan nevne er jo at jeg fikk en sommerjobb torsdag i forrige uke. Altså en sommerjobb hjemme i Norge. Etter et telefonntervju for to uker siden så fikk jeg altså nå beskjed om at jeg var den heldige utvalgte. I fjor jobbet jeg som sommervikar i Dagbladet. Dit søkte jeg meg også i år, men jeg har enda ikke fått noe svar fra dem.

De som viste interesse var heller ingen hvilken som helst. Jeg har faktisk fått drømmejobben. Så interessert som jeg er i kultur, og da spesielt film, gjør at jeg med glede kan meddele at jeg skal jobbe i NRK Kultur på Marienlyst i sommer. Det er KULT! Så da gjelder det å komme over jetlagen så fort som mulig når jeg kommer hjem. Med masse ideer og entusiasme! Null problem.

På søndag gjorde jeg ikke særlig mye. Faktisk så lite at jeg ikke husker hva jeg fylte dagen med. Bortsett fra at jeg og Max planla litt hva vi skulle gjøre framover. Vi tok fram kalenderen og forøkte å forutse litt hvor god tid vi hadde til å gjøre det vi ønsker. Hvor lenge kan vi bli her i Berri? Hvor lang tid kan vi bruke på å reise opp Østkysten? Hvor lang tid kan vi bruke på dét og dét stedet?

Vi kom fram til at vi ikke kunne tilbringe særlig mye tid i Berri. Til tross for at vi begge stortrives ved hostellet blant gode folk. Dessverre er det midt mellom sesonger i Berri og lite arbeid som betaler godt. Hverken jeg og Max har heller ikke som mål å skaffe oss et arbeidsvisa nummer to. For dere som ikke vet hva jeg snakker om, så har du muligheten til å få et nytt arbeidsvisum i Australia om du jobber 88 dager på en farm eller gård. Derfor er det mange backpackere som kun jobber på steder som Berri eller St. George (der vi plukket løk) for å få disse dagene. Jeg og Max ønsker på vår side å tjene penger til å reise. Noe vi på søndag ble enige om at ikke var mulig i Berri. Derfor ble vi enige om at vi denne uka skulle reise videre fra Berri og mot Østkysten igjen.

Mandag og tirsdag var det ikke noe jobbing. Sjefen vår hadde ingenting å tilby oss. Derfor nøt vi heller dagene i sola med tennis, bading og andre avslappingsaktiviteter. I går, onsdag, jobbet vi for en annen bonde. Vi plukket vindruer i sju timer for 18 dollar i timen. Det høres kanskje ikke så bra ut, men du merker fort her nede at 18 dollar i timen er tre dollar mer enn 90 prosent av det alle andre tilbyr i lønn. Derfor stuper alle med hodet først inn i slike jobber. Noe jeg og Max da gjorde i går.

Kvelden ble brukt til å vaske bilen innvendig og utvendig, pakking, og sosialisering. Selv om vi kun har tilbragt to uker i Berri, så har jeg fått meg mange gode venner som det er trist å reise ifra. Venner jeg skulle ønske å tilbringe mer tid med. Men likevel så er det slik det fungerer. Jeg vil reise og oppleve ting, og da må du reise fra steder som er bra også. Selv om det litt kjipt.

Så i dag stod vi opp tidlig. Målet for dagen var å reise fra Berri til Canberra på én dag. En kjøretur på ti timer, 960 kilometer og gjennom fire stater (SA, VIC, NSW, ACT). En ganske så heftig kjøretur med andre ord. Så kort tid etter klokka 06 var vi på veien. Med en strøken og ren bil som vi alltid håper holder hele veien til mål.

Heldigvis skuffet ikke Harrison oss og tok oss med helt til Yass. En liten by rett utenfor Canberra. Det var meg og Max som ikke orket mer kjøring og dessuten fant vi et gratis campingsted med bademuligheter i Yass og ikke i Canberra. Så i morgen skal vi kjøre inn til hovestaden for å være ordentlige turister. Foreløpig står et museum på blokka sammen med krigsminnesmerket og parlamentet over ting vi skal se.

Lørdag er ikke planlagt enda, men på søndag reiser jeg til Sydney igjen. På mandag skal jeg nemlig ENDELIG av gårde på surfekurset mitt. Det fem-dagers surfekurset jeg betalte for før jeg reiste hjemmefra men som jeg enda ikke har brukt. Så da blir det surfeliv i (nesten) en uke med mat og sosialisering inkludert. Jeg håper bare at jeg ikke ender opp alene, noe jeg gjorde på flyet ned til Australia eller på orienteringsmøtet den andre dagen. Noe jeg fremdeles er bitter på GoXplore av.

Max skal ikke på surfekurset. Han må passe på bilen vår og prøve å finne på noe den uke jeg er borte. Det blir deilig å være fri for både reisekamerat og bil i en uke! Sweet.

I dag har jeg forresten vært her i Australia i SEKS MÅNEDER. Et halvt år! Det er ganske utrolig! På søndag har jeg kun ti uker igjen her nede før jeg setter med på flyet til Fiji og deretter videre til Los Angeles. I forrige uke booket jeg forresten også opphold på Fiji. «Blue Lagoon Beach Resort» er navnet på stedet jeg skal bo i fem dager. Ta å søk opp stedet på Google og sjekk det ut! For et himmelrike!

Jeg merker for øvrig at seks måneder er lenge å være på reisefot. Personlig så er jeg litt lei av å leve ut av kofferten (eller sekken) nå. Jeg savner også familien min, og sommerjobben min har fått med til å glede meg til sommeren hjemme i Norge som kulturjournalist.

Men jeg holder ut. Nå starter jo selve sluttspurten. Etter surfekurset i Sydney bærer det tilbake til Brisbane hvor vi forhåpentligvis får solgt bilen og brukt pengene til å reise til New Zealand og oppover østkysten. Vi ønsker nemlig heller å leie en ordentlig campingbil med ett par backpackere til. Vi tror det er penger å spare på å gjøre dette i tillegg til at det hadde vært koselig og moro med noen flere reisepartnere. Vi vet ikke hvem disse eventuelt blir, men håper noen på yndlingshostellet vårt i Brisbane skal reise nordover med samme timeplan som jeg og Max ser for oss.

Så, det er planene framover for meg. Jeg skal prøve å holde dere oppdaterte, både med sightseeing i hovedstaden og med surfekurs!

Glad i dere venner og familie! Til dere andre som leser bloggen min, så er dere også veldig kule og jeg er takknemlig for at noen leser den. 

Drueplukking, insektbitt og good times

Hei igjen kjære lesergjeng.

Det er gått en uke siden forrige blogginnlegg. Et blogginnlegg som inneholdt bilder – i dårlig oppløsning. Det var på grunn av et dårlig og ustabilt nett. Jeg vil derfor i starten her advare om at dette innlegget ikke vil inneholde noen bilder. Av to grunner:

-          Internettet her er virkelig av en annen verden. Ikke går det an å koble til, og det vil heller ikke funke veldig godt når det faktisk er koblet til. Derfor har mye tid gått til irritasjon av langsom opplastning som igjen har resultert i personlig raseri og null bilder.

-          Den andre grunnen er at jeg rett og slett ikke har tatt særlig mange bilder den siste uka. Arbeidet jeg har gjort har vært grisete, møkkete og ikke et sted for håndtering av elektroniske duppeditter. Jeg fikk nok druejus på telefonen min på mandag til at jeg derfra har holdt den uten rekkevidde fra jord og frukt.

Jeg håper likevel dere blir værende for å lese mitt korte sammendrag av hva som har skjedd denne uka.

I forrige uke jobbet jeg og Max to dager for en mann som heter Jamie. En hyggelig fyr som satte oss i gang med å plukke bort skadd frukt. De solbrente grønne appelsinene vet dere. Som jeg viste bilde av forrige gang. Denne jobben varte kun torsdag og fredag. Mandag og tirsdag hadde han ikke noe jobb for oss. Det gjorde at vi meldte oss opp til drueplukking som skulle vare fra mandag til onsdag. En jobb vi ikke viste særlig mye om annet enn at vi fikk betalt to dollar per boks vi plukket, og at vi var rundt tolv personer som skulle dra sammen.

Vi ble hentet av en av hjelperne til arbeidsgiveren på MacDonalds i nabobyen Renmark – rundt 20 kilometer unne Berri. Han tok oss med til et metallskur blant hundrevis av rekker med vindruer. Der møtte vi en mann ved navn John. En tett bygd greker med solbrun hud, åpen skjorte uten t-skjorte under, og hår på brystet. Flere har i etterkant kalt han Tony Soprano. Han lignet nemlig på mafiabossen fra tv-serien Sopranos. Denne mannen kom vi utover i uka til å utvikle et hat mot. Backpackerliv-dramatikk her altså. Stay tuned.

Vi ble instruert i hvordan du skal plukke druer. «Hold slik, kutt klasen slik, og slipp dem ned i boksen. Ikke ta opp noe som er nær bakken – og plukk ALL frukt». En instruks vi ble fortalt av John i et nedlatende, «kjeftende», og ubehagelig toneleie. Selv om alle tolv til stede den dagen kan snakke bortimot flytende engelsk og forstår alt, avsluttet John alltid setningene med et rungende og (som sagt ) nedlatende: «Do you understand?!». Ja, for f**n, din gjøk. Vi forstår engelsk, for tusende gang.

Mandagen plukket vi druer fra 0700 til rundt 1500. Gevinsten var minimal. Det ble tydelig for oss at dette ikke var en jobb det var mulig å tjene penger på. Boksene vi fikk to dollar stykket for rommet rundt 20 liter med druer. Druer som varierte i størrelse mellom erter og klinkekuler. Det virket også som mange av druene hadde tilbragt litt for mye tid i direkte sollys uten vann, for noen ganger virket det som vi plukket tørkede rosiner. De få pengene vi tjente fikk vi beskjed om at vi skulle få betalt på onsdag. Altså etter de tre dagene han trengte oss.

Tirsdag startet vi til samme tid. Denne gangen på et litt annet område enn dagen før. Dessverre var druene like små – noe som for min egen del var ganske demotiverende. To dollar boksen, og det tok for lang tid å fylle hver boks. Selv om noen av oss hadde telt hvor mange bokse vi hadde fylt på mandag ble vi enige om å dele den totale summen vi tjente den dagen. Rett og slett fordi alle jobbet like hardt og at vi til tider samarbeidet på boksene. På tirsdag derimot ble vi enige om at vi hver enkelt telte hvor mange bokser vi plukket. Etter åtte timer endte jeg opp med å ha plukket 37 bokser. En menge som utgjorde 74 dollar. Under ti dollar i timelønn. Luselønn ville nok mange kalt det. Slavelønn kaller jeg det, og det til tross for at jeg plukket nesten ti bokser mer enn nestemann på lista den dagen.

Onsdagen var stort sett lik dagene før. Den eneste forskjellen var at vi kun jobbet til 1330. Likevel klarte jeg å plukke 38 bokser, noe jeg var stolt av. Det er også grunnen til at jeg skriver det her på bloggen. Det blir jo på en måte en konkurranse med de andre som plukker. En slags motivasjone for å holde ut og la tankene fokusere på noe annet enn drittlønna.

Uansett. Da vi sa oss ferdige for dagen kjørte vi samlet opp til Johns metallskur for å få betalt. Vi fant han sovende i en henger uten skjorte og med buksa så langt nedover hoftene at vi nesten kunne se mini-grekeren hans. I alles øyne usexy og også useriøst. Derfor overrasket det vel heller ikke så mange da han ikke hadde pengene som han hadde lovet. Woops. «Jeg betaler dere i morgen.» Hmm, tenkte vi. Han trengte jo folk fra mandag til onsdag. I dag var det onsdag, arbeidsdagen var over og han hadde ikke pengene klare. Jeg og Max, og ett par andre, hadde jo andre jobber fra og med torsdagen. Jamie hadde sagt ifra at det var arbeid igjen fra torsdag. Derfor var det ikke mange som kunne komme tilbake til John på torsdag. Noe vi informerte om. «Vel, kom så mange som kan, så stikker jeg innom hostellet i morgen med pengene».

Okey, fair enough. Torsdag kom og gikk. Null betaling. Til og med de fire personene som dro tilbake og plukket for ham på torsdag fikk ikke penger. Kun beskjed om at han skulle stikke innom hostellet fredag ettermiddag. Også dette i en sur og nedlatende tone. Nok en utsettelse der altså.

Fredag dro ingen tilbake for å plukke for John. Han hadde ingen tillit lenger og ingen likte heller måten han behandlet oss på. I tillegg var hjelperne hans (som kjørte traktor og samlet inn boksene våre) berusede og ubehagelige mot oss. Skikkelig lavkultur. Tynne, senete og solbrune folk uten humør, smil, hygiene og med en lidenskap for billig øl.

Klokka 15 var tida han skulle dukke opp ved hostellet for å betale det han skyldte oss. Flere av oss som hadde tilbragt tre dager hos han var ferdige på tidlig nok denne dagen til å vente utenfor resepsjonen på at han skulle dukke opp. Vel, da klokka var 1530 hadde han fortsatt ikke dukket opp. Joe ringte han opp. «Jeg er der om en time. Ser over nummerne nå», var svaret han fikk. Altså nummerne til den alkoholiserte hjelperen hans om hvor mange bokser vi hadde plukket. Et antall vi backpackere VISSTE han ikke hadde ført noe sted. Vi derimot hadde levert en fullstendig liste over navn og antall bokser vi hadde plukket mandag til torsdag. Med individuelle tall, sammenlagt sum og alt.

Vel, da klokka ble 1640 hadde han fortsatt ikke møtt opp. Denne gangen ble Joe bare skreket til på telefon da han ringte opp John. «Slapp av! Faen til mas. Jeg er der om en halvtime».

Klokka 1710. Okey, han har fortsatt ikke møtt opp. Hva gjør vi? Er det noe vits i å fortsette å ringe han opp? Vil vi kun irritere han enda mer? Nei, vi må ringe han opp. Fredag mellom 17-18 er nemlig tida vi må betale leia på, og flere av vi som ventet på pengene trengte virkelig disse.

Klokka 18 ventet ingen av oss utenfor resepsjonen. Overraskelsen var derfor stor da han ringte oss opp for å fortelle at han var utenfor. Klokka var 1820.

Vi fikk ikke betalt etter vårt egne KORREKTE antall, men heller ikke langt unna. Mye slit og bortkastet tid å bruke på noe slikt. Du hører stadig skrekkhistorier fra backpackere som forteller om arbeidstakere rundt om på gårder i Australia som ikke betaler ut lønna de skylder, så dette var ikke moro. 

Dagen etter kom han faktisk tilbake til hostellet med lua i hånda fordi han trenger folk til å plukke de siste druene. Ingen valgte å dra tilbake dit.

Når det kommer til den andre jobben denne uka, så innebar den å plukke ugress. Arbeid hvor vi ble timesbetalt. 19 dollar i timen. Ikke den beste summen men likevel mer enn å plukke druer. Plukke ugress er en hard fysisk jobb. Spesielt for ryggen. Konstant bøying og plukking av til tider store og tunge busker. Men jeg klager bare litt. Jobb er jobb og penger er penger. Om jeg er flink kan det kanskje være mulig å spare noen slanter til videre reising. Jeg har jo også fått sett mye dyreliv mens jeg har luket ugress blant mandarintrærne. Da mest fra insektsriket i form av fluer, maur, edderkopper, gigantiske biller og andre ekle ting. Hipp hurra. Heldigvis har jeg ikke fobi mot noen av disse dyrene (enda), så ting har gått greit. Veps har jeg ikke sett noe av. Det hadde skapt problemer. Jeg har uansett blitt bitt av noe. Jeg vet ikke hva, men på tommelen min er det noe som ser ut som fire myggestikk, og det samme gjelder for resten av hendene mine og armene. Det klør i hvert fall noe helt sykt, men jeg har ikke sett eller hørt en eneste mygg her i Berri. Rart. 

Ettermiddagene går fort her nede. Både fordi vi er hjemme seint fra jobb og fordi vi legger oss tidlig. Noen kvelder har jeg brukt mye tid i saunaen og andre kvelder har jeg brukt på volleyballbanen. Vi spiller nemlig volleyball hver ettermiddag. Det er kult. Jeg er jo ikke så verst heller. Ellers blir det noen svømmeturer i bassenget, rolig boklesing i hengekøya eller filmkvelder. Folk er kule og hyggelige og jeg stortrives så langt. Skulle nesten ønske jeg hadde brukt to-tre måneder her enn i Adelaide.

Når det gjelder bøker, er ble jeg nettopp ferdig med Nattsvermeren – en bok som var utrolig lik filmen. Jeg elsker jo filmen og håpet boka inneholdt noe bortgjemt gull som ikke var tatt med i filmen, men fant ingenting.

Helga har så langt ikke inneholdt de største begivenhetene. Lørdag formiddag jobbet jeg fra 08-1130 og slappet av i hengekøya med bok og Filmfrelst-podcast i mange timer. Middagen min var rester fra fredagens fullkornspaghetti med pesto og kjøttdeig. Deretter så en gjeng av oss på filmen Bridesmaids, etterfulgt av øl og biljard i spillhuset. Ja, det er faktisk ganske mye forskjellig å gjøre her.

Dette er forresten også det hostellet jeg har vært på i Australia med mest marihuana-røyking. Jeg vil si at rundt 80 prosent av folka her røyker «weed». Dagen lang og overalt. Eieren av hostellet har jeg blitt fortalt røyker det selv, så han har ingen problemer med at backpackerne røyker det rundt om på området. Uansett hvor du går og når du går der, så lukter du marihuana. Ganske utrolig for meg som ikke er vant til slikt fra før. Hverken andre hosteller eller hjemme i Norge. Jeg tror folk bruker opp mye av pengene sine på weed her, noe jeg ikke forstår. Selv bruker jeg heller penger på mat og putter resten på sparekontoen. En gang i ny og ne kjøper jeg øl, men det er faktisk ikke så ofte det heller.

I dag, søndag, har jeg hatt jobbfri. Noe jeg har utnyttet til det maksimale med å sove til 0900 og slappet av så mye jeg har kunnet. Ryggen trenger hvile etter tre dagers luking. Jeg er jo ikke en ungfole lenger.Klokka 18 i dag er det felles grilling i hagen før en volleyballturnering klaskes i gang. En turnering jeg selv skal ta blodig alvorlig. Så alvorlig det er mulig å ta en volleyballturnering på et hostell uten å skaffe seg uvenner eller unødvendige fysiske skader. Heia lag 1 (som altså er laget jeg skal spille på).!

I morgen er det en nasjonal helligdag her i landet på grunn av et hesteløp i Adelaide. Akkurat som hesteløpet i Melbourne var en helligdag da jeg jobbet i Brisbane. Ganske rart for en gammel ungfole fra Kongeriket Noreg hvor hesteløp så vidt blir nevnt.

Til uka skal jeg og Max jobbe for Jamie igjen, og jeg håper jobben er den samme hele uka. Ikke nødvendigvis luking, men en jobb som er timesbetalt og regelmessig. Plutselige fridager og halve dager er ikke godt nok for en som trenger penger. Jeg og Max snakket litt om hvor lenge vi ønsker å være her i Berri og kom fram til at vi i hvert fall skal være her en uke til, for så og se om vi kan skaffe oss noe arbeid for noen få dager i Canberra. Jeg tror ikke så altfor mange backpackere tilbringer mye tid i hovedstaden, så kanskje det trengs arbeidere rundt omkring i byen? Jeg håper det. I Adelaide tjente vi jo plutselig 200 dollar en dag.

For å fortelle litt mer om hvordan jeg som person har det her nede, så vil jeg bare si at jeg har det flott. Til tross for tidlige morgener og tungt arbeid, så triver jeg i Berri med kjempebra folk og godt vær. Selv om jeg ikke får trent like mye som jeg gjorde i Adelaide, så spiller jeg volleybal nesten hver dag og svømmer i bassenget. Jeg har også vært innom treningsskuret i bakgården og løftet litt vekter, men ikke særlig mer. Jeg spiser godt hver eneste dag og prøver å holde meg unna godteri og snacks. Skal jeg være ærlig så går det litt Coca Cola Zero og Nutella innimellom (produktplassering I know). Nutella er bare så utrolig godt. (Et italiensk sjokoladepålegg for dere som ikke kjenner produktet). Jeg spiser også mye frukt og drikker masse melk. Frokostene mine har egentlig ikke forandret seg stort siden jeg ankom Australia. Enten er det yoghurt med musli, eller så er det havregryn med rosiner, musli og melk. Av og til også frokostblandinger – men det er bare når jeg føler meg litt ekstra crazy.

Så ett par spørsmål. Igjen fra min søster Ida. Takk!

Har du tegnet noe mens du har vært på tur?

Nei, det har jeg faktisk ikke gjort. Både fordi jeg ikke har tegneutstyr og fordi det ikke er noen steder å sitte og tegne. Dessuten har inspirasjonen fra ting jeg har sett heller dukket opp i form av andre tanker. Jeg har heller skrevet, både på blogg og ellers, i stedet for å tegne. Tegning har jo vært noe jeg har gjort mye av hjemme, spesielt i perioder jeg var lei meg, sint eller i et annet «mørkt» humør. Som et utløp for egne tanker om meg selv og hverdagen min, enn et utløp for inspirasjon jeg fikk fra ting rundt meg. Jeg tror det blir lettere for meg å tegne igjen når jeg kommer hjem og tilbake til mer normale rutiner. Jeg har ikke sluttet å tegne, men har ikke følt noe trengsel etter det her nede rett og slett. Om det gir noe mening?

Jeg er 85 prosent sikker på at du hadde anskaffet deg en liten oransje speedo under Ole sin ledelse, hva er din gjetning?

Jeg er ikke helt sikker på hva du sikter til (hahahaha) men jeg har ingen speedo i sekken enda. Eller rundt «sekkene» om det gir mening?! Uff… MEN, jeg prøver jo å lokke mister Wold til Los Angeles i sommer. Om jeg klarer det, så SKAL det bli Speedo på Muscle Beach. Tenkt dere det: Løfte vekter og trene utendørs langs Venice Beach (?) i Los Angeles i Speedo. Vakkert!

Nå skal jeg gå å spise grillmat og (forhåpentligvis) vinne en volleyballturnering. Kanskje også ta et bilde eller to?

Fra meg til alle dere: LOL (lots of love)

Magnus