Ny jobb med nye venner på nytt sted

Hei bloggvenner!

Som jeg lovet i forrige innlegg kommer ikke dagens gullkorn fra Adelaide. Tro det eller ei, men nå har jeg faktisk kommet meg bort derfra. På tide ikke sant? Det syns i hvert fall jeg, for som jeg har nevnt flere ganger, så er to og en halv måned (-ish) for lenge å tilbringe på ett sted når meninga er å reise rundt og oppleve utrolige ting.

Før jeg begynner å fortelle om hvor jeg befinner meg om dagen og litt rundt min nye hverdag, så tenkte jeg først å fortelle hvordan vi avsluttet oppholdet vårt i Adelaide. (Et bynavn jeg forøvrig er utrolig lei av å skrive. Så fra og med NÅ kommer jeg kun til å skrive «A»).

Jeg nevnte jo at vi hadde en dagsjobb på en vingård tirsdag denne uka. Arbeid som IKKE gikk ut på å faktisk plukke vindruer, drikke vin, stable vinflasker, eller å stå i et stort basseng fylt med druer for å mose dem med beina som i tegnefilmer. Jobben vår gikk ut på å ta av store nett som dekket selve druene. Lange rekker med vinbusker(?) var dekket av et slags plastnett. Dette skulle vi ta av. Bak oss kom nemlig drueplukkerne. Vingården var også veldig liten i forhold til de store navnene i A Hills, så jobben tok ikke lang tid. Det var en enkelt familie som drev denne vingården. (Navnet på vinmerket var «Between the Vines» for dem som vil sjekke det ut). Likevel hadde den trivelige eieren Stewart lovet oss ti timers arbeid og 200 dollar i lønn, så resten av dagen gikk til å grave og hakke opp en del av eiendommen hans. Altså, bokstavelig hakke løs den harde grunnen med en hakke for så å flytte alt sammen tre meter unna med spader. Veldig hardt arbeid med andre ord. Vi (meg og Max) flytta sikkert tre-fire tonn med jord. Det var uansett totalt verdt slitet, da 200 dollar faktisk er ganske godt betalt her nede for en dags arbeid.

Utsikten fra vingården

Siden vingården var såpass liten ble vi heller ikke tilbudt noe mer arbeid der. Det var rett og slett ikke nok å gjøre for Stewart til at han trengte å ansette to backpackere fulltid med høy lønn. Så etter at arbeidet var ferdig den dagen dro vi tilbake til campingplassen vår. For øvrig den samme vi bodde ved da vi måtte ut av A i to dager på grunn av VM i cricket.

Digresjon: På mandag, etter at jeg og Max hadde vært innom vår gamle jobb på Stan Bond og hentet vår siste lønnsslipp og sagt farvel til folket, rakk jeg å få med med Oscarutdelinga! Den startet nemlig såpass seint her nede at jeg fikk sett den på TV-rommet på campingplassen. JA, campingplassen hadde faktisk et TV-rom. I tillegg til svømmebasseng, en billig kiosk, to kjøkken, en pizzaovn og koalaer i trærne rundt. Alt for halvparten av prisen vi betalte for hostellet i A. Det er ganske utrolig. Nå skal det også sies at vi på campingplassen sov i bilen. Det trekker litt ned, selv om madrassen ikke er så ille. Uansett, tilbake til den første digresjonen min. Hva syns jeg om Oscarutdelinga i år? Litt kjip. En litt tam og tannløs vert i Neil Patrick Harris, som for det meste gjorde narr av sin egen filmkarriere. Jeg syns også filmene nominert var litt kjipe i år. Birdman ble jo den store vinneren, noe som overrasket meg. Den var original og godt skrevet, men en Oscar for beste film, beste originalmanus, OG beste regi var litt i overkant eller? Og nå er Eddie Redmayne(?) en Oscarvinner. Det høres ikke helt fodt ut i mine ører. En annen som ikke høres så god ut: «Eddie Redmayne har vunnet en Oscarstatuett og ikke Leonardo DiCaprio». Wow…

Tilbake til Australia. Onsdag morgen forlot jeg og Max byen A. Etter en sein frokost og TO kaffekopper satte vi oss i bilen, satte fast beltet, sjekket speilene, satte nøkkelen i tenninga, startet bilen, rullet ned vinduene, sa «ha det campingplass» og kjørte av gårde til neste kapittel i boka som er reisen vår her nede i Australia; landet «Down Under» med kenguruer, koalabjørner, hvithaier, Vegemite, og australiadialekt. Vi skulle som dere allerede har fått med dere (i forrige blogginnlegg) til et sted kalt Berri. Et lite sted GPSen fortalte oss lå to og en halv time unna A. Selv brukte vi rundt tre timer.

Hvorfor valgte dere å dra til Berri?

Jo, det skal jeg fortelle deg Magnus. Takk for et utrolig godt og gjennomtenkt spørsmål. Du er jaggu en smart type! For å være ærlig så var det jeg som fikk oss til å reise til Berri. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom over Berri Backpacker Resort, men det ligger mellom A og Canberra, som er den neste byen vi skal besøke. Dessuten lå Berri nærme nok A til at vi i verste fall kunne dra tilbake om vi fikk en av jobbene vi søkte på der. Dessuten hørtes folka der så hyggelige ut etter mine samtaler med den svenske manageren Ella. Hun kunne ikke love oss jobb, men det er veldig sjelden hosteller kan det. Spesielt i områder hvor de fleste jobbene består av fruktplukking. Vi tok likevel sjansen og reiste nordøst.

Vel fremme ble vi tatt i mot av Ella og den påtroppende manageren, skotske Lotta. (Jeg tror hun heter det i hvert fall. Alle kaller henne det). Wow tenker dere nok allerede. Jenter?!?!?! FORTELL FORTELL!?!! Vel, det tenkte jeg også. Det skulle dessverre littegrann seinere vise seg at alle andre ved hostellet var på jobb. Så antall menn og kvinner jevnet seg fort ut etter hvert. Sukk…

Vi fikk en omvisning hvor vi ble vist tv-stua, volleyballbanen, svømmebassenget, trehytta, sandvolleyballbanen, fotballbanen, tennisbanen, basketballbanen, treningsrommet, yogarommet, badstua og spillrommet med biljard og bordtennisbord. Herregud for et sted!

Volleyballbanen ved hostellet

Hostellets hage med trehytte og basseng i bakgrunnen

Bassenget

Etter omvisninga dro jeg og Max rett ned til Madech, et bemanningsbyrå som blant annet spesialiserer seg på jobber innen fruktplukking. Vi ble sendt rett videre til Madechs kontor i nabobyen Renmark 20 km unna, hvor vi fikk jobb. Så, etter to timer i Berri hadde vi skaffet oss arbeid til dagen etter. Det var faktisk helt sykt. Hvor flaks var ikke det?! For første gang her nede gikk faktisk noe vår vei.

Måtte gjennom sikkerhetskurs for å plukke frukt

Blide og fornøyde tilbake på hostellet lastet vi inn sakene våre på rommet og satt og ned sammen med noen av beboerne ute. Været her i Berri har denne uka vært utrolig varmt. I dag, lørdag, var det rundt 41 grader og vindstille. Uansett. Det som har gjort meg spesielt glad de siste dagene er at folka her er skikkelig hyggelige og sosiale. Som jeg nevnte i mitt sinte innlegg noen uker tilbake, så blir du her i Berri mottatt med en håndhilsen, smil og introduksjon. Så etter å ha blitt kjent med en rekke nye folk fra Skottland, New Zealand, Tyskland, Frankrike og Sverige så ble onsdag kveld brukt til å spille sandvolleyball. Veldig sosialt med andre ord. Moro! Jeg tror det handler om at folka tilbringer lang tid her i Berri mens de jobber og sparer penger. Derfor bruker de energi på å hilse på nye personer, rett og slett fordi de vet at de kommer til å omgås i lengre tid. Det var også dette som gjorde at oppholdet mitt i Brisbane var såpass kult! På hostellet i A var folka kjipe og utskiftinger på rommene fant sted hver eneste dag. Det skaper ikke vennskap og en like god energi som her i Berri og Brisbane.

Så flyttinga vår gikk med andre od veldig bra. Jobb i boks innen kort tid, og nye venner allerede første kvelden. Torsdag morgen kjørte vi til Renmark for å møte arbeidsgiveren vår, Jamie. Han plukket oss opp i sentrum av byen 0630 og tok oss med til et samlingspunkt for fruktplukkere. Et fast sted hvor fruktplukkere møter om morgen for å få vite hvor de skal jobbe den dagen og hva de skal jobbe med. Torsdag og fredag var jobben å fjerne ødelagt frukt fra appelsintrær. Det er fortsatt litt tidlig for sitrussesongen, så alle appelsinene så fortsatt ut som lime. Jeg trodde faktisk at jeg plukket bort skadd lime de første timene før jeg ble fortalt at det var appelsiner. Dermed gikk det også opp for meg at jeg aldri før har sett en SKIKKELIG UMODEN appelsin. Utsatt for sollys gjør nemlig at frukten blir solbrent. Akkurat som oss mennesker! Derfor trengs det arbeidere til å fjerne de stygge fruktene. Og hvordan så man hvilke umodne appelsiner som var solbrente? Slik:

Den til venstre er altså solbrent

Det ser ganske rart ut ikke sant?

Slik ser forresten jeg ut mens jeg leter etter ødelagte appelsiner:

Langbukser er påbudt. Jeg har heller ingen sombrero, så jeg bruker caps. Stigene måtte vi flytte for hånd etter hvert tre. Etter en stund blir det ganske slisomt. Det blir det også å konstant gni seg inn med sprøytemiddelrestene på bladene. Ser du hvitfargen?:

Etter å h jobbet 0630-1230 torsdag og 0630-1130 fredag var denne jobben ferdig. Altså å plukke bort ødelagte appelsiner. Jeg tror likevel at på tross av få timer at vi tjente ganske bra. Eksakt hvor mye vet jeg ikke, men jeg har hørt rykter om rundt 50-60 cent per tre. Det er ikke så dårlig da jeg brukte rundt 70 minutter på en rekke med 80-100 trær. Matematikken får dere gjøre selv, men jeg tror vi allerede har tjent nok til å dekke uka vår her på hostellet. Det betyr at vi i hvert fall ikke har tapt penger på å dra til Berri.

På mandag kan det hende vi skal plukke druer. Hvordan man gjør det er jeg ikke helt sikker på, men på vingården i A Hills klipte plukkerne av hele vinklaser med en slags hagesaks. Hvor mye vi eventuelt tjener på å plukke vindruer er jeg heller ikke sikker på. Det er jo noe av spenninga ved fruktplukking er det ikke? Jeg tror det. Siden vi også ble ansatt gjennom bemanningsbyrået Madech så tror jeg heller ikke det noe stor fare for at arbeidsgiveren vår lar være å betale ut lønninga. Det er nemlig flere steder i Australia at backpackere blir utnyttet ved å la være å betale ut lønn. Uff. Blant annet i Waikerie rundt 60 km unna Berri på vei tilbake til A er det et hostel på en husbåt som har utrolig dårlig rykte på seg. IKKE DRA DIT OM DU VURDERER DET! (Den advarselen er rettet mot andre unge folk som kanskje vurderer å dra til Australia for å jobbe, eller allerede er det).

Så dette er min nye hverdag her nede. Legge seg tidlig, stå opp tidlig, fruktplukke i en voldsom hete, før ettermiddagen blir tilbragt med hyggelige folk, volleyballspilling eller bading i svømmebassenget.

Fra dagens utflukt

Berri ligger langs en elv. Denne elva.

Nå som det igjen nærmer seg slutten på nok et blogginnlegg så har jeg selvsagt lagt merke til de spørsmålene som har dukket opp fra to av leserne mine.

Først fra min bestekompis Ole-Martin. Først tak for at du syns det er kult å se hva jeg gjør her nede. Det var jo i utgangspunktet vi to som skulle reise ned her sammen, så dette er jo noe av det du går glipp av! Haha. Jeg har flere ganger tenkt på hvor jeg ville vært og hva jeg hadde opplevd om vi to hadde reist sammen og ikke kun jeg alene. Hadde vi vært lenger i Sydney? Hadde vi i det hele tatt besøkt A? Hvor mange ganger hadde vi blitt uvenner for så å bli venner igjen? Hvor solbrun hadde du faktisk vært nå? Haha.

For nei, jeg har ikke kjøpt meg speedo enda. Jeg tror vel heller ikke jeg kommer til å gjøre det. Både med tanke på at jeg ikke liker at alle til enhver tid kan se hvordan ting ser ut og oppfører seg, men også fordi jeg ikke har sprettrumpe nok enda til å bære en speedotruse med ordentlig stolthet.

Og ja, Australia er veldig varmt. Spesielt i disse dager. Desember, januar og februar er sommermåneder, og litt innover i landet blir det spesielt varmt. Rundt 35-40 grader er ikke uvanlig. Likevel blir det fort bekmørkt rundt 19-20-tida på kvelden. Noen dager blir det også kaldt. Da jeg kjører til jobb om morgenen litt etter 0600 er det 16-17 grader. I A og Sydney var det enda kaldere. I forhold til Norge om dagen er det jo ikke noe å klage over, men det gjør det likevel vanskelig for meg å gå med shorts og t-skjorte uten å fryse.

Hvordan er prisene på mat der nede i forhold til Norge? Forskjeller fra by til by?

Jeg har sagt litt om dette tidligere, men det er faktisk ikke så mye billigere her nede. Spesielt når det kommer til kylling, fisk, frukt og grønnsaker. Jeg huskert faktisk ikke hva prisene er for ulike frukter og ting hjemme i Norge, men her er noen eksempler:

Bananer: Mellom 21-30 kr kiloen.

Agurk: 10-15 kr stykk.

To kyllingfileter: 36-45 kroner

To biter laks: 70-75 kroner!!

En twix: 7 kr

En 0.6 l flaske med Coca Cola: 25-30 kroner.

En 2 l flaske med Coca Cola: Det samme.

En 1.25 l flaske med Pepsi Max: noen ganger ned til 7 kroner.

En 400 gram boks med Nutella: 30-35 kroner

Det er ikke så store forskjellen mellom byer her, men mer mellom butikkjeder. Woolworths er dyrere enn Coles. (Altså en butikkjede og en annen, som Meny og Rema 1000).

De sier at «det ordner seg» utsagn i Aussie. Stemmer det?

Er ikke helt sikker på hva du mener, men de fleste her nede sier «It’s alright» ganske ofte. Dulter du borti noen, avbryter noen, lurer på noe, eller noe sånt, så er det alltid okey. It’s alright. De fleste sier også «No worries». Altså det samme som norske «Null problem». Jeg har også begynt å si dette hele tida. Om noen sier takk, dulter borti meg, eller noe sånt, så er jeg alltid så snill å si «No worries» til dem. Selv om det oftest er en refleks, som de fleste slike uttykkene her nede.

Hvordan er det med de oppsparte pengene du jobbet for før du dro? Er det noe ekstra spesielt du skal bruke de opp på eller bare ønsker du å ikke bruke noen av de på turen?

Et godt spørsmål. Jeg har jo ikke snakket så mye om sparepengene mine. Nå skal jeg heller ikke legge ut om hvor mye jeg har på diverse kontoer, men jeg kan si at jeg ikke har brukt noe av sparepengene mine siden Brisbane, da jeg overførte penger for å kjøpe bil. Det var andre og foreløpig siste gang jeg har overført mellom norsk og australsk konto. Noe jeg er fornøyd med. I starten var det naturlig nok vanskelig å ikke bruke sparepenger, men jeg har klart å leve et nokså normalt liv uten å være pengelens. Jeg har riktignok ikke kjøpt meg noe særlig med ting, unntatt nye sko, bøker, og en t-skjort i ny og ne. Jeg har heller ikke brukt mye penger på utflukter eller aktiviteter.

Nå som jeg og Max snart skal ut og reise østkysten vil det naturlig nok gå mer penger enn normalt, men jeg har skattepenger fra mine australske lønninger og over 1000 dollar i bilen som jeg forhåpentligvis vil få tilbake. Det vil dekke mye av reisinga og aktivitetene jeg ønsker å gjøre. Jeg håper også at jeg kan klare å spare opp litt penger her i Berri.

For det er noen aktiviteter jeg SKAL gjøre her nede. Jeg SKAL besøke The Great Barrier Reef, noe som vil koste i form av leie av dykkeutstyr. Jeg SKAL hoppe i fallskjerm ved The Great Barrier Reef. Jeg SKAL booke et tre dagers seilecruise i Whitsunday Island. Jeg SKAL til New Zealand for å besøke Hobbitun. Dette er noen av tingen jeg kommer på som vil koste penger. Dessuten må jeg jo booke opphold på Fiji og i Los Angeles for hjemreisen – i tillegg til alt jeg skal kjøpe med hjem! Jeg håper det jeg tjener her i Australia vil dekke utfluktene her og i New Zealand, og så er jeg forberedt på å bruke sparepengene til Fiji og Los Angeles.

Jeg forsøker jo å lokke deg til å møte meg i Los Angeles. Jeg har allerede store planer rundt hva jeg skal se og oppleve der!

Så har min kjære søster kommet med nok noen spørsmål:

Hvorfor er det ansettelse for bare 1 dag for fruktplukking?

Hvis du tenker på dagsjobbinga jeg og Max gjorde i A Hills for Stewart, så forklarte jeg egentlig det i teksten. Det var ikke fruktplukkearbeid. Han hadde sett annonsen jeg la ut på gumtree (Australias finn.no) og tilbydde oss ti timers arbeid med ulike gjøremål.

Skal du sove i gresset 1 natt i Hobbitun?

Om det faktisk er tillatt, og været er godt nok, så hvorfor ikke?! Kanskje det til og med er lov å kle seg ut som en hobbit også? Da skal jeg i hvert fall gjøre det. Sove i Hobbitun SOM EN HOBBIT. Hvor kult hadde ikke det vært?!?! Veldig kult skal jeg si deg.

Skriver du artikler ol mens du er der, evt noe som kan brukes som vedlegg i søknader til jobber her hjemme? Viser du at du har vært aktiv og hatt øyne åpne? Skal du vise til bloggen din?

Nei, jeg skriver ikke noen artikler her nede. Jeg hadde jo på forhånd håpet at jeg kunne blitt en slags Australiakorrespondent for Dagbladet her nede, men det har bare ikke skjedd. Det er heller ingen vits i å skrive artikler som ikke blir publisert noe sted. Det har ingen verdi for eventuelle arbeidsgivere å se upublisert arbeid. Det eneste jeg skriver i de søknadene jeg har sendt hjemover er at jeg befinner meg i Australia og at jeg følger nøye med på både lokale, nasjonale og internasjonale nyheter. Noe jeg faktisk gjør. I noen søknader har jeg henvist til saker som er aktuelle, men ingenting jeg selv har skrevet for min egen del. Bloggen min har jeg heller ikke vist til, da jeg ikke tror det vil ha særlig verdi. Jeg skriver den jo for at dere som er familien min og vennene mine skal se hvordan det går med meg og hva jeg gjør. Om noen av arbeidsplassene hadde spurt etter en blogg eller lignende, er jeg ikke redd for å vise dem til denne.

Sånn, det ble jo et ganske langt innlegg dette. Dessverre er ikke nettet her nede godt nok til å laste opp bildermed god kvalitet, så disse får duge denne gangen. Jeg legger uansett ut noen bilder på instagram for dem som har den appen. Det går også an å gå inn på instagram.com/magnus_la i nettleseren for å se bildene mine herfra. 

Snakkes babes og dudes!

Snipp snapp snute, så var Adelaide-eventyret (nesten) ute.

Cheers mates!

Velkommen til et nytt blogginnlegg. Jeg vil først starte med å si at dette mest sannsynlig er det siste blogginnlegget som noensinne vil bli skrevet av meg i Adelaide. For nå har det plutselig vist seg at vi ikke lenger har noe her å gjøre. Og takk for det. Egentlig. For to og en halv måned er for lenge å tilbringe på ett sted da jeg kun skal tilbringe ni måneder her nede.

Jeg har jo tidligere fortalt dere at jeg og Max jobbet på en fabrikk som heter Stan Bond. En jobb vi ble lovet arbeid full tid fra midten av januar og til slutten av mars. Dessverre viste dette seg å være feil. Vi jobbet nemlig kun fire dager i uka de første ukene, før vi i forrige uke kun jobbet tre dager. Mandag var den eneste arbeidsdagen vår denne uka, og den siste noen sinne. For på torsdag sendte vi en tekstmelding til sjefen der vi spurte om vi skulle komme inn på mandag som vanlig. Hvis ikke de hadde nok arbeid, så måtte vi nemlig dra videre. Vi kan ikke bli her uten å jobbe nok til å spare penger. Svaret vi fikk var: «Vi har dessverre ikke nok arbeid til dere. Takk, og god tur videre». Litt satt på spissen, men likevel et slag i trynsiktet. På to minutter gikk vi fra å tro vi hadde en fulltidsjobb til å ikke ha noe i det hele tatt.

Dette har naturlig nok skapt en dårlig følelse i både kroppen og sinnet mitt. For planen vår var å jobbe fulltid vi hadde spart nok penger til å reise Østkysten og til New Zealand. Det er vi ikke i nærheten av slik som situasjonen ser ut nå. Vi har nok penger til å komme oss til Østkysten, men mer enn det har vi ikke. Jeg vil ikke bruke mer av de norske sparepengene mine enn nødvendig. Målet mitt før avreise var jo å komme tilbake til Norge med omtrent det samme jeg hadde da jeg dro. Et mål som kanskje ser litt mørkere ut nå enn tidligere. Jeg SKAL uansett hva som skjer fortsatt reise til New Zealand og Hobbitun, om det kun blir en svipptur. JEG SKAL SE BAG END OG JEG SKAL LØPE NEDOVER ENGA SOM EN UNG BILBO PÅ VEI TIL ENSOMFJELLET. Mye caps lock der, men jeg innbiller meg at det understreker hvor bestemt jeg er på å få til dette. Til og med mer enn å faktisk understreke det.

For dere der hjemme som kjenner meg, så er jeg jo ikke alltid den største optimisten der ute. Men selv om jeg er en liten pessimist så forsøker jeg mitt beste å se det positive i ting og situasjonen vår. Det er jo ikke noe poeng i å føle at alt er dritt. Spesielt her nede hvor det ikke bare er å blåse i alt og reise hjem. Du må bare holde ut og kjempe videre. Derfor tenker jeg som så. Denne forandringen gjør jo at vi faktisk må komme oss vekk fra Adelaide. Jeg personlig, og det er jeg sikker på Max er også, er ganske lei dette stedet. Så selv om vi ikke har fått sett vindistriktene, dykket med hvithaier, eller besøkt Kangaroo Island, så har det ikke så mye å si. Det at vi har levd her i fire uker nå uten å ha penger til å se så mye, så er det nå en del av historien min her nede. Som pappa så fint skrev i en kommentar på siste innlegg. «Jeg tror opplevelsene vil bli enda større for deg etter at du har forlatt Australia og er hjemme til hverdagen igjen». Det håper og tror jeg også!

Når det kommer til hvithaidykking, så har det faktisk de siste ukene vært utrolig få hvithaier her nede. Det er nemlig en spekkhogger som har tatt livet av ett par stykker, så resten har holdt seg unna området der båtene legger turene sine. Ganske utrolig. Spekkhogger heter jo også «Killer Whale» på engelsk, noe som gjør det hele litt ironisk. Tihi.

Ville bare legge inn noen bilder. Selv om de er litt tilfeldige. Dette er fra lørdagens strandtur.

Nabohostellets backpacker veggmaleri.

 

Fra parkfestivalen Adelaide Fringe lørdag kveld.

Alt minnet meg litt om tv-serien Carnivale, for dere som har sett den.

Så hva er planen vår videre tenker du sikkert. Jo, det skal jeg fortelle dere, selv om det viser seg at planer kan forandre seg i siste liten. På fredag bestemte vi oss for å reise til Berri Backpackers i Berri som ligger rundt to og en halv time  østover med bil. Det er et arbeidshostell som hjelper deg med fruktplukkingsjobber. Med andre ord ikke et hostell med arbeid vi kan spare så altfor mye penger, men kanskje et sted vi kan tjene littegrann penger samtidig som vi endelig er på et nytt sted med nye personer – på vei til Østkysten. Vi håper nemlig vi kan bruke noen uker på å reise mot Sydney og jobbe underveis. Slik vi nå også må forsøke å gjøre mens vi reiser oppover Østkysten. Ta jobber underveis og tjene til livets (og reisens) opphold. Det ligger nemlig en rekke store og populære fruktplukkingsområder mellom Adelaide og Sydney. Waikerie, Berri, Wentworth, Mildura, Griffith osv.

Som jeg nevnte litt tidligere forandrer planer seg fort for backpackere. Et eksempel på dette er at vi i dag bestemte oss for å reise til Berri på onsdag i stedet for på mandag. Jeg ble nemlig oppringt av en vingårdeier (Stewart) i dag som ønsket å ansette oss. Riktignok kun for én dag. Nemlig tirsdag. En titimers arbeidsdag med 200 dollar i lønn, penger-i-hånda opplegg. Dette kunne vi ikke si nei til da 200 dollar for én dags arbeid faktisk er ganske bra. Så vi flytter inn på en campingplass i morgen for to netter før vi reiser til Berri på onsdag. OM vi da ikke er så utrolig heldige at vi får noe mer godt betalt arbeid fra Stewart ved vingården. Det skulle uansett forundre meg at vi fikk, så uflaks som jeg og Max har hatt her nede.

På fredag tok vi også på oss en malejobb, som kun varte i tre timer. Det var likevel 54 dollar tjent for hver av oss. Det er slike jobber vi må si ja til underveis. Alt er bedre enn ingenting!

Så det er planen framover. Hva som faktisk kommer til å skje blir spennende å se. Siden jeg (dessverre) ikke an se inn i framtida, så velger jeg heller å se litt bakover i tid. Nemlig til forrige blogginnlegg og spørsmålene jeg fikk. Det er jaggu merkelig å oppleve en slik respons fra folk. Jeg VISSTE det var noe folk lurte på der hjemme. Som min gode kompis Stian spurte om:

«Er det slik at australiere sier mate i alle samtaler?»

Hei kjære leser og takk for spørsmål. Jeg har i løpet av mine fem måneder her nede i Australia møtt på en rekke australiere, og jeg vil påstå at det varierer litt på hvor i landet du befinner deg. Akkurat som det er flere surfere i Los Angeles, USA, som sier «What’s up duude?», enn folk i Washington DC.

Her i South Australia og Adelaide sier de fleste mate. De fleste menn. Det er ikke så ofte du møter noen damer som sier mate. På jobb ble jeg ofte møtt med «Hey mate», «How you going mate?» eller «Morning, mate». I butikker sier også de fleste «Cheers mate». Cheers er et slags takk som folk sier etter en samtale, nesten uansett hva samtalen handlet om. Jeg husker første gang noen sa «Hey mate» til meg. Utrolig kult! Jeg trodde et øyeblikk den gråhåra krokete mannen var selveste Crocodile Dundee.

Jeg vil også trekke fram noe annet som er veldig australsk. Hver gang du møter en person, om det er i en butikk eller på gata, så sier dem «How it going?». For meg høres dette feil ut. «How are you?» virker for meg mye mer korrekt. Men den gang ei. Denne hilsningen er også overfladisk. Vil de virkelig høre hvordan det går med meg?

«Hei. Jo takk, men det går faktisk ikke så veldig bra. Våknet opp med en alvorlig hodepine i dag og satt 45 minutter på potta i et forsøk på å føde en for stor matbaby. Det hele endte med en revnet endetarm. Ellers forlot kona meg forrige uke og tok med seg ungene og bilen». Hva hadde skjedd om du hadde sagt dette liksom? Hahaha. Jeg svarer nesten det samme uansett. «Good, thanks. And you?» Pleier å funke.

Pappa kom med dette spørsmålet:

«Hva er Whitehaven?»

Først vil jeg bare beklage. Whitehaven og whitsunday er ting ALLE backpackere vet hva er og har på lista over ting de må besøke. Derfor tenkte jeg faktisk ikke på at ikke alle der hjemme kjenner stedet like godt. Derfor kommer en kort beskrivelse og ett par bilder (som jeg IKKE har tatt selv. Jeg har jo nemlig ikke vært der enda).

Whotehaven er en sju kilometer lang strand på øya Whitsunday. Ganske langt nord på østkysten, i staten Queensland. Strendene består av kritthvit sand, krystallblått hav og grønn regnskog helt ned til stranda. Den hvita sanda er utrolig fin, og blir faktisk ikke varm, noe som gjør det mulig å spankulere der barbeint på en varm dag. Her er to bilder jeg fant fra stedet:

 

Dette pappa, er grunnen til at jeg vil dit :)

Til slutt vil jeg bare si at jeg i dag har vært i Australia i fem måneder og tre dager. Det er ganske utrolig. Jeg har feiret jul, nyttår og på god vei til å feire påske. Det er også 14 uker til jeg sitter på flyet til Fiji. Jeg tror tida kommer til å gå like fort de siste 14 ukene her nede som de 22 første har gått!

Helt til slutt vil jeg bare ønske min kjære søster Ida masse gratulerer med dagen! Hun fyller utrolige 29 år i dag. Noe som er utrolig rart å tenke på. Det betyr nemlig at jeg selv fyller 26 til sommeren. MEN, denne hilsningen handler ikke om meg. Jeg håper du (Ida) koser deg masse i dag, selv om selve feiringa ikke finner sted i dag. Spis uansett en muffins eller to i dag, og ta litt ekstra sukker i teen. Det er tross alt bursdag. Jeg lærte også et lokalt uttrykk her nede for å kunne uttrykke en bursdagshilsning på det lokale språket. Happy birthday! Masse klemmer sendes fra Adelaide og Australia, sammen med lykkeønskninger og en hellig bursdagsbønn. Gikk nemlig forbi et Scientologisenter i dag (helt seriøst) og ba dem sende en tanke hjem til deg. Glad i deg. Hilsen Magnus/Supermann/Kong Kul/Tøffen/Mr. Awesome.

Ha det bloggen, og snakkes snart igjen!

Valentines Day, en koalabjørn og Hannibal Lechter

Hei kjære lesere!

Jeg håper uka deres har starta superbra og at dere koser dere hjemme i sofaer, skinnstoler og saccosekker mens dere leser bloggen min. Eller på toget med telefonen i hånda og musikk på øret.

For det er jo faktisk mulig å gå inn på en internettblogg hvor som helst i disse dager. Husker dere den tida da internett var nytt, og du måtte «ringe» inn for å koble opp? En grusom melodi med skjærende lyder som resulterte i en internetthastighet som ikke lignet grisen. Det var tider! Jeg husker ikke helt hva jeg gjorde på internett på den tida, men jeg tror jeg spilte spill kanskje? Hmm.. Jeg er ganske sikker på at jeg spilte nettspill, lasta ned musikk og gikk inn på gamesradar for å finne juksekoder til playstation 2-spillene mine. XXR1R2OOXL1L2R2. Slik kunne en kode for evig liv i Crach Bandicoot 2 se ut.

Jeg vet forresten ikke hvorfor jeg begynte bloggen med å snakke om dette, for det har faktisk ikke noe sammenheng med det jeg har å fortelle.

Jeg kan jo starte å fortelle litt om hva jeg gjorde i helga og på Valentines Day. I forrige innlegg fortalte jeg jo at jeg og Max måtte finne oss et annet sted enn hostellet å sove i to netter, mens en cricket-vmkamp ble spilt i byen. Vi sleit faktisk ikke med å finne et sted heller. Vi dro 15 minutter sørover til en campingplass ved Brown Creek Hill. En campingplass med campingkjøkken (inkludert kjøleskap, fryser, grill, pizzaovn), svømmebasseng (!!!!!!), tennisbane og tv-rom. Alt for kun 15 dollar natta. Det er faktisk ikke så verst! Vi ble også mottatt av en fantastisk nydelig koalabjørn. Jeg tok bilder og video. Sjekk det ut!

IMG 3924 from Magnus Lutnæs Aas on Vimeo.

Så, nå har dere sett en koala løpe også. Det ser ganske teit ut gjør det ikke? Haha. Humper bortover bakken liksom. Utrolig flotte og søte dyr da! Skikkelig australsk. Dessverre så var dette den første og siste gangen vi så en koala i eller rundt campingplassen.

Vi spilte også tennis på lørdagen. Gratis tennisracketer (?) og tennisballer var i resepsjonen. Jeg som en gammel squashspiller hadde jo selvsagt store forventninger om å være god! Alle timene jeg har spilt med meg selv på playstation 3 lå også i bakhodet. Jeg «visste» jo hvordan jeg skulle gjøre alt. Bevege meg, serve, skru, spinne og stønne. MEN, det var faktisk ikke så lett. Nå var banen dekket av ujevn asfalt og blader, og tennisballene grusomt dårlige, men det ble ikke noe Andy Roddick server eller Roger Federer backhands. Maria Sharapova-stønninga var vel det jeg fikk til best. Det og banninga til John McEnroe. Uff. Av de to settenevi spilte, så skal det sies at jeg vant, men det var ikke kun på grunn av ferdighetene mine. Det var nok like mye motspilleren min.

Følelsen jeg hadde før start. 

Følelsen det skulle vise seg jeg kom til å ha etterpå...

Så lørdagen gikk altså til å dra til campingplassen, spille tennis, henge ved bassenget og handle mat. Vi grilla nemlig pølser og kyllingspyd den kvelden, med coleslaw og øl ved siden av. Coleslaw er sånn kald salat av kål, gulrøtter, dressing og eddik (?). Ganske godt og en god avveksling fra potetsalat, som jeg nesten ALLTID kjøper i stedet. Australsk potetsalat er uansett ikke like god som den norske! «Ikke den, ikke den, men Denja». Er det ikke slik reklamen går?

Noe valentine-stemning var det ikke. Jeg lurte dere kanskje litt i introen, men det var ikke noe som hinta om kjærlighet, date-stemning, sex eller flørting denne dagen. Det nærmeste må vel ha vært da jeg sprutet klorvann på en gammel tante da jeg hoppet i bassenget tidligere på dagen. Ja, det var faktisk det eneste som ble sprutet den dagen…

Digresjon. Jeg kjøpte en ny bok på fredag! Jeg holder på egentlig på å lese med gjennom John Connolly-serien om privatetterforsker Charlie Parker. Strålende greier. Dessverre er det vanskelig å finne bøkene i serien. De to siste jeg har lest her nede har jeg bestilt til bokhandelen. Så denne gangen måtte jeg velge noe annet enn Connolly. Den neste boka i serien (The Lovers) måtte nemlig bestilles fra USA og ville ikke komme fram før om (kanskje) tre uker. Hvem vet om jeg er i Adelaide da liksom?! Så gjett hva jeg kjøpte! Den Røde Drage av Thomas Harris. Boka som startet historien om Hannibal Lechter. Nattsvermeren er jo en av favorittfilmene mine, men jeg har slitt med å få tak i boka i Norge. Så da jeg fant ut at bokhandelen her nede hadde alle fire bøkene (Den Røde Drage, Nattsvermeren, Hannibal og Hannibal Rising) så kjøpte jeg like greit den første. Har kommet rundt 100 sider uti nå, og det lover godt. Gleder meg allerede til neste bok. Tihi, hvem skulle tro at jeg, Magnus Lutnæs «filmnerd» Aas, skulle bli en bokorm?!? Det neste må vel bli at jeg får meg en kjæreste?? LOL. Haha. Ikka ta helt av nå Magnus!

Søndag våknet jeg opp fyllesjuk og svett. Jeg drakk nemlig seks pils lørdag kveld, noe som er mye for en fyr som ikke drikker særlig ofte. Dessuten var det rundt 30-35 grader inne i bilen den natta. Det lille jeg hadde av vann i kroppen må ha rent ut av porene mens jeg sov, for når jeg våknet banket Mr. Bakrus på hodedøra og tunga satt nesten fast i ganen. Ganske bomullmunn med andre ord!

Jeg valgte derfor å drikke to liter vann til frokost, mens jeg spiste to rundstykker med tunfisk og et med Nutella! Herregud det er godt! Deretter gikk jeg opp på en fjelltopp med en ganske fin utsikt mot Adelaide. Det var også et ensomt tre oppe på toppen der. Sjekk disse to bildene. Et med et ensomt tre, og et med et tre pluss en fyllesjuk nordmann.

Der nede lå campingplassen. Utrolig bratt bakke det der viste seg å være. 

Resten av dagen gikk til å ligge ved bassenget med boklesing, Radioresepsjon på podcast og bading. Her gikk også hodepinen over etter hvert, noe som gjorde at søndag kveld ikke ble så ille jeg hadde frykta på forhånd.

I morges våknet vi opp 05.30 for å rekke jobb 07.00. Vi trengte nemlig litt ekstra tid til jobb da vi befant oss lenger sør enn vi pleier. Og her kommer et lite problem. Forrige uke jobbet vi mandag til onsdag. Altså torsdag og fredag fri på grunn av at de ikke har nok arbeid til å ha oss der fem dager i uka. I dag ble vi fortalt at vi ikke hadde jobb i morgen (tirsdag) eller onsdag. Det er et problem! De siste ukene har vi også jobbet maks fire dager i uka. Det merkes på pungen. Altså pengepungen. Griser… Jeg får nemlig ikke spart like mye som jeg skulle ønske. Det ser for meg plutselig mørkere ut til å gjøre de tingene jeg vil her nede. Derfor har jeg og Max begynt å se oss om etter en jobb til, eller en ny jobb som kan love arbeid full tid. Annonse er lagt ut på Australias finn.no, kalt Gumtree, og vi har forhørt oss med en kollega på Stan Bond om en nattejobb familien hennes driver. Om jeg må jobb to jobber hvor av den ene er på natta, så gjør jeg det uten å blunke. Jeg MÅ tjene penger. Jeg har nemlig ikke lyst til å bruke de «norske» sparepengene mine.

Etter jobb i dag flytta vi tilbake til vårt faste hostell. Det er liksom der vi bor i Adelaide. Alt annet blir feil. Vi har også fått en egen deal hvor vi betaler litt mindre per døgn siden vi har bodd her i to måneder og er noen greie karer. Vet ikke om jeg har nevnt denne dealen før, men whatever.

Jeg var også på trening i dag. Noe jeg faktisk klarer å være fire-fem dager i uka! Woho. Jeg ser sprettrumpa i enden av tunnelen. Frustrasjonen og sinnet mitt over å ikke få jobbe mer enn vi gjør, og lite pengesparing gjorde at jeg faktisk klarte å løpe hele 10 KILOMETER på tredemølla. Jeg skulle egentlig bare varme opp i et kvarter, men endte med å løpe i nesten én time. Det er jeg stolt av! Svettet gjorde jeg også! Sjekk ut bilde jeg tok etter jeg hadde løpt ferdig:

Meg etter en mil på tredemølle. 

På slutten av innlegget tenkte jeg (igjen) å svare på noen spørsmål fra min flotte søster som snart fyller 30 år. Herregud Ida, hva skjedde med oss. Det var ikke lenge siden vi satt som to skjønne, morsomme og nydelige unger i baksetet på en svart Audi på vei til Danmark på sommerferie. Du stirrende i et Ponniklubben-blad(?) og jeg skravlende ved siden av på Momus-engelsk og verv i panna.

Nå er du nesten 30 år gammel med to unger, en husbond, bikkje og eget hus, mens jeg snakker bedre engelsk og ikke lenger har nok hår til å irritere meg over den teite verven. Tida flyr dere. Det er helt sikkert!

Anyways, over til spørsmålene dine:

Skal du oppsøke hipster/kunstnersteder i Oslo eller nærmiljønår du er hjemme?

Selvfølgelig jeg skal forsøke å opprettholde kunst/skulptur/sightseeing-interessen min når jeg kommer tilbake. Om jeg blir kjent med Mr Aune Sand og Mrs Marianne Aulie samtidig er jo det bare en bonus. Jeg har jo faktisk vært helt utrolig flink til å både ta bilder, og til å legge ut noen av disse bildene på bildetjenesten Instagram (som finnes på smartelefoner av slagene Apple og Android). Jeg ser derimot ikke på meg selv som en slags hipster eller kunstertype. Jeg har hverken et longboard eller en barett i skapet. Jeg vet ikke helt hva slags type jeg er, men en salgs blanding av merkelig, sporty, morsom, sær og østlandsk.

Apropos Melbourne, du glemte å sende postkort?

Ja, det stemmer at jeg ikke sendte postkort. Grunnen er at jeg har valgt å sende postkort fra byer jeg faktisk har tilbragt tid i. I Melbourne tilbragte jeg en liten uke, mens jeg i Sydney, Brisbane og Adelaide tilbragte mye mer tid. Så derfor ble det dessverre ikke noe fra Melbourne. Jeg har likevel lagt merke til at det er en god stund siden jeg har sendt postkort hjemover, og har vurdert om jeg skal lete etter noen kule kort igjen. Selv om det er vanskelig å skrive noe på disse postkortene som jeg ikke har fortalt på et vis gjennom bloggen min, Facebook eller Instagram. MEN, jeg skal se hva jeg får til.

Velge destinasjoner pga penger? Går reisen til New Zealand?

Vel, som jeg også skrev litt om i dette innlegget så er penger avgjørende for hva jeg kommer til å se og gjøre her Down Under. Nå booket jeg allerede før avreise et surfekurs i Sydney jeg skal delta på etter at jeg er ferdig her i Adelaide. Deretter har jeg som mål å se både Whitehaven og The Great Barrier Reef, inkludert et fallskjermhopp på Mission Beach. Først etter at disse tingene er krysset av lista, så kommer New Zealand inn i bildet. For jeg er villig til å selge det ene beinet mitt for å kunne besøke Hobbitun. Ikke bokstavelig talt selvsagt, men en eller annen kroppsdel kan nok selges. Om jeg kun har råd til en tur-retur billett og to netter på New Zealand, er det i mine øyne nok om jeg får til å besøke Hobbitun.

Skal du fortsette å reise med Max?

Nå er det fortsatt slik at vi eier en bil sammen som vi skal forlenge registreringa på. Så ja, jeg kommer til å fortsette å reise med han til bilen blir solgt. Om det skjer etter eller underveis på Østkystreisen vår er usikkert, men han ønsker også å besøke New Zealand. Så vi får se. Rett og slett. Jeg har ikke noe i mot å reise ned til Bilbos hule alene, men om Max blir med så er det også greit. Vi er fortsatt venner og krangler ikke så veldig ofte. I vårt heteroseksuelle kompisforhold er han den stille fyren som ikke sier stort. Om det er den tyske mentaliteten eller kun mangelen på engelskkunnskaper vet jeg ikke. Jeg er mer den som skriker, bråker, snakker og slår ting. Utagerende og uten evne til å holde frustrasjon og sinne innvendig. Denne miksen har skapt noen krangler, men også luftet ting før kranglen kom ordentlig i gang.

Digresjon, men egentlig ikke. Mamma sa til meg en gang at jeg hadde noen teatralske bevegelser og reaksjoner. Jeg tror kanskje disse er litt forsterka her nede, hvor jeg faktisk snakker litt mer engelsk enn hjemme i Norge, og det faktum at jeg er litt mer av alt. Soom jeg nevnte i et tidligere (og et litt mer sint innlegg) har jeg blitt mer utadvendt og åpen.

En digresjon til. Jeg snakker jo som sagt mye engelsk her nede. Det er jo som kjent førstespråket til Australia. Men jeg har faktisk tatt meg selv i å finne på egne ord. En slags blanding av norske ord uttalt med engelsk aksent. Det er skikkelig teit. Snakker jeg fort med en person, kan jeg for eksempel si «apropos». Appro-Pow, om dere klarer å se for dere uttalen? Eller «For Exsempel» i stedet for «For example».

Jeg hører også på Radioresepsjonen på jobb (under hørselvernene), noe som skape litt miksa språk om noen snakker til meg. For å dét øyeblikket er jeg i en norsk verden. Da kan svaret mitt på spørsmål bli litt merkelig.

«I hare ingen idea», tror jeg faktisk jeg sa en gang. Herregud liksom!

Ditt favorittsted i Adelaide? Inne eller ute? Hvorfor der?

Jeg tror ikke jeg har et favorittsted i Adelaide, men jeg liker veldig godt den botaniske hagen og parkene rundt sentrum. Den botaniske hagen er stor, eksotisk, grønn, vakker, stille og full av eksotisk dyreliv. Et herlig sted å tilbringe noen avslappende timer.

Ellers liker jeg The Central Market. Det er et slags marked hvor personer av alle raser (men mest asiater) selger mat og andre ting. Lukter av eksotiske frukter, krydrete kjøttprodukter, kaffe og nybakt brød fyller nesa og lyden av mumling, pruting og latter fyller hodet. Det er så mye liv der. En slags motpol fra parkene og den botaniske hagen.

Sånn. Takk igjen før spørsmål Ida. 

Til slutt vil jeg bare vise noe som gleder en fattig backpacker. 

Når lomma på en ny t-skjorte blir ødelagt....

...og jeg klarer å fikse den ved å fjerne hele lomma! Penger spart!!

Nå har jeg ikke mer å si. Så snakkes igjen snart!

Veskehysteri, strandliv og bilselfie

Hei og hopp folkens.

Jeg har ikke gjort noen verdens ting siden forrige blogginnlegg. Ikke vært på sightseeing, ikke møtt noen spennende personer, ikke spist noe eksotisk, eller tatt noen spesielt kule bilder. Så hvorfor i all verden kommer da et nytt blogginnlegg lurer du sikkert på?

Jo, det skal jeg fortelle deg/dere. Siden jeg var så grinete og skuffa, har jo søstra mi fortsatt å stille spørsmål om ting. Så i stedet for å kun svare kort tilbake i kommentarfeltene, så skriver jeg heller et blogginnlegg. Det skaper jo flyt samtidig som jeg viser at jeg virkelig setter pris på interessen deres (eller rettere sagt min søsters). Det var jo dette jeg ønsket for to innlegg siden. Dessuten er det på tide med en liten oppdatering.

Jeg vil først også si takk til pappa, som kom med en skikkelig koselig kommentar på forrige innlegg. At bloggen min «er som balsam for sjelen» for noen der hjemme er utrolig kult å høre! Jeg vet forresten ikke om du så kommentaren til Siri på Facebook, men om du har dårlig samvittighet etter å ha rotet bort et Pondusblad eller to, så har hun og Lars (?) har faktisk alle Pondusbladene kronologisk sortert i permer. Hvor sykt er ikke det? Sykt kult.

Så, til de spørsmålene min kjære søster lurer på.

Jeg vet ikke om det er spesielt mye kunst, flere skulpturer eller installasjoner i Australia enn det er hjemme i Norge, men jeg har tatt bilder av en god del mer her nede enn jeg gjorde hjemme. For ja, jeg oppsøker statuer, skulpturer og andre ting som er fint og kult. Jeg er jo på en måte en hardcore turist her nede, som skal se og gjøre så mye som mulig. Jeg prøver jo også å ta så mange bilder som mulig, og derfor har mange av dem også dukket opp på bloggen.

Til sammenligning så bodde jeg i Oslo i nesten ett år, men tok aldri turen til Vigelandsparken for å ta bilder. Jeg dro heller ikke til noen annen skulpturpark der hjemme. Det tror jeg har å gjøre med det faktum at jeg som sagt ikke var noen turist hjemme i Norge. Her er jeg mer bevisst på å dokumentere det jeg opplever og ser. Dessuten vil jeg jo ha en blogg full av fine bilder!

Så over til hunden deres. Akkurat nå kan jeg godt svare ja på å låne Rex når jeg kommer hjem. Det er likevel et lite problem. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal bo eller jobbe når jeg kommer hjem. Kanskje jeg blir i Moss ett par uker, ett par måneder, eller nesten ikke noe tid i det hele tatt. Målet mitt er jo ikke å fortsette som en backpacker når jeg kommer hjem. Går ting som jeg ønsker, så begynner jeg jo nesten rett i sommerjobb når jeg kommer hjem. Og da kan det bli vanskelig med en diger (og veldig hyggelig) Golden Retriever. Men jeg skal aldri si aldri.

JAAA. Det ER en Nike-store i Adelaide. Og den er ræva. Altså liten, dyr og dårlig. Jeg kjøpte derfor ikke skoene mine her i byen, men i Melbourne. Der var det TRE Nikebutikker! Tenkt på det dere! Tre stykk! To av dem hadde også romjulssalg da jeg var der. Så vips, da ble det nye sko, selv om det ikke ble Nike Free denne gangen. Disse er nemlig Lunarglide, med en litt stivere såle og tykkere stoff. Litt varme her nede i Australia, men fortsatt kule og veldig gode.

Ja, jeg har fått med med veskehysteriet. Det overrasker meg heller ikke. I fjor handlet det om dunjakker. Store som telt og aldri under 6000 kroner. Dette gjaldt mest på vestkantskoler i Asker og Bærum.   

Da jeg gikk på barneskolen «måtte» du ha Buffalo sko. På ungdomsskolen handlet det om Flava-bukser og mobiltelefoner. På videregående om Lindeberg-gensere og annet drit. Og for å legge alle faktaene på bordet, så kjøpte jeg meg faktisk buffalo skatesko (ikke de platåskoene «alle» ønsket seg), en flavabukse (som krympet seg til ubrukelig etter én vask), og så oppdaterte jeg faktisk mobiltelefonen min fra en Nokia 3310 til en 3410-modell. Uff… Heldigvis brukte jeg aldri penger på Lindeberg-klær, noe jeg aldri syns var særlig kult heller. Da snakker jeg selvsagt om genserne og t-skjortene med logoen på brystet.

Poenget mitt er at det alltid vil være ting man «må» ha. Dessverre. Nå tror jeg, og håper, at tingene jeg kjøper er ting jeg selv føler jeg «må» ha.

Når det kommer til merkevarer blant ungdom her nede, så hallo?! Jeg er jo ikke en ungdom lenger, og dessuten henger jeg ikke rundt ungdom- eller videregåendeelever her nede. De yngste backpackerne jeg møter er heller ikke australske, så jeg vet rett og slett ikke.

Håper du liker svarene mine. For nå skal jeg nemlig over til noe annet. Nemlig hva som skjer her nede om dagen. Som jeg hinta litt om i starten, så skjer det ikke særlig mye. Jeg jobber fortsatt på Stan Bond, men det er dessverre ikke nok arbeid der ute til å holde oss opptatt fem dager i uka. De siste ukene har jeg og Max fått fri på fredagene fordi de ikke klarer å holde oss opptatt. Det er jo kjipt, for det betyr at jeg ikke får spart like mye penger som jeg skulle ønske. For å få til en super tur langs Østkysten, en stikktur til New Zealand og Hobbitun, og handlepenger til Los Angeles, så må jeg spare mer enn det jeg gjør nå.

Sjefen vår kan heller ikke si om arbeidsmengden vil øke i tida som kommer, så jeg og Max vurderer om vi skal se rundt etter noe annet å gjøre.

Denne uka hadde vi ikke arbeid i dag eller i morgen, så vi stakk på stranda for å sole oss og bade i dag. Jeg tok til og med GoPro-kameraet med meg, for å kunne ha noe å vise dere her på bloggen. Jeg skylder på sollyset, for jeg ser ikke særlig solbrun ut.

Denne helga er det forresten VM i cricket her i byen, så alle hostellene i Adelaide er opptatt. Det betyr at jeg og Max må finne oss et sted å sove. Heldigvis har vi en bil med en relativt god madrass, så vi har morgendagen til å finne en campingplass å tilbringe to netter på. Vi skal nemlig tilbake til hostellet her på mandag. Det blir spennende å se hvor vi ender opp. Kanskje på en strand, eller på toppen av et fjell. Jeg lover å ta et bilde eller to.

Bilen vår (Harrison) lever også enda. Registreringa utløper 1. mars, men jeg og Max har bestemt oss for å betale en ny seks måneders utsettelse. Det betyr at vi har en bil å reise Østkysten med, og en mer attraktiv bil å selge, da den er registrert. Jeg prøver å inkludere Harrison på bildene mine, for jeg tror kanskje han oppførte seg så teit fordi han ble oversett.

Meg og Harrison (Ford)

Jeg har også vært på trening i dag. Deilig som vanlig. Her er en selfie.

En liten digresjon til slutt. Puben like borti gata her ved hostellet solgte faktisk Paulaner-øl! Det var kult. Bayern Münchens offisielle øl. (Selv om ølen de solgte var en lager og ikke hveteøl).

Snakkes!