Nevis 134 meter strikkhopp

Hei alle sammen!

Dette innlegget handler om adrenalin, for jeg befinner meg nemlig i New Zealands ekstremsportby Queenstown og har gjennomført det sykeste og skumleste jeg har gjort noen gang. Jeg har nemlig hoppet strikkhopp! Rettere sagt Nevis Bungy, som er New Zealands høyeste og på topp ti i verden. 134 meter høyt.

Smakebit. Gjennomførte jeg New Zealands høyeste strikkhopp med stil?

Jeg booket dette strikkhoppet allerede tilbake i Cairns i Australia, men har ikke reklamert særlig mye for det før i dag morges. Klokka 09.30 møtte jeg opp ved The Station her i byen, senteret hvor de fleste strikkhopp blir booket. Etter å ha sjekket inn, blitt veid og skrevet under en rekke dokumenter som fritar arrangøren personlig skade eller skade på privat elektronisk utstyr, så handlet det kun om å behandle nervene så godt jeg kunne helt til bussen kjørte oss av gårde til strikkhopping. Stedet det Nevis strikkhoppet foregår ligger nemlig ikke i Queenstown, men rundt 40 minutter unna med buss. En busstur som for min egen del foregikk i stillhet, selv om jeg må innrømme at nervene faktisk ble bedre underveis. Kanskje fordi opplevelsen ble ekte på et vis, etter å ha fantasert om denne dagen i lang tid.

Omtrent halvveis på turen fra Queenstown sentrum til Nevis, stoppet bussen ved Kawarau Bridge for å slippe av dem som skulle hoppe i strikk der. Et hopp på «kun» 43 meter. Pyser, tenker du kanskje, men ikke vær for stor i kjeften. Etter å ha sett videoer av Nevis strikkhoppet forstod jeg på forhånd hvorfor ikke alle drar dit. For min egen del så stod det i Cairns mellom strikkhopp og fallskjerm. Et fallskjermhopp kostet rundt 300 dollar og lot deg ikke bruke ditt eget kamera. I mitt tilfelle GoProen. Om du ønsket en profesjonell video av hoppet ditt måtte du også regne med 200 dollar ekstra. Dette var en av grunnene til at jeg valgte Nevis strikkhopp. Det kostet 275 dollar, ganske dyrt, men lot deg bruke eget GoPro-kamera, pluss at den profesjonelle videoen av hoppet ditt kun kostet 40 dollar. Strikkhopp var altså en god del billigere.

Den andre grunnen var at du selv må velge å hoppe under et strikkhopp. Du må godta en mulig død og kaste deg utfor en kant 150 meter over bakken. Under et fallskjermhopp er du festet til en annen person som «hjelper deg ut av flyet», så det er ikke like mye du selv som tar det siste valget.

Uansett. Tilbake til dagen min. Vi ankom Nevis rundt klokka 11, og allerede ved innsjekking merket jeg nervene komme tilbake. Fra parkeringsplassen var det mulig å se blikkboksen jeg kom til å befinne meg i litt seinere, og du kan trygt si du får et sug i magen allerede det sekundet du går av bussen. Da temperaturen ligger på rundt 5 grader, får du heller ikke følelsen av at dette kommer til å bli en deilig dag. Det var iskaldt, men jeg valgte likevel å hoppe i t-skjorte. Rett og slett fordi det ville se bedre ut på en eventuell video.

Slik er utsikten når du ankommer åstedet. Den lille blikkboksen skal man altså hoppe fra.

*sukk*

Etter å ha fått på meg utstyret, eller selen, så bar det ut av bygningen og mot selve blikkboksen. Det viste seg der at vi måtte ta en liten blikkvogn over til den større blikkboksen. En blikkvogn med gjennomsiktig gittergulv og med så vidt nok plass til oss seks om bord. Det ble en tur skummel i seg selv.

Dette var altså sikkerhetsselen. 

I mitt hode en altfor liten og skummel vogn som frakta oss over til blikkboksen.

Ankomst blikkboks. Og ja, jeg holder ganske kraftig hardt rundt den jernstanga med venstre hånd. 

Da vi ankom blikkboksen ble jeg informert om at jeg var den heldige som skulle hoppe først. De gikk nemlig etter vekt, og siden jeg var den tyngste, med mine 82 kilo (med muskler?), så havnet navnet mitt først på lista. Det var faktisk noe jeg hadde håpet på forhånd. Rett og sett fordi jeg da slapp å se andre hoppe. Eller ikke hoppe på grunn av redsel. Siden jeg var først slapp jeg å befinne meg for mye inne i mitt eget hode først, og det tror jeg kun var positivt.

Jeg hadde også planlagt å bruke mitt eget GoPro-kamera, og hadde allerede tatt på meg brystfestet. Men jeg fikk en dårlig følelse, da selen jeg hadde på meg gikk rett over der GoPro-kameraet ville sitte. Dessuten var jeg ikke sikker på om jeg ville klare å holde selfiestanga i hånda hele tida. Derfor lot jeg GoPro-kameraet bli liggende i blikkboksen og gikk mot det som godt kunne bli min død. (Det er jo klart at jeg fortsatt lever med tanke på at jeg skriver dette innlegget, så ta det som en trøst at jeg enten kom fra det i live, eller at jeg ikke hoppet i det hele tatt).

Dette bildet ok jeg med for å illustrere hvor GoProen ville sitte på brystet mitt. Midt mellom en rekke sikkerhetsseler. Jeg tok ikke sjansen...

Om bord i blikkboksen er det forresten deler av gjennomsiktig gulv, så om du har som mål å ikke se ned før du hopper, så er det umulig. Du ser rett ned i elva som befinner seg 150 meter under deg. Da jeg ble bedt om å komme bort til «koble på»-området gikk jeg uten å tenke rett inn og satt meg ned i en stol. (Alt dette kan du se i videoen under). Til tross for noen pusteproblemer, satt jeg rolig mens James koblet på strikken. Deretter bar det ut av stolen og med miniskritt nærmere kanten. Helt til jeg stod med tåspissene utenfor og blikket til tider rettet rett ned i avgrunnen. Etter noen nervøse smil til ulike kameraer, så kom spørsmålet. «Er du klar?» 3….2…..1…Go..

Ikke tenk, ikke tenk, ikke tenk, ikke tenk. Ikke….tenk….. Fuck it (klapp)… Hopp!

Check it out:

AJH-NB-20150524-007-001-0001-JVID01 from Magnus Lutnæs Aas on Vimeo.

Dette er helt klart det sykeste jeg har gjort i hele mitt liv. Følelsen du får i kroppen mens du fyker ned mot bakken uten noen form for kontroll er helt utrolig. Utrolig skummel! Og utrolig deilig da du merker strikken bremse deg og du får et håp om at livet ditt kanskje ikke er tapt likevel.

Når det kommer til selve avsatsen, så har jeg ingen unnskylding. Jeg var helt sikker på at jeg tok sats og hoppet det kreftene klarte opp og ut av blikkboksen. Det ser det likevel ikke ut som på videoen. Til mitt forsvar så bryr jeg meg ikke! Jeg hoppet ut av en blikkboks 150 meter over bakken av egen fri vilje med en strikk festet til beina. Det har (mest sannsynlig) du aldri gjort! Når det kommer til hvorfor jeg klappet med hendene før jeg hoppet, vet jeg heller ikke hva det betyr. En slags egen Magnusgreie for å psyke meg opp kanskje?

Jeg vet heller ikke om du la merke til det, men jeg ble hengende utrolig lenge etter at hoppet var ferdig. Hengende 50-60 meter over bakken i t-skjorte mens regn, vind og 5 varmgrader ikke gjorde opplevelsen noe bedre. Det gikk faktisk nesten ti minutter før jeg ble heist opp igjen, noe som var på grunn av at tauet som heiser deg opp igjen hadde snurret seg. Altså noe som ikke skal skje, mensom heller ikke er farlig. Dette gjorde at når jeg endelig kom opp i blikkboksen igjen, så fikk jeg en unnskylding, en varm jakke, og en liten ekstra gave. Jeg skulle nemlig få lov til å hoppe én gang til! Noe jeg akkurat da ikke hadde særlig lyst til da jeg frøs og fremdeles ikke var over sjokket og adrenalinkicket fra mitt første hopp.

Jeg ble som minuttene gikk likevel fullstendig klar over at dette ikke var noe jeg kunne si nei til. Dette strikkhoppet koster 275 dollar, og her får du sjansen til å hoppe to ganger. Kun på grunn av at et tau snurret seg og du frøs i ti minutter. Dessuten kunne jeg jo da bruke GoPro-kameraet mitt under hopp nummer to!

Så, etter at de andre folka hadde hoppet, fikk jeg muligheten til å igjen sette med i den skumle stolen på kanten av stupet. GoProen teipet jeg til armen. Nå skal det sies at jeg ikke var mindre nervøs før hopp nummer to. Jeg var kanskje til og med enda mer nervøs. Hvorfor vet jeg ikke, men det hadde kanskje noe med at jeg visste hvor skummelt det var å hoppe fra den kanten.

Vel, her kan du se hvordan det andre hoppet gikk for seg:

AJH-NB-20150524-207-001-0001-JVID01 from Magnus Lutnæs Aas on Vimeo.

Kanskje likt som det første, men jeg syns avsatsen min var littegrann bedre. Du kan også se hvor fort man «egentlig» skal heises opp igjen. Noe som i seg selv var dritekkelt. Bli heist opp til blikkboksen igjen som henger 150 meter over bakken. Jeg stolte mer på strikken i fritt fall på vei ned mot bakken, enn da jeg ble heist sakte opp igjen. Uff.

MEN, som jeg nevnte tidligere så filmet jeg dette hoppet med GoProen min. Den videoen kommer straks. Jeg vil først advare om mildt stygt språk, merkelige gester og anspente ansiktsuttrykk. Eller «fighting face» som pappa kaller slike anspente grimaser. Sjekk ut amatørvideoen her:

Fikk du høydeskrekk under noen av disse videoene, eller hadde du lett hoppet utfor blikkboksen selv? Jeg er i hvert fall utrolig stolt over å ha hoppet Nevis strikkhoppet. TO ganger.

Jeg legger også med noen av bildene fra hoppene under her. Ganske kule de også!

Det første hoppet:

Det ser kanskje ikke slik ut, men dette er et ganske anstrengt smil. 

Flying like an (bald) eagle.

134 meter strikkhopp der altså!

Helt sykt!

Og hopp nummer to:

Nytt anstrengt smil. 

Om det er noen av dere som ikke tror at jeg faktisk fikk hoppe to ganger, så legg merke til at jeg på disse bildene faktisk har en GoPro teipet fast på armen.

Hopp nummer to. Derfor to fingre. Ikke noe peace her i gården.

Stilen er vel litt bedre?

Max hoppet forresten ikke Nevis, men det 43 meter høye strikkhoppet fra Kawarau-broa med vanntouch.

Dette blogginnlegget handlet derfor kun om dagen i dag, og ikke alt som har skjedd siden forrige gang. Jeg syns likevel at dette er et bra innlegg, men TRE videoer og en rekke bilder. Og om dere ikke syns jeg var tøff fra før, så er jeg det nå! 

There and Back Again: en hobbitspesial!

“In a hole in the ground there lived a hobbit. Not a nasty, dirty, wet hole, filled with the ends of worms and an oozy smell, nor yet dry, bare, sandy hole with nothing in it to sit down on or to eat: it was a hobbit-hole, and that means comfort.”

Et hobbithull jeg nå har besøkt! For slik starter nemlig barneboka Hobbiten, også kalt “There and Back Again” av J.R.R. Tolkien. Den ble skrevet i 1937, og er en bok jeg har kalt opp bloggen min etter. Jeg er nemlig en ganske stor nerd når det kommer til Tolkiens fantasiverden. Jeg skulle ønske det var mulig å bli kjent med Gandalf, og jeg tror jeg kunne lært Aragorn noen kule triks. Dessuten hadde det vært spennende å sett hvor mange orker JEG kunne drept under et episk slag. Jeg har også alltid lurt på om jeg og Gollum hadde hatt noe til felles, og hva Galadriel hadde gitt meg i gave etter et besøk i Lothlorien. 

Uansett... Tittelen på bloggen min har som jeg nevnte i mitt aller første innlegg, en dobbel betydning. Det er bådeden engelske tittelen på Hobbiten, og jeg har jo hele tida på min reise reist mye fram og tilbake. 

Dere kan forresten gjerne sette på sangen "Concerning Hobbits" i bakgrunnen mens dere leser dette innlegget om dere har lyst til å få litt ekstra Ringenes Herre-følelse. Eller kun sett på sangen, lukk øyne deres og tenk på meg løpe i slow motion gjennom de grønne engene i Hobbitun i hobbitklær.

Dette blogginnlegget er (nå ganske opplagt) en slags Hobbiten og Ringenes Herre-spesial. Helt siden jeg så den første Ringenes Herre-filmen tilbake i 2001 og hørte det magiske soundtracket til filmkomponist Howard Shore (derav Concerning Hobbits), har Hobbitun vært et sted jeg har ønsket å besøke. Derfor var onsdag denne uka en utrolig kul dag. Jeg fikk nemlig oppfylt ønsket mitt. Jeg vandret bokstavelig talt gjennom en fantasiverden og så hobbithull og omgivelser brukt i noen av de største og mest vellykkede filmene noen sinne. Alt dette samtidig som jeg nynnet (eller sang) tonene fra filmmusikken med full styrke. 

Hobbitun finnes nemlig ikke kun i filmens verden. Det er VIRKELIG, og ligger 15 minutter unna en liten by kalt Matamata i New Zealand, rundt to timer unna Auckland.

Velkommen til Matamata (Hobbitun).

Dessverre men kanskje ikke overraskende så blir Hobbitun besøkt av utallige turister hver eneste dag, og onsdag var ikke noe unntak. Parkeringsplassen utenfor Hobbitun var fylt med biler, campingbiler, motorsykler, vanlige sykler og busser. Selve Hobbitun var fylt med turister som ble guidet rundt av guider. Jeg dro da umiddelbart kjennsel på situasjonen, og forstod at dette kom til å bli min lidende vandring gjennom orkehavet mot Mount Doom. Jeg dokumenterte også min lange (men egentlige korte) vandring:

Et av de mange tomme hjemmene jeg passerte...

...noen lenger unna stien enn andre.

Jorder fulle av mat forlatt i panikk...

...og onde "mennesker" marsjerende etter deres onde ledere (guider).

Jeg er også ganske sikker på at jeg hørte skrik fra dette hjemmet. Men da mitt sverd lyste blått, våget jeg meg ikke nærmere. 

Det ser forlatt ut, jeg vet, men i alle busker og kratt var det farer.

Fra hobbithull til hobbithull jeg vandret. I rundt én time - eller to hele orkeår(?). En ukjent stemme ga meg informasjon om hvordan denne vakre verden oppstod, og hvilke hobbiter som bodde hvor. (Altså hvordan Peter Jackson og mannskapet hans bygget Hobbitun for dere som ikke skjønner humoren min...)

Her er blant annet det forlatte hjemmet til en viss Samvis Gamgod, (også kjent som kun Sam) hans kone Rosi og deres 13 barn.

På min ferd fant jeg også mat, brennevin og rest. 

Rest jeg trygt kunne ta, da dette forlatte vesenet stod vakt. 

Dette bildet tok jeg for å vise hvor nærme fiendene jeg våget meg, men blikket mitt måtte unngå Saurons slaver.

Det er vanskelig for meg å ytre hvordan det føles å gå rundt i Hobbitun, for det er nemlig litt uvirkelig. Så levende og ekte, men også forlatt og falskt. Jeg gikk langs de samme stiende Gandalf red på i filmene, og jeg tok på den samme porten foran Bag End som Bilbo, Frodo og en rekke dverger på i det forrige tidsverv. Alt eldgammel historie for oss i Apples år, men fortsatt like viktig og vakkert. Det er på en måte et «ekte» lite sted, men det er også fylt med falske ting som plastikktrær, plastikkgrønnsaker og falsk sopp på gjerder. 

Over denne brua, med mølla i bakgrunnen, red Gandalf og Frodo inn i Hobbitun langt tilbake i det som blir kalt Ringenes Brorskap. Dette bildet rakk jeg og ta før den onde kvinnen i hvitt fanget med med hennes stavs magi.

Jeg ble ført gjennom gangveien der Gandalf red, og hvor Bilbo løp med sin kontrakt i hånd på vei til sitt livs eventyr (i den første Hobbiten-filmen). 

Forbi majestetiske Bag End...

... hvor ingen nå har tilgang bortsett fra den onde rasen "partyfolk".

Ja, det stemmer. Ingen har tilgang hvor min finger peker. Min kropp låst i en smilende positur som følge av kvinnens trolldom...

...og min arm låst gjennom en slags håndleddlås.

Okei, nå klarer jeg ikke helt fortsette den fantasien lenger... Litt mer tørt, kjedelig og seriøst herfra. Hobbithullene var også bygd i ulike størrelser, for at skuespillerne skulle se høye eller lave nok ut. Gandalf hadde nemlig sett litt for lav ut om han hadde gått inn denne døra i en av filmene:

Mens de som spilte hobbiter ville se naturlig ut. Vi fikk også besøke The Green Dragon, puben hvor Frodo og gjengen feirer med ale, dans og sang i den første Ringenes Herre-filmen. Her er noen bilder fra The Green Dragon:

Meg med en ale foran The Green Dragons peis.

Den største fisken fanget i Hobbitun. Flott plassert over peisen.

Hobbitun sett gjennom vinduet på The Green Dragon.

Et av kvinnfolka i Hobbitun. 

Kjenner du igjen noen av navnene fra gjesteboka? 

Hva med her? (Beklager at bildet er snudd på siden).

"Snekkerlærling ønsket i Hobbitun"

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg så var jeg litt nervøs for hvordan det ville gå i souvenirbutikken i Hobbitun. For å si det sånn, så var det stedet det mest skuffende jeg opplevde den dagen. Det var nemlig ikke mye kult der. De tingene som var kule var på sin side altfor dyre. Selv postkortene de solgte var ikke de helt store. De fleste så ut som en screenshot fra photoshop hvor de holdt på med datagrafikk.

Fra Hobbitun reiste vi videre til Rotorua for å overnatte. Dagen etter reiste vi til Wellington, New Zealands hovedstad, som ligger i bunnen av den nordlige øya. En busstur på rundt åtte timer. Der hadde jeg et eneste mål. Nemlig å besøke Weta Cave. Det er verkstedet til selskapet Weta, som for dere som ikke kjenner igjen navnet har jobbet med spesialeffekter som kostymer, masker, våpen og masse annet kult til Peter Jacksons filmer – fra Meet the Feebles og Braindead til Ringenes Herre-triologien, King Kong, og Hobbiten-triologien. Dette ble til og med litt for sært til at Max hadde lyst til å bli med, så jeg tok bussen alene ut til Weta Cave.

Dessverre så var det ikke mulig å ta bilder underveis i omvisningen da vi faktisk befant oss inne i Wetas verksted. Det kunne nemlig hende vi tok bilde av noe som fortsatt var under utvikling til en annen fremtidig storfilm, og det ville betydd trøbbel for både Weta og for den som tok bildet. Derfor kan jeg bare fortelle uten bildebevis at jeg så både kostymer, våpen, modeller og diverse andre filmeffekter fra filmer som Ringenes Herre, King Kong, District 9, Hobbiten, og litt til. Kostymer verdt hundretusenvis av dollar (ifølge guiden). I souvenirbutikken derimot fikk vi ta bilder, og det samme i minimuseet deres. Der så jeg blant annet beina og shortsen som Martin Freeman brukte i Hobbiten-filmene, og hjelmer som ble brukt i Ringenes Herre-filmene.

Det ene trollet ba om en selfie. Jeg var for redd til å si nei.

Kostymet til Martin Freeman.

Moro(redd)-selfie.

Ellers brukte vi vår andre dag i Wellington til litt sightseeing. Vi besøkte The Museum og New Zealand, og tok kabelvogn(?) opp til toppen av byen.

Wellington.

Ble nesten drept av Azog på besøkssenteret i Wellington.

Jeg er nå inne i min sjette dag her i New Zealand, og jeg må si at det er kult. Tre dager ble brukt på den nordlige øya, hvor det eneste jeg hadde lyst til å se var Hobbitun og Weta Cave. Check!

På den sørlige øya er det ikke like mange mennesker, men naturen og omgivelsene hvor en du befinner deg er majestetisk. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Peter Jackson valgte å filme Ringenes Herre og Hobbiten i dette landet. Som nordmann er jeg «vant» til fjell, vinter, fjorder og flott natur, men det har virkelig vært mye flott å se så langt. Kanskje til dels fordi jeg har vært i Australia i nesten åtte måneder og kun sett den type natur. Her i New Zealand er jeg på en måte hjemme igjen, men med reisefølelse. Gir det mening? Det eneste som er litt dumt er at det nå nærmer seg vinter her nede, og temperaturen passer ikke helt med de klærne jeg har i ryggsekken. I Wellington kjøpte jeg meg faktisk en lue. Noe jeg ikke angrer et sekund på! Dessuten vil den lua komme til nytte i Norge også om et par måneder.

Lueselfie:

"Halla damer..."

I skrivende stund befinner jeg meg i byen Nelson nord på den sørlige øya. I morgen tidlig setter jeg meg igjen på bussen for å reise sørover til Franz Josef. Et lite sted i mellom flotte fjell og isbreer. For jeg og Max reiser ikke lenger med vår egen bil eller en campingvan. Vi reiser med buss! For første gang på åtte måneder som backpacker reiser jeg med buss – noe jeg på forhånd trodde jeg kom til å gjøre 99 prosent av tida i Australia. Og jeg må si det er deilig. Selv om det kanskje er litt dyrere enn å leie en bil, så slipper jeg å kjøre selv. Jeg slipper å bruke penger på bensin, jeg slipper å lese kart eller følge en GPS, jeg slipper å måtte sove i en kjip seng og jeg slipper å bekymre meg for at det skulle skjenoe med kjøretøyet. Det eneste som trekker ned det å reise med buss, er at det tar lenger tid fordi du stopper i hver eneste by, og at du må følge en timeplan for når du vil reise. I morgen for eksempel er det kun én buss jeg kan ta, og den kjører klokka 07. Kunne jeg valgt selv hadde jeg gjerne reist littegrann seinere.

Her er noen andre bilder fra turen min:

Ankomst Auckland tirsdag kveld.

Ankomst Picton lørdag ettermiddag.

Picton sett fra en fjelltopp jeg valgte å gå opp.

 Noen andre bilder fra Picton:

Utsikt over Nelson.

Det geografiske midtpunktet i New Zealand, på en fjelltopp i Nelson.

 Snakkes igjen senere!