Pengetap, stygge ord og Østkysttur

Hei alle sammen!

I Noosa nasjonalpark

Dagens dato er 15. april og det er tolv dager siden jeg publiserte forrige blogginnlegg. Og hva har skjedd siden forrige gang? Jo, det er faktisk en hel del, og ikke alt kun positivt. Spesielt når det kommer til personlig økonomi og bilsalg. For det er bilsalg det kommer til å handle mest om i starten av dette innlegget. Dessverre. Jeg er så utrolig lei av å snakke om det, skrive om det og tenke på det. Derfor skal jeg forsøke å skrive alt sammen så kort som mulig. Har dere spørsmål, så får det vente til jeg er hjemme i Norge igjen. Jeg er som sagt så UTROLIG lei hele temaet, at jeg blir fysisk uvel av å tenke på det noe mer.

Jeg nevnte i forrige innlegg og (flere tidligere innlegg) at jeg og Max hadde ET mål med oppholdet vårt i Brisbane. Nemlig å selge bilen og bruke pengene til å reise opp Østkysten. I november i fjor kjøpte vi en bil for 2500 dollar av en mann jeg jobbet litt med i Brisbane. En Ford Falcon stasjonsvogn som hadde gått over 400 000 kilometer, men som hadde et gyldig sikkerhetsbevis. (For å selge en bil i staten Queensland trenger du nemlig et sikkerhetsbevis fra en mekaniker som sier at bilen er ok og trygg for landeveien). Selgeren, en mann ved navn William, virket også som en god mann men litt naiv når det kom til hans egen kunnskap om livet og sine egne evner som mekaniker.

Så tidligere denne uka, fem måneder og over 10 000 kilometer etter at vi kjøpte bilen, dro vi til en mekaniker for å skaffe oss dette sikkerhetsbeviset. Et såkalt roadworthy certificate (rwc). Han kom fram til at bilen hadde en liste med problemer som hindret oss i å få et rwc. Noe som igjen betydde at vi ikke kunne selge bilen med skilter før vi hadde fikset disse problemene. Mekanikeren sa også at problemene var eldre enn seks måneder. At de umulig kan ha oppstått mens vi har eid bilen. William hadde altså betalt en kompis for en «falsk» sikkerhetssjekk. Ganske kjipt for oss med andre ord. Reparasjoner som ville kostet mellom 600-1500 dollar å fikse, pluss selve tiden det ville ta. Dette kun for å betale 100 dollar for en ny rwc-sjekk, og deretter bruke tid på å selge bilen for rundt 2000 dollar. Dette var tid og penger vi ikke hadde.

MEN vent! William hadde også lovet å kjøpe bilen tilbake fra oss! Noe han også bekreftet forrige uke i Byron Bay da vi sendte tekstmeldinger med ham. Da jeg ringte han opp her i Brisbane derimot var han skapet for penger. Han hadde ingenting. Noe han forklarte med at han ikke hadde jobbet de siste tre ukene, men altså ikke nevnte da vi tekstet med han. Altså en løgn? Han skulle likevel skaffe penger og betale oss 1500 dollar for bilen. I mellomtida dro jeg og Max til vrakhandlere og mekanikere for å undersøke litt rundt pris for reparasjoner og hva vi kunne få om vi valgte å vrake bilen. 100 dollar var det beste tilbudet vi fikk for bilen. 100! Ikke tusen, men ett hundre dollar! Et tilbud vi nektet å godta.

Dagene gikk og William kom aldri over mer penger. (De gamle) problemene med bilen kjente han ikke til (løgn?), men han skulle fortsatt kjøpe bilen. For en sum som stadig gikk nedover. Det hele endte med et tilbud om å kjøpe tilbake bilen for 300 dollar søndag ettermiddag. Dette tilbudet var altfor lavt for meg og Max. Vi nektet rett og slett å selge blen tilbake til den mannen som lurte oss. Han hadde allerede lurt oss én gang. Derfor sa vi at bilen var hans for ikke mindre enn 600 dollar. Nei takk var svaret jeg fikk. Han skulle plutselig kjøpe en annen bil for 800 dollar i stedet…

Forvirrende? Jeg beklager, men det er ikke mulig å fortelle denne historien plettfritt og uten klønete formuleringer og forklaringer.

Vent litt tenkte du kanskje? Så han kunne ikke betale oss 600 dollar for bilen? Bilen han lovte å kjøpe tilbake for den samme summen vi kjøpte den for. Bilen han visste (?) hadde en rekke problemer men skaffet en tvilsom rwc-sjekk for gjennom en venn. Dette fortalte han forresten over telefon, at han kunne skaffe oss en rwc gjennom en kompis av han uten å se bilen. Dette sa jeg nei takk til – rett og slett fordi jeg ikke ville ha navnet mitt på et dokument som i bunn og grunn ville være falsk. Dessuten ønsket jeg ikke at noen andre backpackere kom til å oppleve den utrolig kjipe følelsen i mage og kropp som jeg og Max har opplevd de siste ukene. Jeg sier ikke dette for å heve meg selv opp på en moralsk pidestall, men å betale for en «falsk» sjekk og deretter selge en haltende bil til godtroende backpackere er ikke riktig i mitt hode.

Noen vil si at min neste handling var teit og unødvendig, men gjort er gjort. Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å dy meg. Jeg måtte til slutt sende han en melding hvor jeg (indirekte) sa hva jeg tenkte om hva han hadde gjort. Jeg legger ved skjermbilder under. Bare se bort ifra hans grusomme rettskriving, manglende bruk av punktum og stygge språk.

Så? Var mine to meldinger nok til å beskrives som harassment(?). For en dust!

Er det noen backpackere somtilfeldigvis leser denne bloggen og vurderer å kjøpe en bil eller campingvan i Brisbane-området? IKKE KJØP AV EN MANN VED NAVN WILLIAM RANGI. HALVT NEW ZEALANDS OG MAORI. Han driver nemlig fortsatt selger biler med tvilsomme sikkerhetssjekker.

Tilbake til selve bilen. I går lette jeg og Max etter bruktbilselgere og dro i dag rundt for å selge bilen. Vi håpet på i hvert fall 500 dollar. Dessverre var dette i følge bruktbilselgerne vi snakket med altfor mye. Så vi solgte den for utrolige 350 dollar. Et tap på 2150 dollar. Det er kanskje rart for dere, men for meg var det en stor lettelse å bli kvitt bilen. Selv med et stort tap. Nå er det ingenting som konstant ligger bakerst i tankene og uroer meg. Det er ingenting i mitt navn som en gang må selges eller fikses. Navnet mitt er ikke lenger i noe australsk system som eier av en bil.

Mange sier at en bil gir deg større frihet mens du reiser, fordi du kan velge hvor du vil dra. For meg er følelsen motsatt. Jeg føler først nå at jeg kan gjøre hva jeg vil. Fly om jeg vil. Ta toget videre om jeg vil. Reise videre alene. Med noen andre. Og så videre, og så videre.

Det er også en ting til som flere personer har fortalt meg. Til tross for at jeg har tapt penger på denne bilen, og hvor mye jeg kommer til å hate Ford Falcon-bilmodeller resten av livet, så har vi eid den siden november uten store problemer og reist over 10 000 kilometer i den. Vi (jeg og Max) taper 2150 dollar, men skrekkhistoriene til andre backpackere er mye verre enn vår.

Sånn! Resten av blogginnlegget kommer ikke til å handle om drittbilen vår eller dusten vi kjøpte den av. Det er nå bortkastet energi å snakke mer om.

Over til resten av tida i Brisbane. Selve byen er fortsatt vakker, kul og trivelig. Hostellet er også det samme. Vi har også møtt en rekke kjente fjes som også var her sist gang, noe som var utrolig kult! Været var varmt og klamt, men det gjorde ingen verdens ting. På grunn av pengesparing har jeg heller ikke gjort særlig mye annet her heller. Akkurat som forrige gang. Bortsett fra bilting så brukte jeg dagene på biblioteket med gratis internett og aircondition. Altså et perfekt sted for å oppdatere musikken min og planlegge Fiji og Los Angeles-turen min, og resten av tida i Australia. Jeg har som dere vet bare seks uker igjen før jeg reiser hjemover via nevnte Fiji og USA. Seks uker jeg tror kommer til å gå fort. Spesielt de nærmeste ukene! I forrige blogginnlegg nevnte jeg jo at jeg og Max møtte to jenter i Port Stephens som lette etter noen å leie en campingvan med fra Brisbane. Disse jentene holdt vi kontakten med og tilbragte mye tid med i Brisbane. Tid hvor vi planla hvordan reisen vår opp østkysten til Cairns ville vært og hvor lang tid vi ville brukt. Planlegginga gikk faktisk så bra at vi booket og betalte for en campingvan for fire personer fra og med tirsdag 14. april.

Brisbane sett fra hostellet om kvelden

På vei til rugbykamp på SunCorp Stadium

Som dere nå da forstår, så kommer dette blogginnlegget på vei opp til Cairns. I skrivende stund sitter jeg på en kaffebar i Noosa og peiser ut så mye tekst jeg klarer. Siden tirsdag har vi, i en lilla og signalgrønn campingvan med blant annet aircondition, cd-spiller, fire soveplasser, kjøkken, spisebord og kjøleskap, besøkt Caloundra, Glass House Mountains, Mt Coolum, Mooloolaba, og Noosa Nasjonalpark. Vi er med andre ord godt i gang med vår tre uker lange reise opp til Cairns. Selv om jeg ikke har like mye penger som jeg skulle ønske, så bestemte jeg meg for at jeg SKULLE reise opp østkysten. Pokker heller liksom! Jeg hadde sjansen til å leie en campingvan med tre gode folk, og det er det ikke sikkert jeg hadde fått igjen. Jeg har heller valgt å nedprioritere pengebruk på dyre guidede turer. Selv om jeg skal på en dagstur i Whitsunday, så skal jeg heller finne gratis gåturer og aktiviteter langs flotte strender og i grønne regnskoger. Målet er å kose meg med gode venner, ta masse bilder og glemme gamle problemer. Dessuten skal jeg bo nesten en uke i et paradis på Fiji om seks uker, så hvorfor trenger jeg å bruke så utrolig mye penger på et cruise langs hvite strender i Australia?

Glass House Mountains

Første frokost med campingvan. Her Isabell og Chiara. 

Første frokost igjen. Bildet tatt lenger unna. 

Stranda i Caloundra. 

Utsikten fra Mount Coolum. Ikke helt den mest spennende utsikten dessverre. 

Strandtur i Noosa nasjonalpark

Meg i den knæsj grønne og lille campingvanen.

Solnedgang i Noosa. 

Digresjon: Jentene jeg og Max reiser med heter Chiara og Isabell. To tyske jenter på 19 år! Herregud tenker du sikkert? Ja, det er unge, og det merkes. De var ikke engang sju år gamle når første Ringenes Herre kom på kino! De var ett år gamle når Titanic kom på kino! Ellers går det bra.

I Cairns er planene litt vage, men jeg ønsker å jobbe i to uker for å tjene inn litt av det jeg har brukt på reisen opp dit. Jeg må jo nå bruke av sparepengene mine og ønsker derfor å minimere skaden på kontoen min. Dessuten ønsker jeg fortsatt å besøke New Zealand og Hobbitun før jeg reiser hjem til Norge. Bloggen min heter jo «There and back again» for fillern! Grunnen til at jeg valgte det navnet var jo fordi jeg SKULLE besøke Hobbitland. Hele denne dobbeltbetydningen forklarte jeg i det aller første blogginnlegget mitt. Så viktig er det for meg å besøket det stedet!

Jeg kan nå begynne å runde av for denne gang, men jeg vil bare fortelle at jeg ikke syns det er kjedelig å skrive blogginnlegg. Grunnen til at blogginnleggene kommer sjeldnere og sjeldnere, er fordi jeg nå bor i en campingvan uten internett. Jeg bruker også dagene på å utforske nye steder, ligge på stranda, være sosial, og andre ting. Derfor er ikke jakt etter gratis internett min høyeste prioritet for tida. Selv om jeg skal fortsette å oppdatere dere så godt jeg kan. Jeg er jo veldig glad for at noen fortsatt leser bloggen min. Selv om antall lesere har sunket siden september. JEG ER IKKE BITTER! Det handler jo ikke om antall lesere.

Jeg vil også ta meg et lite personlig avsnitt her på slutten. Blogginnleggene mine handler jo mye om hva jeg gjør og opplever, og kanskje ikke så mye om hva jeg føler eller tenker. Til tross for noen kjipe dager i Brisbane med bilsalg og tap av penger, så har jeg det bra om dagen. Den klumpen i magen som alltid var til stede mens vi eide bilen er nå borte. Nå er det en annen klump der nede. (Hvis det er lov å si?). Jeg merker nå at datoen for hjemreise nærmer seg med stormskritt. Jeg finner meg selv oftere tenke på hvordan det vil være å komme hjem igjen. Hvor godt det vil være å gi familien min en stor klem. Hvordan det vil være å sove i min egen seng igjen. Hvor mye tid jeg kommer til å bruke på å ta igjen alle de tapte tv-serieepisodene. Hvordan det vil smake med norsk øl igjen. Om jeg vil merke noen personlig forandring i en norsk hverdag. Om mamma kommer til å gi tilbake iPaden hun nå LÅNER. Om nevø og niese vil huske hvor kul jeg er. Om det kommer til å syns på brunfargen min at jeg har tilbragt ni måneder i Australia.

I tillegg til disse spørsmålene og flere titalls andre, så tenker jeg også på framtida. Jeg starter jo også i ny jobb når jeg kommer hjem. Jeg må finne meg et nytt sted å bo. Jeg gleder meg utrolig til å komme hjem – til både det vante og det ukjente.

Men først skal jeg få det siste av reiselysten ut av kroppen. Først opp til Cairns, deretter New Zealand, så Fiji og Los Angeles. Også kjent som regnskog, Midgard/Hobbitun, paradis og Hollywood. Jeg tror det blir bra!

Ha en god dag videre der hjemme!

Surfecamp og på tur opp Østkysten

Hei gutter, jenter, menn, kvinner, barn, backpackere og alle andre!

Dette blogginnlegget ble påstarta i Byron Bay men ikke fullført. Jeg er nemlig på reisefot og sover mesteparten av nettene i bilen. Det gjør (som jeg har nevnt tidligere) oppdatering av min kjære reiseblogg vanskelig. Det er dumt at det skal gå så lang tid mellom hvert innlegg nå. Men det er slik det er når man reiser gjennom Australias ødemark. For ja, nå har selve sluttspurten starta. Sist gang dere hørte fra meg var jeg på vei fra Berri til Canberra. (Wow, det rimet nesten). Da jeg starta å skrive dette blogginnlegget var som sagt tilbake i Byron Bay. Den lille surfebyen jeg og Max også var innom for fem måneder siden, før vi reiste videre til Lismore og St. George. Den gang regnet det, og det gjorde det sannelig denne gangen også. Utrolig typisk! Det virket ikke som vi skulle få oppleve Byron Bay på sitt beste, med blå himmel, sol, lettkledde surfejenter og kaffekopper i solveggen. Men vi prøvde uansett å nyte dagene våre der - for det handler jo i disse dager om å reise og nyte late dager uten bekymringer rundt hverken jobb eller framtida vår her nede. En framtid som blir kortere og kortere som tida går. Ganske logisk det altså.  

Jeg vil likevel ikke gå helt inn på framtida enda, eller hvor mange dager jeg har igjen i Down Under. Down Under er altså et kallenavn på Australia for dere som enda ikke har fått med dere det, eller bare er litt treige i pappen. Pappen er altså et kallenavn for hodene deres. Et uttrykk som var vanlig under min oppvekst i Moss. Moss er hjembyen min og befinner seg i Østfold i Norge. Rundt 45 minutter sør for Oslo med bil. Rundt en time med buss, eller 5 minutter med fly - men ingen flyr fra Oslo til Moss. Selv om vi har en flyplass i nærheten. MEN, jeg skal la digresjonen fare. Fare betyr….neida, bare tuller!

Sist dere hørte fra meg var for over to uker siden og jeg var på vei til Canberra. Vel, nå er Canberra besøkt. Jeg og Max tilbragte ikke mer enn én dag der, men jeg føler vi fikk se det meste som var verdt å få med seg. Vi ankom byen tidlig om morgenen etter å ha overnattet rett utenfor bygrensa i en bygd kalt Yass. Vi dro rett til krigsminnesmerket, kalt «The War Memorial», som er ganske kjent i Australia. Det ligger på toppen av en lang gate og lenger overfor parlamentbygningen. Det er ganske stilig og geometrisk, om jeg kan kalle bydesignet det. Her står i hvert fall jeg foran den lange gata:

"Seriøst" bilde.

Litt mer "moro" bilde.

Ganske kult ikke sant?!

Vi besøkte også krigsmuseet som tok for seg Australias rolle i første og andre verdenskrig samt nyere konflikter. Sjekk blant annet ut denne merkelig kamuflerte kanonen:

Eller denne gassmaska fra første verdenskrig:

Gir deg litt sånn Mummitrollet-følelse ikke sant?

Litt andre bilder fra krigsmuseet:

Syns det var litt kult med skyggen her. 

Det er noen soldater som mottar flere medaljer enn andre... Jøsses...

Etter dette gikk vi litt rundt i sentrum av byen for å se hvordan den så ut. Ganske ordinær egentlig. Litt mindre enn Adelaide og mye større enn Berri. Helt vanlig.

Deretter dro vi videre til parlementet. Her er et bilde jeg tok utenfor:

Og fra innsiden:

Vi rakk også å besøke museet om Australias historie. Dessverre hadde vi parkert på en plass med kun én time, så vi gikk ganske fort gjennom Australias 40 000 år lange historie.

Ganske nytt museum tror jeg. Det så i hvert fall slikt ut. Ikke noe typisk 70-tallsdesign dette. 

Her Canberra fra en fjelltopp:

På ettermiddagen kjørte vi litt videre mot Sydney før vi fant en rasteplass vi kunne overnatte på. En natt med dårlig søvn passerte og tidlig neste dag, søndag 22. mars, kjørte vi av gårde. Jeg hadde jo (endelig) bestemt meg for å dra på surfekurs. Et surfekurs jeg hadde booket og betalt allerede før avreise. Nå som vi var på vei til Østkysten igjen, så passet det perfekt å gjennomføre det. Jeg hadde jo heller ikke forsøkt surfing enda og etter seks måneder i Australia så var det på tide. Max skulle ikke på noe surfekurs, så vi ble enige om at han slapp meg av ved en togstasjon utenfor Sydney. Det er nemlig ikke noe moro å kjøre bil i Sydney sentrum hvor du må betale toll om du ikke skal bo eller gjøre noe der. Max hadde ikke lyst til å tilbringe friuka (fra meg) i Sydney, så han fortsatte litt nordover. Jeg derimot satte meg på toget i Concord West og ankom Sydney sentrum etter rundt 30 minutter. Jeg gikk rett til Sydney YHA og booket en natt der. Et vandrehjem med litt høyere standard som tilfeldigvis også hadde svømmebasseng på taket, gratis wifi og en super utsikt.  

Mandag morgen startet det som skulle bli en veldig morsom uke. Det var også en uke jeg var på reisefot alene. Uvant men utrolig deilig. Null bilkjøring, null bilbekymringer, null samtaler om hvor eller når vi skal reise noe sted. Kun meg alene på surfecamp. En ganske interessant ting jeg la merke til var hvor ferske de andre deltagerne var. De fleste hadde nettopp ankommet Australia eller tilbragt kun maksimalt en måned her. Jeg var plutselig den sykt erfarne backpackeren med seks måneder i sekken. Ikke det at jeg ble en farsfigur eller noe, men det var litt kult at jeg var en av de få som hadde levd og opplevd Australia. Selv om jeg egentlig ikke har vært så utrolig mange steder. Det er uansett rart å si at man har tilbragt så lang tid her nede. Seks måneder. Fytte rakkern!

Bussturen fra Sydney tok rundt 2,5 timer og tok oss med sørover til Seven Mile Beach Nasjonalpark. Jeg og de rundt 50 andre «surferne» ankom campingplassen rundt klokka 12 og ble tatt i mot av en gjeng surfelærere. Surfelærere som like godt kunne vært tatt rett ut av stereotype-boka. De fleste var nemlig menn med langt blondt hår, skjegg, sløve øyne, slapp klesstil, caps og slapp surfeaksent. «What’s up maaaan?», «That’s awesoome brooo!». Litt vanskelig å få fram helt hvordan de snakket, men avslappet og typisk surfestereotypi er det jeg mener.

Etter en rask omvisning ble vi tildelt våtdrakter, servert lunsj og bedt om å gjøre oss klare til vår første surfetime.

Det vil ta altfor lang tid å skrive om hver enkelt time vi hadde den uka, men jeg kan si at vi fikk en grundig gjennomgang av teknikken vi skulle bruke for å reise oss opp den første dagen. De andre dagene økte kun vanskeliggraden og vi lærte blant annet hvordan vi skulle svinge, aksellerere, bremse, hoppe over store bølger, og dykke under enda større bølger. Mange av disse tingene ble ikke alltid forsøkt, da jeg på dag tre fortsatt konsentrerte meg mest om å reise meg opp på det jævla surfebrettet. Det er nemlig ikke «bare» å reise seg opp. Selv om det gikk greit på dag to, så var det vanskelig på dag tre. Det var det flere grunner til. For det første er surfing utrolig slitsomt. Du må ALLTID padle med armene. Det blir tungt etter ett par timer i vann med sterk strøm og til tider store bølger som forsøker å drukne deg. I tillegg blir du lam i armene fordi du må ta en slags push-up som første trinn i operasjon «reise seg opp». Altså ett par hundre push-ups om dagen mens du skal balansere på surfebrettet i bølger, strøm og alt annet. Du skal heller ikke holde fast i kantene på surfebrettet. Det er IKKE lov, med unntak av hvis du skal forsøke å komme deg over en stor bølge på vei utover fra kysten.

Det jeg har forklart her er kun trinn 1 og 2. Padle ut, finn det som skal til å bli en bølge, padle fra den og la den nå føttene dine, ta en halv push-up mens du balanserer på brettet, ta bakerste fot halveis fram, ta neste bein og plassér det mellom hendene dine. Først nå dytter du fra med hendene og den fremste foten i et forsøk på å reise deg opp og surfe. Klarer du det, så handler det om å svinge, bremse og aksellerere for å ikke la bølgen forsvinne fra deg. Det ble fort klart for alle oss som var der hvorfor vi ikke så noen overvektige surfere. Herregud for noen treningsøkter vi hadde! Noe jeg satte stor pris på, siden det ikke er like lett å holde seg i form mens man reiser.

Jeg syns totalt sett at jeg gjorde det ganske bra. Kanskje to eller tre personer av 50 på gruppa vår var flinkere enn meg til å surfe da vi forlot surfecampen på fredagen. Det er jo ikke så verst.

Sånn ellers kan jeg jo nevne at været var veldig varierende. Dagen vi ankom campen surfet vi i sol og middels vind. Tirsdag surfet vi i regnvær og null vind. Fredag morgen i sol og kraftig vind. Nå tror kanskje mange av dere at vind er en positiv ting når det kommer til surfing? Det gjorde i hvert fall jeg. Vind skaper jo større bølger!! Nei, det stemmer altså ikke. Vi lærte i tillegg til å surfe, å sjekke forholdene på stranda. Ta en «surfers check». Det består av å sjekke tre forhold når du ankommer stranda. Wind, Waves and Tide. Vind, Bølger og Tidevann. Det vi ønsker oss (som nybegynnere) er høyvann, null vind og hofte- til hodehøye bølger. Det skaper bølger som dytter deg i stedet for å krasje ned over deg, og ikke like mye strøm i vannet som drar deg ut mot havet (til den sikre død) eller langt nedover stranda.

Utenom selve surfetimene så var det sosiale veldig bra. De fleste folka som var der var hyggelige og ordentlige mennesker. Som alltid så er det noen unntak, men jeg kastet ikke bort mye krefter på dem. Jeg ble kjent med mange gode folk og koste meg. Dessuten var all mat gratis sammen med drikke, frukt og kjeks. Derfor åt jeg enorme mengder med epler og kjeks denne uka. Kveldene ble som regel brukt til kortspill eller gåturer på stranda før vi gikk til sengs tidlig.

Her er noen bilder jeg tok fra uka som gikk:

Colgatesmil ved Seven Mile Beach!

Fotball og GoPro.

Instruktør og våtdrakter.

Bilde av meg og et nytt bekjentskap på vei til milkshake-kiosk.

Fra en av Jenga-kveldene med den svenske jentegjengen. Her Malin.

Og her er noen bilder som ble tatt av surfelærerne våre. De gikk alltid rundt med GoPro-kameraer og tok bilder og videoer av alt og alle:

Min gruppe og de to instruktørene våre.

Halla.

De ba oss faktisk vise tunge! Jeg gjorde som jeg ble bedt om...

Tunge igjen gitt. Og ja, du kan se penis-tendenser. Våtdrakta var tettsittende, og vannet "kaldt". 

Jeg er oppgitt fordi jeg trikset først - og feilet. 

Da jeg ankom Sydney igjen på fredag ettermiddag satte jeg meg på et tog som skulle til Newcastle. Da jeg ankom der rundt klokka 22 på kvelden ble jeg hentet av Max. Etter nok en natt på en rasteplass kjørte vi til Port Stephens. En region med mange flotte strender, sandbanker og koselig små tettsteder. Det er faktisk mulig å kalle Port Stephens vårt første stopp på reisen vår langs Østkysten. I tida framover så handler det jo kun om å se Østkysten og være ordentlige turister/backpackere. Vi har på en måte jobbet nok her nede. Selv om vi ikke tjente så mye penger som vi hadde planlagt og ønsket, så skal vi bruke den korte tida vi har igjen på å se ting og gjøre ting som ikke er arbeid. Og da var Port Stephens egentlig vårt første stoppested. Vi dro først til Anna Bay. Et lite sted med enorme sandbanker nærme strandkanten. Sjekk dette bildet:

Det er rett og slett en liten ørken rett ved grønn skog og blått hav. Et perfekt sted å prøve ut «sandboarding». Altså snowboard for bruk på sand. Det kostet ikke store summen og vi ble frakta ut til et sted vi kunne ake ned. Det var ikke lov å stå oppreist. Rett og slett fordi sanden er altfor hard å lande på når du kjører ned i en viss hastighet. Som den rebellen jeg er, så forsøkte jeg likevel å stå ned en liten bakke mens de ansatte ikke fulgte med. Det endte med en morsom tur på fem meter etterfulgt av et hardt fall som varte rundt tre meter og sand i alle kroppsåpninger og i alle lommer. Littegrann smertefullt, sand i munnen, men totalt verdt det. Her er et bilde jeg tok rett før jeg brøt sandbrett-reglene:

Utenom sandbrett, så er jo også kameler vanlig i en ørken. Så her tok jeg et bilde av noen som gjorde seg klare til å bære noen turister 200 meter rundt en parkeringsplass. En aktivitet jeg ikke angrer på at jeg ikke betalte for mye penger for.

Etter en rask dukkert for å skylle bort sand kjørte vi videre til Shoal Bay. Et sted som lignet et paradis i mine øyne. En lang hvit strand med blågrønt hav, frodig natur og flotte fjellknauser var slik jeg opplevde Shoal Bay:

Stranda i Shoal Bay

Vi møtte også to jenter i Shoal Bay. To tyske (selvfølgelig) jenter som Max ble kjent med i Newcastle mens jeg var på surfecamp. Disse to jentene er nemlig på vei til Brisbane hvor de ønsker å møte noen som skal leie en campingvan og reise nordover. Nettopp det jeg og Max ønsker å gjøre etter vi har solgt bilen. Derfor møtte vi disse to jentene for å bli kjent, og snakke litt om hva slags planer vi hadde etter Brisbane. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg og Max skal få solgt bilen i løpet av en uke i Brisbane! Jeg har mine tvil men skal gjøre mitt ytterste for at det skjer. Det gjør nemlig at vi ikke taper mye tid eller penger på å bli i Brisbane mens vi selger bilen. Det gjør det også mulig for oss å bruke pengene til å leie en campingvan med flere folk, så vi kan reise opp Østkysten og ha det dritkult! Det vil også gjøre turen mer sosial, mer komfortabel (med en ordentlig seng) og billigere. Deretter kan jeg fly til New Zealand mot slutten av oppholdet mitt her nede.

Etter Shoal Bay kjørte vi alle fire til Nelson Bay for å spise middag. Der kom jeg over noe av det kuleste jeg har sett i hele verden. En gate som het «Magnus Street». Og mitt i denne enorme gata lå det en boligblokk som het «The Magnus». Hvor tilfeldig var ikke det!?!?!!! I et lite tettsted i Australia var det en boligblokk som het «The Magnus». For meg, som heter Magnus, og ER «The Magnus», var dette naturlig nok et naturlig stoppested. Så naturlig at jeg nesten gikk ut av bilen (jeg selv kjørte) i fart for å ta bilder.

Dette er hva jeg endte opp med:

KUUUUUULT!!!

En fornøyd kar!

"- Det der er jo meg!"

Senere den dagen skilte vi lag med jentene og kjørte videre mot Port Macquire, et sted som ligger midt i mellom Port Stephens og Coffs Harbour. Dagen etter kjørte vi inn til Port Macquire for å besøke et Koalasykehus. Et sted drevet av stort sett frivillige som pleier skadde og syke koalaer så de blir friske nok til å slippes tilbake i naturen. Dessverre er noen så syke eller skadde at de må tilbringe resten av livet i sykehuset. Dette var dessverre ikke et sted det var mulig å holde en koala, og vi besøkte også stedet midt mellom måltidene dere, men det var uansett kult å besøke sykehuset. Vi så jo koalaer, og det er alltid moro!

Etter sykehusbesøket dro vi videre til Coffs Harbour. Tursistbøkene sier ikke stort om stedet, men nevnte to stedet vi burde besøke. Det første bar The Big Banana. Rett og slett en stor bananfigur ved en bananfarm. Der solgte de også bananmåltider og desserter. Lunsjen min den dagen ble derfor en banansplitt, sunn som jeg er.

Her er også et bilde av meg foran kjempebananen:

Det neste stedet vi besøkte var et utkikkspunkt oppe i fjellsida. Jeg lar bildene jeg tok si mesteparten:

Utkikkspunktet.

Selv om bildene ikke viser noe særlig.

Målet vårt neste dag var Byron Bay. Hipsterbyen i Australia med surfere, kaffesjapper og en haug av folk som går barbeint med ring i nesa og tatoveringer på armer, bein, føtter, fingre og nakker. Et perfekt sted for meg med andre ord. Haha. Forrige gang jeg og Max besøkte dete stedet var været trist og vi overnattet på en campingplass i regnvær uten madrass i bilen. Derfor håpet vi at Byron Bay ville vise seg fra sin beste side denne gangen og få oss til å forelske oss i stedet, det som tydeligvis skjer med de fleste andre backpackere. Derfor var det litt kjedelig å finne ut via værmeldinger at det skulle bli grått og vått hele uka. Typisk ikke sant? Heldigvis regnet det ikke da vi ankom mandag morgen. Derfor parkerte vi bilen og tok en lang gåtur rundt omkring for å bli kjent med stedet på nytt. Etter et par timers sightseeing og en kopp kaffe tok vi turen nedom stranda og møtte opp med en kamerat jeg fikk på surfekurset. Han hadde reist opp hit rett etter surfecampen var over og hadde opplevd kun dager med blå himmel og sol.

Igjen tunge. Her altså tyske Malte, som jeg møtte i Byron Bay.

Etter en prat og litt henging på stranda gikk vi tilbake til bilen igjen. Ryddet ut alt og tok bilder for å bruke i annonsen. Vi har nemlig lagt ut bilen på nettet og trengte derfor noen bilder. Som jeg har nevnt, så er målet vårt å selge bilen når vi kommer til Brisbane neste uke. Og som alltid på reisen vår rundt i Australia, kom uflaksen oss i møte litt senere på dagen. Plutselig sluttet det elektriske vinduet på førersiden å fungere. Rett etter vi hadde lagt ut annonsen om en bil til salgs med FUNGERENDE elektriske vinduer. Woho! Det viste seg også at klampene som holder tak i vinduet og heiser det opp og ned inne i bildøra hadde sluppet taket. Og siden limet de selger i autobutikker ikke er sterkt nok, og ingen mekanikere i Byron Bay ville hjelpe oss, så endte det hele med at vi dagen etter dro til et bilvraksted og kjøpte et nytt vindu, MED de originale klampene limt på. Vi klarte også å fikse vinduet selv under tak i øsende regnvær på en bensinstasjon i byen. Det hele kostet oss 55 dollar og mye stress og irritasjon. Derfor var det igjen kjipt at vi plutselig fant en spiker i det ene bakhjulet da vi forlot bensinstasjonen. Ikke en av våre egne spikere, men en vi tydeligvis hadde kjørt over hos en av mekanikerne vi besøkte tidligere på dagen.

Jeg tror dette er grunnen til at jeg og Max ikke er særlige tilhengere av Byron Bay. Vi har aldri opplevd et problemfritt opphold i strålende vær. Kun drittvær og utrolig uflaks med bilen som koster oss penger og besvær. Heldigvis kan vi kanskje si, så lakk det ikke noe luft ut av dekket, noe som gjorde at vi kunne vente til onsdag med å dra til et dekksted for å lappe hullet. Så i skrivende stund er alt ok, men jeg tør ikke stole på hverken flaks eller karma før den bilen er ute av våre hender i Brisbane. Om vi da klarer å selge den.

Digresjon: Da vi kjøpte bilen av mannen som het William, så lovet vi å spørre han da vi skulle selge bilen igjen. Han sa jo da vi kjøpte den at han ønsket å kjøpe den tilbake for samme sum når vi var ferdige med den. Selv om jeg ikke har noen tro på at det vil bli en realitet, så sendte jeg han en sms her om dagen. Så vi skal faktisk møte han neste uke i Brisbane da han svarte at han ønsket å kjøpe den tilbake fra oss. Men som jeg skrev mye om sist gang, så har jeg ikke mye tillit til at han faktisk kommer til å kjøpe den tilbake. Det er også derfor vi har lagt bilen ut for salg på internett, sånn at vi har en plan B om han trekker seg. Vi får se hva som skjer.

Tilbake til Byron Bay. Det er ikke mye å gjøre der når du hverken bor på et hostell hvor du kan være sosial, eller været tillater late dager på stranda. Så vi hadde noen litt kjedelige dager. Det ble mest å bruke tid rundt i sentrum og på biblioteket med gratis internett, og deretter middag og leting etter et gratis overnattingssted.

MEN jeg hadde på forhånd lovet meg selv at jeg ikke skulle forlate Byron Bay før jeg hadde forsøkt å surfe her. Derfor leide jeg og Max og surfebrett på onsdag og heiv oss ut i vannet. Selv om været var grått.

Dessverre kan jeg ikke vise til noen sinnsyke surfevideoer av meg, eller fortelle hvor bra det gikk. Det gikk nemlig ikke så bra. Greit nok at jeg ikke hadde det samme surfebrettet jeg brukte på surfecamp, men bølgene var helt forferdelige der ute. Store, kaotiske og ikke noe som nybegynnere klarer å mestre. Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Nå klarte jeg å reise meg opp et par ganger, men det var også det. Kraftig sidestrøm gjorde det også umulig å stå i vannet. Hoppet du over en bølge havnet du plutselig 15 meter til sida og bakover. 20 skritt fram endte med 15 tilbake og 15 til venstre. Men jeg kan i hvert fall si at jeg har surfet i Byron Bay. Det er jo litt kult!

Jeg er likevel ikke helt demotivert. Forholdene var faktisk vanskelige, så jeg skal surfe flere ganger her i Australia. Bare ikke i Byron Bay. Så får vi se hvordan det går.

En svindyr sushimiddag i Byron Bay

Første gang han smakte sushi. 

På torsdag dro vi videre til Nimbin. Et lite sted litt innover i landet fra Byron Bay hvor det «er lov» å selge marihuana. Politiet gjør i hvert fall ikke særlig mye for å hindre det. Det var likevel ikke grunnen til at vi dro til, men det var et stoppested langs østkysten som står i alle turistbøker. Det skal (naturlig nok) være en ganske avslappa stemning der, og fint. Derfor tenkte vi at vi like godt kunne stikke innom på vei til Gold Coast.

Dette er eldresenteret(!) i Nimbin.

Vi tilbragte kun et pat timer i Nimbin. Skal du ikke røyke weed eller henge i parken med diverse tvilsomme personer, så er det ikke stort å gjøre der. Så vi forlot Nimbin og kjørtemot kysten igjen og Gold Coast.

Blogginnlegget som ble starta i Byron Bay blir derfor fullført i Gold Coast. Jeg sitter nå utendørs på et hostell og forsøker å runde av det utrolig lange innlegget. En ting jeg kommer på er at det er påske! Som med julestemninga i Adelaide, så må jeg innrømme at påskestemninga her i tropevarmen er borte vekk. Jeg har ingen spesielle planer denne helga, eller vet om noe som er verdt å få med seg. Derfor avslutter jeg innlegget med å ønske alle der hjemme en riktig god påske, og håper at dere ikke bruker altfor mye penger på de derre vonde sjokoladepåskeeggene i lille forpakning. Spis heller masse lam med hvitløk og nyt det siste av snøen.

Hilsen meg (Magnus Lutnæs Aas)