Australia Horn

Australia Horn

fredag 4. september 2015

Resultatet av reisen

Hei alle sammen!

Husker dere meg? Jeg er han som fra september 2014 til juni 2015 var på en magisk reise til Australia, New Zealand, Fiji og USA. Nå er jeg tilbake i den vanlige hverdagen igjen, og har vært det i nesten tre måneder. Et perfekt tidspunkt til å skrive det etterlengtede siste blogginnlegget. I hvert fall på denne bloggen. 

Dette innlegget er skrevet i Oslo. Også kjent som Norges hovedstad siden 1814. Ikke ukjent for de fleste av dere, men hvor mange visste at byen ble kalt Christiania mellom år 1624 og 1925? Kristiania fra 1877/97 ifølge Wikipedia. Ikke like eksotisk som Fiji eller Hollywood, men helt klart noe å legge i minnebanken! 
Jeg har nemlig hatt en stund til å gruble, fundere, og ikke minst reflektere over reisen jeg var på og hvordan den forandret meg som menneske, eller om den ikke gjorde det. Ja, dette innlegget vil bli av den noe mer dype sorten. Så får heller tiden vise om mine egne tanker om meg selv og reisen min stemmer med det folk får inntrykk av selv. 

Det forrige innlegget mitt skrev jeg 13. juni med to dager igjen i Los Angeles. Jeg skal ikke skrive detaljert om hva jeg fant på i løpet av de to dagene, for jeg ser på det som gammelt nytt. Gatevandring, shopping, museumsbesøk, Kristen Stewart, og pakking oppsummerer vel de dagene ganske greit. Det jeg vil nevne kort er ankomsten hjemme. 

Turen hjem fra LA startet på natta, med en van som kjørte meg (og noen andre) til flyplassen ved 02-tida natt til 15. juni. Klokka 08.30 onsdag 17. juni landet jeg på Gardermoen, etter å ha sittet i beundring av å høre det norske språket igjen rundt meg på flyet fra New Jersey. Til Oslo kom også bagasjen min! Woho! Spenningen var derfor stor på å se hvor stor folkemengde som ventet på meg utenfor dørene i ankomsthallen. Og til min store glede stod søster, mamma, pappa og bestekompisen der og ventet på meg. Det satte jeg utrolig stor pris på! Tusen takk for smilene og klemmene! Jeg vil også takke de ansvarlige som må ha hindret alle fansene mine å slippe inn i ankomsthallen. Det var nemlig INGEN der! Noe som hjalp en veldig sliten kropp og et slitent sinn. Takk til dere!

Det ble derimot tatt et paparazzibilde av meg, som søsteren min delte på sosiale medier. Så en eller annen må ha sneket seg forbi sperringene. (Kvaliteten er som forventet av paparazzibilder).



Bilturen hjem bestod av klemmer, tårer, latter og sang. 

Men nok om det. 

Grunnen til at det har tatt såpass lang tid siden forrige innlegg, er fordi jeg rett og slett har vært lei av å tenke på Australia og tiden der nede. Ikke fordi jeg mislikte tiden men jeg tror nok det har handlet om at jeg lettest kommer på det som var kjipt. Å tenkte på Sydney, Adelaide, Brisbane eller Cairns, får meg til å tenke på problemene - ikke det som var moro og kult. Bilproblematikk, tap av penger, mangel på jobb, slitet med å få ting til å gå rundt, tysk jentekrangel og pasta med pesto. Ting jeg fortsatt irriterer meg over eller er lei av. Derfor har jeg ventet. Ventet til tiden hvor alle de gode minnene ville komme strømmende tilbake og jeg kunne sette alt i et litt annet perspektiv. Det har vel ikke skjedd helt enda, men nå tenkte jeg at nok var nok. Tiden er inne for undring og refleksjon. Og da er det normalt å trekke linjer tilbake til barndommen. 

Det er nemlig en følelse jeg husker spesielt godt fra da jeg var yngre. En følelse som handlet om min egen personlige utvikling og som alltid dukket opp rett før sommerferier var ferdige og jeg skulle tilbake på skolen og møte venner igjen. En pause på rundt to måneder med sol og ferieturer var på den tiden en evighet i livet til en (noe sær?) gutt på 10-15 år. Jeg tenkte bestandig at jeg burde komme tilbake til skolehverdagen som en annerledes person. En som hadde vokst og modnet i løpet av sommeren. En som på et vis var «ny og forbedret». For hvordan kunne jeg være den samme personen etter to måneder borte fra vennene mine? Spesielt om jeg hadde vært på utenlandsferie den sommeren? Reiser gjorde meg jo verdensvant og spennende. Dette var logikk for ti år siden, og det lurer jeg på om det fortsatt er i dag, dog i noe mindre grad. 

Jeg tror ikke det handlet om å forandre seg til en annen person, men om å oppleve en slags utvikling. For ti år siden handlet det om at jeg ville at folk skulle se at jeg hadde opplevd så bra, spennende og lærerike ting at jeg kom tilbake litt forandret. Kanskje litt mer utadvendt? Litt morsommere? Kanskje jentene ville syns jeg hadde blitt litt diggere? Nå tror jeg det dreide seg om at jeg ønsket folk skulle se på meg litt annerledes fordi jeg ikke var helt fornøyd med jeg var. En tanke som kanskje er like aktuell i dag?
Dett er nemlig ikke kun en ti år gammel tanke. Jeg har også kjent på dette flere ganger siden. Kanskje ikke på dagsturen jeg dro alene på til London, men i løpet av uka jeg dro til Kreta alene, og femdagersturen jeg tok alene til Praha for markere slutten på studietiden. Var jeg den samme som kom tilbake derfra som den jeg var da jeg dro? Ja, mest sannsynlig. Jeg tror ikke en uke alene i Hellas eller fem dager i Tsjekkia endret store deler av mitt indre vesen, men jeg har reflektert på dette både under og etter Australiaturen. 

For hvem var jeg da jeg forlot Norge 17. september i fjor? Jeg var en 25-åring som var redd for at jeg hadde kastet bort de siste fem og et halvt årene på å studere feil ting. Jeg var en som til en viss grad følte seg mislykket fordi jeg aldri hadde vært i et langvarig forhold, hadde opplevd fast jobb, eller hadde særlig med penger. Dette til tross for at jeg hadde bodd rundt om i Norge, møtt flotte jenter, og jobbet som journalist for både Dagbladet og NRK. Jeg var en som trodde at ni måneder på reisefot på andre siden av jorda ville fungere som et pusterom og en pause fra det «vanlige» stresset og presset. Jeg ønsket å komme tilbake som en utadvendt, reisevant og spennende person med en fornyet selvtillit. Så hvem er jeg i dag?

Selv om jeg nå befinner meg i den eksakt samme situasjonen som da jeg dro, føler jeg likevel at reisen fungerte som en pause fra disse bekymringene. Det var dager jeg koste meg fra morgen til kveld, hvor omgivelsene med sine dufter, smaker, temperaturer og utsikter var perfekte. Som for eksempel å sitte i en campingstol på en gressplen i en bygd uten folk, under en krystallklar himmel, med en kompis ved siden av deg og en kald øl i hånda. Eller da jeg befant meg midt i en grønn regnskog fylt med insekter og fossefall - og følte meg helt hjemme. Eller når jeg stod på en strand som aldri slutter. I mitt tilfelle tror jeg reisen bestod av 60 prosent gode dager og resten alt fra middels til dårlige. 

Dette må da ha forandret meg på et vis. Bortsett fra å ha blitt en bedre svømmer og enda bedre til å snakke engelsk, har det også skjedd andre ting. Jeg føler meg for eksempel mer voksen. En banal ting å si kanskje, men jeg klarer ikke si det på en annen måte. Jeg tror jeg har blitt flinkere til å takle motgang og utfordringer, selv om jeg fortsatt kanskje gjør det på en litt mer utagerende måte enn andre. Jeg har blitt flinkere til å ta sjanser, fra å dra til ingensteds for å tjene penger, til å hoppe i strikk, og tusle gatelangs alene i en amerikansk millionby i over to uker. Jeg er (på visse områder) smartere og har vel kommet over noen negative tanker jeg hadde om meg selv. 

Det er sikkert mange andre ting jeg har blitt bedre (eller verre) på, men det er vanskelig å legge merke til dette selv. Noe alle som har vært på tur lenge merker, er hvor fort man havner tilbake i det samme sporet man befant seg i da man dro. På de kjipeste dagene i Australia tenkte jeg ofte på hvor mye jeg skulle finne på når jeg kom hjem. Jeg skulle få ut fingeren og gjøre masse nytt. Gå oftere på konserter, ta kurs i å spille et instrument, starte med kampsport, gå på masse dates. Dette var noen av disse tingene jeg skrev ned i reisedagboken min. Ting jeg ikke har gjort enda. Jeg befinner meg fortsatt for mye på rommet, er like langt unna kjæreste, og trener fortsatt på et «vanlig» treningsstudio. Konserter har jeg heller ikke vært på, til tross for jobben som kulturjournalist. 

Sett fra utsiden er jeg derfor ikke særlig annerledes, men jeg føler noe har skjedd på innsiden. Det kommer kanskje klarere fram når jeg får satt mer pris på det jeg har gjort, sett og opplevd. Jeg skulle ønske det var mulig å tenke tilbake på visse hendelser og huske hvordan jeg følte det i disse øyeblikkene. Jeg ser videoene av strikkhoppene mine, men kan ikke kjenne på hvor nervøs jeg var eller hvor stolt jeg var etter at jeg gjennomførte dem. Jeg kan ikke huske hvordan det føltes å ligge på stranda på Fiji med en bok uten bekymringer, eller gjenskape den gleden jeg følte da jeg ga gikk langs gatene i The Simpsons-verdenen på Universal Studios. 
Mye av dette er kanskje fordi jeg opplevde alt dette alene. Det var ingen å dele følelsene med eller å snakke om hvor kult det var å gjøre ditt og se datt. Har reisen gjort meg mer selvstendig men også mer bevisst på at det er viktig å være sammen med andre personer? Jeg vet ikke. Og selv om hverdagen min nå ser ganske lik ut som den gjorde før jeg dro, er jeg er annerledes på et vis. Det handler bare om å fortsette å utfordre seg selv her hjemme. Vennene mine ser på meg som den samme, men merker kanskje at jeg er blitt mer modig, voksen og verdensvant? Og jentene syns kanskje jeg har blitt diggere? Tiden får vise.

Dette var kanskje ikke helt det blogginnlegget dere forestilte dere, men slik ble det. Takk for følget så langt! Kanskje jeg gjør noe annet kult i livet som fortjener et blogginnlegg - eller kanskje dere gjør det? 

«There and Back Again» er over for denne gang. 


Magnus