Pengetap, stygge ord og Østkysttur

Hei alle sammen!

I Noosa nasjonalpark

Dagens dato er 15. april og det er tolv dager siden jeg publiserte forrige blogginnlegg. Og hva har skjedd siden forrige gang? Jo, det er faktisk en hel del, og ikke alt kun positivt. Spesielt når det kommer til personlig økonomi og bilsalg. For det er bilsalg det kommer til å handle mest om i starten av dette innlegget. Dessverre. Jeg er så utrolig lei av å snakke om det, skrive om det og tenke på det. Derfor skal jeg forsøke å skrive alt sammen så kort som mulig. Har dere spørsmål, så får det vente til jeg er hjemme i Norge igjen. Jeg er som sagt så UTROLIG lei hele temaet, at jeg blir fysisk uvel av å tenke på det noe mer.

Jeg nevnte i forrige innlegg og (flere tidligere innlegg) at jeg og Max hadde ET mål med oppholdet vårt i Brisbane. Nemlig å selge bilen og bruke pengene til å reise opp Østkysten. I november i fjor kjøpte vi en bil for 2500 dollar av en mann jeg jobbet litt med i Brisbane. En Ford Falcon stasjonsvogn som hadde gått over 400 000 kilometer, men som hadde et gyldig sikkerhetsbevis. (For å selge en bil i staten Queensland trenger du nemlig et sikkerhetsbevis fra en mekaniker som sier at bilen er ok og trygg for landeveien). Selgeren, en mann ved navn William, virket også som en god mann men litt naiv når det kom til hans egen kunnskap om livet og sine egne evner som mekaniker.

Så tidligere denne uka, fem måneder og over 10 000 kilometer etter at vi kjøpte bilen, dro vi til en mekaniker for å skaffe oss dette sikkerhetsbeviset. Et såkalt roadworthy certificate (rwc). Han kom fram til at bilen hadde en liste med problemer som hindret oss i å få et rwc. Noe som igjen betydde at vi ikke kunne selge bilen med skilter før vi hadde fikset disse problemene. Mekanikeren sa også at problemene var eldre enn seks måneder. At de umulig kan ha oppstått mens vi har eid bilen. William hadde altså betalt en kompis for en «falsk» sikkerhetssjekk. Ganske kjipt for oss med andre ord. Reparasjoner som ville kostet mellom 600-1500 dollar å fikse, pluss selve tiden det ville ta. Dette kun for å betale 100 dollar for en ny rwc-sjekk, og deretter bruke tid på å selge bilen for rundt 2000 dollar. Dette var tid og penger vi ikke hadde.

MEN vent! William hadde også lovet å kjøpe bilen tilbake fra oss! Noe han også bekreftet forrige uke i Byron Bay da vi sendte tekstmeldinger med ham. Da jeg ringte han opp her i Brisbane derimot var han skapet for penger. Han hadde ingenting. Noe han forklarte med at han ikke hadde jobbet de siste tre ukene, men altså ikke nevnte da vi tekstet med han. Altså en løgn? Han skulle likevel skaffe penger og betale oss 1500 dollar for bilen. I mellomtida dro jeg og Max til vrakhandlere og mekanikere for å undersøke litt rundt pris for reparasjoner og hva vi kunne få om vi valgte å vrake bilen. 100 dollar var det beste tilbudet vi fikk for bilen. 100! Ikke tusen, men ett hundre dollar! Et tilbud vi nektet å godta.

Dagene gikk og William kom aldri over mer penger. (De gamle) problemene med bilen kjente han ikke til (løgn?), men han skulle fortsatt kjøpe bilen. For en sum som stadig gikk nedover. Det hele endte med et tilbud om å kjøpe tilbake bilen for 300 dollar søndag ettermiddag. Dette tilbudet var altfor lavt for meg og Max. Vi nektet rett og slett å selge blen tilbake til den mannen som lurte oss. Han hadde allerede lurt oss én gang. Derfor sa vi at bilen var hans for ikke mindre enn 600 dollar. Nei takk var svaret jeg fikk. Han skulle plutselig kjøpe en annen bil for 800 dollar i stedet…

Forvirrende? Jeg beklager, men det er ikke mulig å fortelle denne historien plettfritt og uten klønete formuleringer og forklaringer.

Vent litt tenkte du kanskje? Så han kunne ikke betale oss 600 dollar for bilen? Bilen han lovte å kjøpe tilbake for den samme summen vi kjøpte den for. Bilen han visste (?) hadde en rekke problemer men skaffet en tvilsom rwc-sjekk for gjennom en venn. Dette fortalte han forresten over telefon, at han kunne skaffe oss en rwc gjennom en kompis av han uten å se bilen. Dette sa jeg nei takk til – rett og slett fordi jeg ikke ville ha navnet mitt på et dokument som i bunn og grunn ville være falsk. Dessuten ønsket jeg ikke at noen andre backpackere kom til å oppleve den utrolig kjipe følelsen i mage og kropp som jeg og Max har opplevd de siste ukene. Jeg sier ikke dette for å heve meg selv opp på en moralsk pidestall, men å betale for en «falsk» sjekk og deretter selge en haltende bil til godtroende backpackere er ikke riktig i mitt hode.

Noen vil si at min neste handling var teit og unødvendig, men gjort er gjort. Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å dy meg. Jeg måtte til slutt sende han en melding hvor jeg (indirekte) sa hva jeg tenkte om hva han hadde gjort. Jeg legger ved skjermbilder under. Bare se bort ifra hans grusomme rettskriving, manglende bruk av punktum og stygge språk.

Så? Var mine to meldinger nok til å beskrives som harassment(?). For en dust!

Er det noen backpackere somtilfeldigvis leser denne bloggen og vurderer å kjøpe en bil eller campingvan i Brisbane-området? IKKE KJØP AV EN MANN VED NAVN WILLIAM RANGI. HALVT NEW ZEALANDS OG MAORI. Han driver nemlig fortsatt selger biler med tvilsomme sikkerhetssjekker.

Tilbake til selve bilen. I går lette jeg og Max etter bruktbilselgere og dro i dag rundt for å selge bilen. Vi håpet på i hvert fall 500 dollar. Dessverre var dette i følge bruktbilselgerne vi snakket med altfor mye. Så vi solgte den for utrolige 350 dollar. Et tap på 2150 dollar. Det er kanskje rart for dere, men for meg var det en stor lettelse å bli kvitt bilen. Selv med et stort tap. Nå er det ingenting som konstant ligger bakerst i tankene og uroer meg. Det er ingenting i mitt navn som en gang må selges eller fikses. Navnet mitt er ikke lenger i noe australsk system som eier av en bil.

Mange sier at en bil gir deg større frihet mens du reiser, fordi du kan velge hvor du vil dra. For meg er følelsen motsatt. Jeg føler først nå at jeg kan gjøre hva jeg vil. Fly om jeg vil. Ta toget videre om jeg vil. Reise videre alene. Med noen andre. Og så videre, og så videre.

Det er også en ting til som flere personer har fortalt meg. Til tross for at jeg har tapt penger på denne bilen, og hvor mye jeg kommer til å hate Ford Falcon-bilmodeller resten av livet, så har vi eid den siden november uten store problemer og reist over 10 000 kilometer i den. Vi (jeg og Max) taper 2150 dollar, men skrekkhistoriene til andre backpackere er mye verre enn vår.

Sånn! Resten av blogginnlegget kommer ikke til å handle om drittbilen vår eller dusten vi kjøpte den av. Det er nå bortkastet energi å snakke mer om.

Over til resten av tida i Brisbane. Selve byen er fortsatt vakker, kul og trivelig. Hostellet er også det samme. Vi har også møtt en rekke kjente fjes som også var her sist gang, noe som var utrolig kult! Været var varmt og klamt, men det gjorde ingen verdens ting. På grunn av pengesparing har jeg heller ikke gjort særlig mye annet her heller. Akkurat som forrige gang. Bortsett fra bilting så brukte jeg dagene på biblioteket med gratis internett og aircondition. Altså et perfekt sted for å oppdatere musikken min og planlegge Fiji og Los Angeles-turen min, og resten av tida i Australia. Jeg har som dere vet bare seks uker igjen før jeg reiser hjemover via nevnte Fiji og USA. Seks uker jeg tror kommer til å gå fort. Spesielt de nærmeste ukene! I forrige blogginnlegg nevnte jeg jo at jeg og Max møtte to jenter i Port Stephens som lette etter noen å leie en campingvan med fra Brisbane. Disse jentene holdt vi kontakten med og tilbragte mye tid med i Brisbane. Tid hvor vi planla hvordan reisen vår opp østkysten til Cairns ville vært og hvor lang tid vi ville brukt. Planlegginga gikk faktisk så bra at vi booket og betalte for en campingvan for fire personer fra og med tirsdag 14. april.

Brisbane sett fra hostellet om kvelden

På vei til rugbykamp på SunCorp Stadium

Som dere nå da forstår, så kommer dette blogginnlegget på vei opp til Cairns. I skrivende stund sitter jeg på en kaffebar i Noosa og peiser ut så mye tekst jeg klarer. Siden tirsdag har vi, i en lilla og signalgrønn campingvan med blant annet aircondition, cd-spiller, fire soveplasser, kjøkken, spisebord og kjøleskap, besøkt Caloundra, Glass House Mountains, Mt Coolum, Mooloolaba, og Noosa Nasjonalpark. Vi er med andre ord godt i gang med vår tre uker lange reise opp til Cairns. Selv om jeg ikke har like mye penger som jeg skulle ønske, så bestemte jeg meg for at jeg SKULLE reise opp østkysten. Pokker heller liksom! Jeg hadde sjansen til å leie en campingvan med tre gode folk, og det er det ikke sikkert jeg hadde fått igjen. Jeg har heller valgt å nedprioritere pengebruk på dyre guidede turer. Selv om jeg skal på en dagstur i Whitsunday, så skal jeg heller finne gratis gåturer og aktiviteter langs flotte strender og i grønne regnskoger. Målet er å kose meg med gode venner, ta masse bilder og glemme gamle problemer. Dessuten skal jeg bo nesten en uke i et paradis på Fiji om seks uker, så hvorfor trenger jeg å bruke så utrolig mye penger på et cruise langs hvite strender i Australia?

Glass House Mountains

Første frokost med campingvan. Her Isabell og Chiara. 

Første frokost igjen. Bildet tatt lenger unna. 

Stranda i Caloundra. 

Utsikten fra Mount Coolum. Ikke helt den mest spennende utsikten dessverre. 

Strandtur i Noosa nasjonalpark

Meg i den knæsj grønne og lille campingvanen.

Solnedgang i Noosa. 

Digresjon: Jentene jeg og Max reiser med heter Chiara og Isabell. To tyske jenter på 19 år! Herregud tenker du sikkert? Ja, det er unge, og det merkes. De var ikke engang sju år gamle når første Ringenes Herre kom på kino! De var ett år gamle når Titanic kom på kino! Ellers går det bra.

I Cairns er planene litt vage, men jeg ønsker å jobbe i to uker for å tjene inn litt av det jeg har brukt på reisen opp dit. Jeg må jo nå bruke av sparepengene mine og ønsker derfor å minimere skaden på kontoen min. Dessuten ønsker jeg fortsatt å besøke New Zealand og Hobbitun før jeg reiser hjem til Norge. Bloggen min heter jo «There and back again» for fillern! Grunnen til at jeg valgte det navnet var jo fordi jeg SKULLE besøke Hobbitland. Hele denne dobbeltbetydningen forklarte jeg i det aller første blogginnlegget mitt. Så viktig er det for meg å besøket det stedet!

Jeg kan nå begynne å runde av for denne gang, men jeg vil bare fortelle at jeg ikke syns det er kjedelig å skrive blogginnlegg. Grunnen til at blogginnleggene kommer sjeldnere og sjeldnere, er fordi jeg nå bor i en campingvan uten internett. Jeg bruker også dagene på å utforske nye steder, ligge på stranda, være sosial, og andre ting. Derfor er ikke jakt etter gratis internett min høyeste prioritet for tida. Selv om jeg skal fortsette å oppdatere dere så godt jeg kan. Jeg er jo veldig glad for at noen fortsatt leser bloggen min. Selv om antall lesere har sunket siden september. JEG ER IKKE BITTER! Det handler jo ikke om antall lesere.

Jeg vil også ta meg et lite personlig avsnitt her på slutten. Blogginnleggene mine handler jo mye om hva jeg gjør og opplever, og kanskje ikke så mye om hva jeg føler eller tenker. Til tross for noen kjipe dager i Brisbane med bilsalg og tap av penger, så har jeg det bra om dagen. Den klumpen i magen som alltid var til stede mens vi eide bilen er nå borte. Nå er det en annen klump der nede. (Hvis det er lov å si?). Jeg merker nå at datoen for hjemreise nærmer seg med stormskritt. Jeg finner meg selv oftere tenke på hvordan det vil være å komme hjem igjen. Hvor godt det vil være å gi familien min en stor klem. Hvordan det vil være å sove i min egen seng igjen. Hvor mye tid jeg kommer til å bruke på å ta igjen alle de tapte tv-serieepisodene. Hvordan det vil smake med norsk øl igjen. Om jeg vil merke noen personlig forandring i en norsk hverdag. Om mamma kommer til å gi tilbake iPaden hun nå LÅNER. Om nevø og niese vil huske hvor kul jeg er. Om det kommer til å syns på brunfargen min at jeg har tilbragt ni måneder i Australia.

I tillegg til disse spørsmålene og flere titalls andre, så tenker jeg også på framtida. Jeg starter jo også i ny jobb når jeg kommer hjem. Jeg må finne meg et nytt sted å bo. Jeg gleder meg utrolig til å komme hjem – til både det vante og det ukjente.

Men først skal jeg få det siste av reiselysten ut av kroppen. Først opp til Cairns, deretter New Zealand, så Fiji og Los Angeles. Også kjent som regnskog, Midgard/Hobbitun, paradis og Hollywood. Jeg tror det blir bra!

Ha en god dag videre der hjemme!