Veskehysteri, strandliv og bilselfie

Hei og hopp folkens.

Jeg har ikke gjort noen verdens ting siden forrige blogginnlegg. Ikke vært på sightseeing, ikke møtt noen spennende personer, ikke spist noe eksotisk, eller tatt noen spesielt kule bilder. Så hvorfor i all verden kommer da et nytt blogginnlegg lurer du sikkert på?

Jo, det skal jeg fortelle deg/dere. Siden jeg var så grinete og skuffa, har jo søstra mi fortsatt å stille spørsmål om ting. Så i stedet for å kun svare kort tilbake i kommentarfeltene, så skriver jeg heller et blogginnlegg. Det skaper jo flyt samtidig som jeg viser at jeg virkelig setter pris på interessen deres (eller rettere sagt min søsters). Det var jo dette jeg ønsket for to innlegg siden. Dessuten er det på tide med en liten oppdatering.

Jeg vil først også si takk til pappa, som kom med en skikkelig koselig kommentar på forrige innlegg. At bloggen min «er som balsam for sjelen» for noen der hjemme er utrolig kult å høre! Jeg vet forresten ikke om du så kommentaren til Siri på Facebook, men om du har dårlig samvittighet etter å ha rotet bort et Pondusblad eller to, så har hun og Lars (?) har faktisk alle Pondusbladene kronologisk sortert i permer. Hvor sykt er ikke det? Sykt kult.

Så, til de spørsmålene min kjære søster lurer på.

Jeg vet ikke om det er spesielt mye kunst, flere skulpturer eller installasjoner i Australia enn det er hjemme i Norge, men jeg har tatt bilder av en god del mer her nede enn jeg gjorde hjemme. For ja, jeg oppsøker statuer, skulpturer og andre ting som er fint og kult. Jeg er jo på en måte en hardcore turist her nede, som skal se og gjøre så mye som mulig. Jeg prøver jo også å ta så mange bilder som mulig, og derfor har mange av dem også dukket opp på bloggen.

Til sammenligning så bodde jeg i Oslo i nesten ett år, men tok aldri turen til Vigelandsparken for å ta bilder. Jeg dro heller ikke til noen annen skulpturpark der hjemme. Det tror jeg har å gjøre med det faktum at jeg som sagt ikke var noen turist hjemme i Norge. Her er jeg mer bevisst på å dokumentere det jeg opplever og ser. Dessuten vil jeg jo ha en blogg full av fine bilder!

Så over til hunden deres. Akkurat nå kan jeg godt svare ja på å låne Rex når jeg kommer hjem. Det er likevel et lite problem. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal bo eller jobbe når jeg kommer hjem. Kanskje jeg blir i Moss ett par uker, ett par måneder, eller nesten ikke noe tid i det hele tatt. Målet mitt er jo ikke å fortsette som en backpacker når jeg kommer hjem. Går ting som jeg ønsker, så begynner jeg jo nesten rett i sommerjobb når jeg kommer hjem. Og da kan det bli vanskelig med en diger (og veldig hyggelig) Golden Retriever. Men jeg skal aldri si aldri.

JAAA. Det ER en Nike-store i Adelaide. Og den er ræva. Altså liten, dyr og dårlig. Jeg kjøpte derfor ikke skoene mine her i byen, men i Melbourne. Der var det TRE Nikebutikker! Tenkt på det dere! Tre stykk! To av dem hadde også romjulssalg da jeg var der. Så vips, da ble det nye sko, selv om det ikke ble Nike Free denne gangen. Disse er nemlig Lunarglide, med en litt stivere såle og tykkere stoff. Litt varme her nede i Australia, men fortsatt kule og veldig gode.

Ja, jeg har fått med med veskehysteriet. Det overrasker meg heller ikke. I fjor handlet det om dunjakker. Store som telt og aldri under 6000 kroner. Dette gjaldt mest på vestkantskoler i Asker og Bærum.   

Da jeg gikk på barneskolen «måtte» du ha Buffalo sko. På ungdomsskolen handlet det om Flava-bukser og mobiltelefoner. På videregående om Lindeberg-gensere og annet drit. Og for å legge alle faktaene på bordet, så kjøpte jeg meg faktisk buffalo skatesko (ikke de platåskoene «alle» ønsket seg), en flavabukse (som krympet seg til ubrukelig etter én vask), og så oppdaterte jeg faktisk mobiltelefonen min fra en Nokia 3310 til en 3410-modell. Uff… Heldigvis brukte jeg aldri penger på Lindeberg-klær, noe jeg aldri syns var særlig kult heller. Da snakker jeg selvsagt om genserne og t-skjortene med logoen på brystet.

Poenget mitt er at det alltid vil være ting man «må» ha. Dessverre. Nå tror jeg, og håper, at tingene jeg kjøper er ting jeg selv føler jeg «må» ha.

Når det kommer til merkevarer blant ungdom her nede, så hallo?! Jeg er jo ikke en ungdom lenger, og dessuten henger jeg ikke rundt ungdom- eller videregåendeelever her nede. De yngste backpackerne jeg møter er heller ikke australske, så jeg vet rett og slett ikke.

Håper du liker svarene mine. For nå skal jeg nemlig over til noe annet. Nemlig hva som skjer her nede om dagen. Som jeg hinta litt om i starten, så skjer det ikke særlig mye. Jeg jobber fortsatt på Stan Bond, men det er dessverre ikke nok arbeid der ute til å holde oss opptatt fem dager i uka. De siste ukene har jeg og Max fått fri på fredagene fordi de ikke klarer å holde oss opptatt. Det er jo kjipt, for det betyr at jeg ikke får spart like mye penger som jeg skulle ønske. For å få til en super tur langs Østkysten, en stikktur til New Zealand og Hobbitun, og handlepenger til Los Angeles, så må jeg spare mer enn det jeg gjør nå.

Sjefen vår kan heller ikke si om arbeidsmengden vil øke i tida som kommer, så jeg og Max vurderer om vi skal se rundt etter noe annet å gjøre.

Denne uka hadde vi ikke arbeid i dag eller i morgen, så vi stakk på stranda for å sole oss og bade i dag. Jeg tok til og med GoPro-kameraet med meg, for å kunne ha noe å vise dere her på bloggen. Jeg skylder på sollyset, for jeg ser ikke særlig solbrun ut.

Denne helga er det forresten VM i cricket her i byen, så alle hostellene i Adelaide er opptatt. Det betyr at jeg og Max må finne oss et sted å sove. Heldigvis har vi en bil med en relativt god madrass, så vi har morgendagen til å finne en campingplass å tilbringe to netter på. Vi skal nemlig tilbake til hostellet her på mandag. Det blir spennende å se hvor vi ender opp. Kanskje på en strand, eller på toppen av et fjell. Jeg lover å ta et bilde eller to.

Bilen vår (Harrison) lever også enda. Registreringa utløper 1. mars, men jeg og Max har bestemt oss for å betale en ny seks måneders utsettelse. Det betyr at vi har en bil å reise Østkysten med, og en mer attraktiv bil å selge, da den er registrert. Jeg prøver å inkludere Harrison på bildene mine, for jeg tror kanskje han oppførte seg så teit fordi han ble oversett.

Meg og Harrison (Ford)

Jeg har også vært på trening i dag. Deilig som vanlig. Her er en selfie.

En liten digresjon til slutt. Puben like borti gata her ved hostellet solgte faktisk Paulaner-øl! Det var kult. Bayern Münchens offisielle øl. (Selv om ølen de solgte var en lager og ikke hveteøl).

Snakkes!