Surfecamp og på tur opp Østkysten

Hei gutter, jenter, menn, kvinner, barn, backpackere og alle andre!

Dette blogginnlegget ble påstarta i Byron Bay men ikke fullført. Jeg er nemlig på reisefot og sover mesteparten av nettene i bilen. Det gjør (som jeg har nevnt tidligere) oppdatering av min kjære reiseblogg vanskelig. Det er dumt at det skal gå så lang tid mellom hvert innlegg nå. Men det er slik det er når man reiser gjennom Australias ødemark. For ja, nå har selve sluttspurten starta. Sist gang dere hørte fra meg var jeg på vei fra Berri til Canberra. (Wow, det rimet nesten). Da jeg starta å skrive dette blogginnlegget var som sagt tilbake i Byron Bay. Den lille surfebyen jeg og Max også var innom for fem måneder siden, før vi reiste videre til Lismore og St. George. Den gang regnet det, og det gjorde det sannelig denne gangen også. Utrolig typisk! Det virket ikke som vi skulle få oppleve Byron Bay på sitt beste, med blå himmel, sol, lettkledde surfejenter og kaffekopper i solveggen. Men vi prøvde uansett å nyte dagene våre der - for det handler jo i disse dager om å reise og nyte late dager uten bekymringer rundt hverken jobb eller framtida vår her nede. En framtid som blir kortere og kortere som tida går. Ganske logisk det altså.  

Jeg vil likevel ikke gå helt inn på framtida enda, eller hvor mange dager jeg har igjen i Down Under. Down Under er altså et kallenavn på Australia for dere som enda ikke har fått med dere det, eller bare er litt treige i pappen. Pappen er altså et kallenavn for hodene deres. Et uttrykk som var vanlig under min oppvekst i Moss. Moss er hjembyen min og befinner seg i Østfold i Norge. Rundt 45 minutter sør for Oslo med bil. Rundt en time med buss, eller 5 minutter med fly - men ingen flyr fra Oslo til Moss. Selv om vi har en flyplass i nærheten. MEN, jeg skal la digresjonen fare. Fare betyr….neida, bare tuller!

Sist dere hørte fra meg var for over to uker siden og jeg var på vei til Canberra. Vel, nå er Canberra besøkt. Jeg og Max tilbragte ikke mer enn én dag der, men jeg føler vi fikk se det meste som var verdt å få med seg. Vi ankom byen tidlig om morgenen etter å ha overnattet rett utenfor bygrensa i en bygd kalt Yass. Vi dro rett til krigsminnesmerket, kalt «The War Memorial», som er ganske kjent i Australia. Det ligger på toppen av en lang gate og lenger overfor parlamentbygningen. Det er ganske stilig og geometrisk, om jeg kan kalle bydesignet det. Her står i hvert fall jeg foran den lange gata:

"Seriøst" bilde.

Litt mer "moro" bilde.

Ganske kult ikke sant?!

Vi besøkte også krigsmuseet som tok for seg Australias rolle i første og andre verdenskrig samt nyere konflikter. Sjekk blant annet ut denne merkelig kamuflerte kanonen:

Eller denne gassmaska fra første verdenskrig:

Gir deg litt sånn Mummitrollet-følelse ikke sant?

Litt andre bilder fra krigsmuseet:

Syns det var litt kult med skyggen her. 

Det er noen soldater som mottar flere medaljer enn andre... Jøsses...

Etter dette gikk vi litt rundt i sentrum av byen for å se hvordan den så ut. Ganske ordinær egentlig. Litt mindre enn Adelaide og mye større enn Berri. Helt vanlig.

Deretter dro vi videre til parlementet. Her er et bilde jeg tok utenfor:

Og fra innsiden:

Vi rakk også å besøke museet om Australias historie. Dessverre hadde vi parkert på en plass med kun én time, så vi gikk ganske fort gjennom Australias 40 000 år lange historie.

Ganske nytt museum tror jeg. Det så i hvert fall slikt ut. Ikke noe typisk 70-tallsdesign dette. 

Her Canberra fra en fjelltopp:

På ettermiddagen kjørte vi litt videre mot Sydney før vi fant en rasteplass vi kunne overnatte på. En natt med dårlig søvn passerte og tidlig neste dag, søndag 22. mars, kjørte vi av gårde. Jeg hadde jo (endelig) bestemt meg for å dra på surfekurs. Et surfekurs jeg hadde booket og betalt allerede før avreise. Nå som vi var på vei til Østkysten igjen, så passet det perfekt å gjennomføre det. Jeg hadde jo heller ikke forsøkt surfing enda og etter seks måneder i Australia så var det på tide. Max skulle ikke på noe surfekurs, så vi ble enige om at han slapp meg av ved en togstasjon utenfor Sydney. Det er nemlig ikke noe moro å kjøre bil i Sydney sentrum hvor du må betale toll om du ikke skal bo eller gjøre noe der. Max hadde ikke lyst til å tilbringe friuka (fra meg) i Sydney, så han fortsatte litt nordover. Jeg derimot satte meg på toget i Concord West og ankom Sydney sentrum etter rundt 30 minutter. Jeg gikk rett til Sydney YHA og booket en natt der. Et vandrehjem med litt høyere standard som tilfeldigvis også hadde svømmebasseng på taket, gratis wifi og en super utsikt.  

Mandag morgen startet det som skulle bli en veldig morsom uke. Det var også en uke jeg var på reisefot alene. Uvant men utrolig deilig. Null bilkjøring, null bilbekymringer, null samtaler om hvor eller når vi skal reise noe sted. Kun meg alene på surfecamp. En ganske interessant ting jeg la merke til var hvor ferske de andre deltagerne var. De fleste hadde nettopp ankommet Australia eller tilbragt kun maksimalt en måned her. Jeg var plutselig den sykt erfarne backpackeren med seks måneder i sekken. Ikke det at jeg ble en farsfigur eller noe, men det var litt kult at jeg var en av de få som hadde levd og opplevd Australia. Selv om jeg egentlig ikke har vært så utrolig mange steder. Det er uansett rart å si at man har tilbragt så lang tid her nede. Seks måneder. Fytte rakkern!

Bussturen fra Sydney tok rundt 2,5 timer og tok oss med sørover til Seven Mile Beach Nasjonalpark. Jeg og de rundt 50 andre «surferne» ankom campingplassen rundt klokka 12 og ble tatt i mot av en gjeng surfelærere. Surfelærere som like godt kunne vært tatt rett ut av stereotype-boka. De fleste var nemlig menn med langt blondt hår, skjegg, sløve øyne, slapp klesstil, caps og slapp surfeaksent. «What’s up maaaan?», «That’s awesoome brooo!». Litt vanskelig å få fram helt hvordan de snakket, men avslappet og typisk surfestereotypi er det jeg mener.

Etter en rask omvisning ble vi tildelt våtdrakter, servert lunsj og bedt om å gjøre oss klare til vår første surfetime.

Det vil ta altfor lang tid å skrive om hver enkelt time vi hadde den uka, men jeg kan si at vi fikk en grundig gjennomgang av teknikken vi skulle bruke for å reise oss opp den første dagen. De andre dagene økte kun vanskeliggraden og vi lærte blant annet hvordan vi skulle svinge, aksellerere, bremse, hoppe over store bølger, og dykke under enda større bølger. Mange av disse tingene ble ikke alltid forsøkt, da jeg på dag tre fortsatt konsentrerte meg mest om å reise meg opp på det jævla surfebrettet. Det er nemlig ikke «bare» å reise seg opp. Selv om det gikk greit på dag to, så var det vanskelig på dag tre. Det var det flere grunner til. For det første er surfing utrolig slitsomt. Du må ALLTID padle med armene. Det blir tungt etter ett par timer i vann med sterk strøm og til tider store bølger som forsøker å drukne deg. I tillegg blir du lam i armene fordi du må ta en slags push-up som første trinn i operasjon «reise seg opp». Altså ett par hundre push-ups om dagen mens du skal balansere på surfebrettet i bølger, strøm og alt annet. Du skal heller ikke holde fast i kantene på surfebrettet. Det er IKKE lov, med unntak av hvis du skal forsøke å komme deg over en stor bølge på vei utover fra kysten.

Det jeg har forklart her er kun trinn 1 og 2. Padle ut, finn det som skal til å bli en bølge, padle fra den og la den nå føttene dine, ta en halv push-up mens du balanserer på brettet, ta bakerste fot halveis fram, ta neste bein og plassér det mellom hendene dine. Først nå dytter du fra med hendene og den fremste foten i et forsøk på å reise deg opp og surfe. Klarer du det, så handler det om å svinge, bremse og aksellerere for å ikke la bølgen forsvinne fra deg. Det ble fort klart for alle oss som var der hvorfor vi ikke så noen overvektige surfere. Herregud for noen treningsøkter vi hadde! Noe jeg satte stor pris på, siden det ikke er like lett å holde seg i form mens man reiser.

Jeg syns totalt sett at jeg gjorde det ganske bra. Kanskje to eller tre personer av 50 på gruppa vår var flinkere enn meg til å surfe da vi forlot surfecampen på fredagen. Det er jo ikke så verst.

Sånn ellers kan jeg jo nevne at været var veldig varierende. Dagen vi ankom campen surfet vi i sol og middels vind. Tirsdag surfet vi i regnvær og null vind. Fredag morgen i sol og kraftig vind. Nå tror kanskje mange av dere at vind er en positiv ting når det kommer til surfing? Det gjorde i hvert fall jeg. Vind skaper jo større bølger!! Nei, det stemmer altså ikke. Vi lærte i tillegg til å surfe, å sjekke forholdene på stranda. Ta en «surfers check». Det består av å sjekke tre forhold når du ankommer stranda. Wind, Waves and Tide. Vind, Bølger og Tidevann. Det vi ønsker oss (som nybegynnere) er høyvann, null vind og hofte- til hodehøye bølger. Det skaper bølger som dytter deg i stedet for å krasje ned over deg, og ikke like mye strøm i vannet som drar deg ut mot havet (til den sikre død) eller langt nedover stranda.

Utenom selve surfetimene så var det sosiale veldig bra. De fleste folka som var der var hyggelige og ordentlige mennesker. Som alltid så er det noen unntak, men jeg kastet ikke bort mye krefter på dem. Jeg ble kjent med mange gode folk og koste meg. Dessuten var all mat gratis sammen med drikke, frukt og kjeks. Derfor åt jeg enorme mengder med epler og kjeks denne uka. Kveldene ble som regel brukt til kortspill eller gåturer på stranda før vi gikk til sengs tidlig.

Her er noen bilder jeg tok fra uka som gikk:

Colgatesmil ved Seven Mile Beach!

Fotball og GoPro.

Instruktør og våtdrakter.

Bilde av meg og et nytt bekjentskap på vei til milkshake-kiosk.

Fra en av Jenga-kveldene med den svenske jentegjengen. Her Malin.

Og her er noen bilder som ble tatt av surfelærerne våre. De gikk alltid rundt med GoPro-kameraer og tok bilder og videoer av alt og alle:

Min gruppe og de to instruktørene våre.

Halla.

De ba oss faktisk vise tunge! Jeg gjorde som jeg ble bedt om...

Tunge igjen gitt. Og ja, du kan se penis-tendenser. Våtdrakta var tettsittende, og vannet "kaldt". 

Jeg er oppgitt fordi jeg trikset først - og feilet. 

Da jeg ankom Sydney igjen på fredag ettermiddag satte jeg meg på et tog som skulle til Newcastle. Da jeg ankom der rundt klokka 22 på kvelden ble jeg hentet av Max. Etter nok en natt på en rasteplass kjørte vi til Port Stephens. En region med mange flotte strender, sandbanker og koselig små tettsteder. Det er faktisk mulig å kalle Port Stephens vårt første stopp på reisen vår langs Østkysten. I tida framover så handler det jo kun om å se Østkysten og være ordentlige turister/backpackere. Vi har på en måte jobbet nok her nede. Selv om vi ikke tjente så mye penger som vi hadde planlagt og ønsket, så skal vi bruke den korte tida vi har igjen på å se ting og gjøre ting som ikke er arbeid. Og da var Port Stephens egentlig vårt første stoppested. Vi dro først til Anna Bay. Et lite sted med enorme sandbanker nærme strandkanten. Sjekk dette bildet:

Det er rett og slett en liten ørken rett ved grønn skog og blått hav. Et perfekt sted å prøve ut «sandboarding». Altså snowboard for bruk på sand. Det kostet ikke store summen og vi ble frakta ut til et sted vi kunne ake ned. Det var ikke lov å stå oppreist. Rett og slett fordi sanden er altfor hard å lande på når du kjører ned i en viss hastighet. Som den rebellen jeg er, så forsøkte jeg likevel å stå ned en liten bakke mens de ansatte ikke fulgte med. Det endte med en morsom tur på fem meter etterfulgt av et hardt fall som varte rundt tre meter og sand i alle kroppsåpninger og i alle lommer. Littegrann smertefullt, sand i munnen, men totalt verdt det. Her er et bilde jeg tok rett før jeg brøt sandbrett-reglene:

Utenom sandbrett, så er jo også kameler vanlig i en ørken. Så her tok jeg et bilde av noen som gjorde seg klare til å bære noen turister 200 meter rundt en parkeringsplass. En aktivitet jeg ikke angrer på at jeg ikke betalte for mye penger for.

Etter en rask dukkert for å skylle bort sand kjørte vi videre til Shoal Bay. Et sted som lignet et paradis i mine øyne. En lang hvit strand med blågrønt hav, frodig natur og flotte fjellknauser var slik jeg opplevde Shoal Bay:

Stranda i Shoal Bay

Vi møtte også to jenter i Shoal Bay. To tyske (selvfølgelig) jenter som Max ble kjent med i Newcastle mens jeg var på surfecamp. Disse to jentene er nemlig på vei til Brisbane hvor de ønsker å møte noen som skal leie en campingvan og reise nordover. Nettopp det jeg og Max ønsker å gjøre etter vi har solgt bilen. Derfor møtte vi disse to jentene for å bli kjent, og snakke litt om hva slags planer vi hadde etter Brisbane. Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg og Max skal få solgt bilen i løpet av en uke i Brisbane! Jeg har mine tvil men skal gjøre mitt ytterste for at det skjer. Det gjør nemlig at vi ikke taper mye tid eller penger på å bli i Brisbane mens vi selger bilen. Det gjør det også mulig for oss å bruke pengene til å leie en campingvan med flere folk, så vi kan reise opp Østkysten og ha det dritkult! Det vil også gjøre turen mer sosial, mer komfortabel (med en ordentlig seng) og billigere. Deretter kan jeg fly til New Zealand mot slutten av oppholdet mitt her nede.

Etter Shoal Bay kjørte vi alle fire til Nelson Bay for å spise middag. Der kom jeg over noe av det kuleste jeg har sett i hele verden. En gate som het «Magnus Street». Og mitt i denne enorme gata lå det en boligblokk som het «The Magnus». Hvor tilfeldig var ikke det!?!?!!! I et lite tettsted i Australia var det en boligblokk som het «The Magnus». For meg, som heter Magnus, og ER «The Magnus», var dette naturlig nok et naturlig stoppested. Så naturlig at jeg nesten gikk ut av bilen (jeg selv kjørte) i fart for å ta bilder.

Dette er hva jeg endte opp med:

KUUUUUULT!!!

En fornøyd kar!

"- Det der er jo meg!"

Senere den dagen skilte vi lag med jentene og kjørte videre mot Port Macquire, et sted som ligger midt i mellom Port Stephens og Coffs Harbour. Dagen etter kjørte vi inn til Port Macquire for å besøke et Koalasykehus. Et sted drevet av stort sett frivillige som pleier skadde og syke koalaer så de blir friske nok til å slippes tilbake i naturen. Dessverre er noen så syke eller skadde at de må tilbringe resten av livet i sykehuset. Dette var dessverre ikke et sted det var mulig å holde en koala, og vi besøkte også stedet midt mellom måltidene dere, men det var uansett kult å besøke sykehuset. Vi så jo koalaer, og det er alltid moro!

Etter sykehusbesøket dro vi videre til Coffs Harbour. Tursistbøkene sier ikke stort om stedet, men nevnte to stedet vi burde besøke. Det første bar The Big Banana. Rett og slett en stor bananfigur ved en bananfarm. Der solgte de også bananmåltider og desserter. Lunsjen min den dagen ble derfor en banansplitt, sunn som jeg er.

Her er også et bilde av meg foran kjempebananen:

Det neste stedet vi besøkte var et utkikkspunkt oppe i fjellsida. Jeg lar bildene jeg tok si mesteparten:

Utkikkspunktet.

Selv om bildene ikke viser noe særlig.

Målet vårt neste dag var Byron Bay. Hipsterbyen i Australia med surfere, kaffesjapper og en haug av folk som går barbeint med ring i nesa og tatoveringer på armer, bein, føtter, fingre og nakker. Et perfekt sted for meg med andre ord. Haha. Forrige gang jeg og Max besøkte dete stedet var været trist og vi overnattet på en campingplass i regnvær uten madrass i bilen. Derfor håpet vi at Byron Bay ville vise seg fra sin beste side denne gangen og få oss til å forelske oss i stedet, det som tydeligvis skjer med de fleste andre backpackere. Derfor var det litt kjedelig å finne ut via værmeldinger at det skulle bli grått og vått hele uka. Typisk ikke sant? Heldigvis regnet det ikke da vi ankom mandag morgen. Derfor parkerte vi bilen og tok en lang gåtur rundt omkring for å bli kjent med stedet på nytt. Etter et par timers sightseeing og en kopp kaffe tok vi turen nedom stranda og møtte opp med en kamerat jeg fikk på surfekurset. Han hadde reist opp hit rett etter surfecampen var over og hadde opplevd kun dager med blå himmel og sol.

Igjen tunge. Her altså tyske Malte, som jeg møtte i Byron Bay.

Etter en prat og litt henging på stranda gikk vi tilbake til bilen igjen. Ryddet ut alt og tok bilder for å bruke i annonsen. Vi har nemlig lagt ut bilen på nettet og trengte derfor noen bilder. Som jeg har nevnt, så er målet vårt å selge bilen når vi kommer til Brisbane neste uke. Og som alltid på reisen vår rundt i Australia, kom uflaksen oss i møte litt senere på dagen. Plutselig sluttet det elektriske vinduet på førersiden å fungere. Rett etter vi hadde lagt ut annonsen om en bil til salgs med FUNGERENDE elektriske vinduer. Woho! Det viste seg også at klampene som holder tak i vinduet og heiser det opp og ned inne i bildøra hadde sluppet taket. Og siden limet de selger i autobutikker ikke er sterkt nok, og ingen mekanikere i Byron Bay ville hjelpe oss, så endte det hele med at vi dagen etter dro til et bilvraksted og kjøpte et nytt vindu, MED de originale klampene limt på. Vi klarte også å fikse vinduet selv under tak i øsende regnvær på en bensinstasjon i byen. Det hele kostet oss 55 dollar og mye stress og irritasjon. Derfor var det igjen kjipt at vi plutselig fant en spiker i det ene bakhjulet da vi forlot bensinstasjonen. Ikke en av våre egne spikere, men en vi tydeligvis hadde kjørt over hos en av mekanikerne vi besøkte tidligere på dagen.

Jeg tror dette er grunnen til at jeg og Max ikke er særlige tilhengere av Byron Bay. Vi har aldri opplevd et problemfritt opphold i strålende vær. Kun drittvær og utrolig uflaks med bilen som koster oss penger og besvær. Heldigvis kan vi kanskje si, så lakk det ikke noe luft ut av dekket, noe som gjorde at vi kunne vente til onsdag med å dra til et dekksted for å lappe hullet. Så i skrivende stund er alt ok, men jeg tør ikke stole på hverken flaks eller karma før den bilen er ute av våre hender i Brisbane. Om vi da klarer å selge den.

Digresjon: Da vi kjøpte bilen av mannen som het William, så lovet vi å spørre han da vi skulle selge bilen igjen. Han sa jo da vi kjøpte den at han ønsket å kjøpe den tilbake for samme sum når vi var ferdige med den. Selv om jeg ikke har noen tro på at det vil bli en realitet, så sendte jeg han en sms her om dagen. Så vi skal faktisk møte han neste uke i Brisbane da han svarte at han ønsket å kjøpe den tilbake fra oss. Men som jeg skrev mye om sist gang, så har jeg ikke mye tillit til at han faktisk kommer til å kjøpe den tilbake. Det er også derfor vi har lagt bilen ut for salg på internett, sånn at vi har en plan B om han trekker seg. Vi får se hva som skjer.

Tilbake til Byron Bay. Det er ikke mye å gjøre der når du hverken bor på et hostell hvor du kan være sosial, eller været tillater late dager på stranda. Så vi hadde noen litt kjedelige dager. Det ble mest å bruke tid rundt i sentrum og på biblioteket med gratis internett, og deretter middag og leting etter et gratis overnattingssted.

MEN jeg hadde på forhånd lovet meg selv at jeg ikke skulle forlate Byron Bay før jeg hadde forsøkt å surfe her. Derfor leide jeg og Max og surfebrett på onsdag og heiv oss ut i vannet. Selv om været var grått.

Dessverre kan jeg ikke vise til noen sinnsyke surfevideoer av meg, eller fortelle hvor bra det gikk. Det gikk nemlig ikke så bra. Greit nok at jeg ikke hadde det samme surfebrettet jeg brukte på surfecamp, men bølgene var helt forferdelige der ute. Store, kaotiske og ikke noe som nybegynnere klarer å mestre. Det gjorde i hvert fall ikke jeg. Nå klarte jeg å reise meg opp et par ganger, men det var også det. Kraftig sidestrøm gjorde det også umulig å stå i vannet. Hoppet du over en bølge havnet du plutselig 15 meter til sida og bakover. 20 skritt fram endte med 15 tilbake og 15 til venstre. Men jeg kan i hvert fall si at jeg har surfet i Byron Bay. Det er jo litt kult!

Jeg er likevel ikke helt demotivert. Forholdene var faktisk vanskelige, så jeg skal surfe flere ganger her i Australia. Bare ikke i Byron Bay. Så får vi se hvordan det går.

En svindyr sushimiddag i Byron Bay

Første gang han smakte sushi. 

På torsdag dro vi videre til Nimbin. Et lite sted litt innover i landet fra Byron Bay hvor det «er lov» å selge marihuana. Politiet gjør i hvert fall ikke særlig mye for å hindre det. Det var likevel ikke grunnen til at vi dro til, men det var et stoppested langs østkysten som står i alle turistbøker. Det skal (naturlig nok) være en ganske avslappa stemning der, og fint. Derfor tenkte vi at vi like godt kunne stikke innom på vei til Gold Coast.

Dette er eldresenteret(!) i Nimbin.

Vi tilbragte kun et pat timer i Nimbin. Skal du ikke røyke weed eller henge i parken med diverse tvilsomme personer, så er det ikke stort å gjøre der. Så vi forlot Nimbin og kjørtemot kysten igjen og Gold Coast.

Blogginnlegget som ble starta i Byron Bay blir derfor fullført i Gold Coast. Jeg sitter nå utendørs på et hostell og forsøker å runde av det utrolig lange innlegget. En ting jeg kommer på er at det er påske! Som med julestemninga i Adelaide, så må jeg innrømme at påskestemninga her i tropevarmen er borte vekk. Jeg har ingen spesielle planer denne helga, eller vet om noe som er verdt å få med seg. Derfor avslutter jeg innlegget med å ønske alle der hjemme en riktig god påske, og håper at dere ikke bruker altfor mye penger på de derre vonde sjokoladepåskeeggene i lille forpakning. Spis heller masse lam med hvitløk og nyt det siste av snøen.

Hilsen meg (Magnus Lutnæs Aas)