Snipp snapp snute, så var Adelaide-eventyret (nesten) ute.

Cheers mates!

Velkommen til et nytt blogginnlegg. Jeg vil først starte med å si at dette mest sannsynlig er det siste blogginnlegget som noensinne vil bli skrevet av meg i Adelaide. For nå har det plutselig vist seg at vi ikke lenger har noe her å gjøre. Og takk for det. Egentlig. For to og en halv måned er for lenge å tilbringe på ett sted da jeg kun skal tilbringe ni måneder her nede.

Jeg har jo tidligere fortalt dere at jeg og Max jobbet på en fabrikk som heter Stan Bond. En jobb vi ble lovet arbeid full tid fra midten av januar og til slutten av mars. Dessverre viste dette seg å være feil. Vi jobbet nemlig kun fire dager i uka de første ukene, før vi i forrige uke kun jobbet tre dager. Mandag var den eneste arbeidsdagen vår denne uka, og den siste noen sinne. For på torsdag sendte vi en tekstmelding til sjefen der vi spurte om vi skulle komme inn på mandag som vanlig. Hvis ikke de hadde nok arbeid, så måtte vi nemlig dra videre. Vi kan ikke bli her uten å jobbe nok til å spare penger. Svaret vi fikk var: «Vi har dessverre ikke nok arbeid til dere. Takk, og god tur videre». Litt satt på spissen, men likevel et slag i trynsiktet. På to minutter gikk vi fra å tro vi hadde en fulltidsjobb til å ikke ha noe i det hele tatt.

Dette har naturlig nok skapt en dårlig følelse i både kroppen og sinnet mitt. For planen vår var å jobbe fulltid vi hadde spart nok penger til å reise Østkysten og til New Zealand. Det er vi ikke i nærheten av slik som situasjonen ser ut nå. Vi har nok penger til å komme oss til Østkysten, men mer enn det har vi ikke. Jeg vil ikke bruke mer av de norske sparepengene mine enn nødvendig. Målet mitt før avreise var jo å komme tilbake til Norge med omtrent det samme jeg hadde da jeg dro. Et mål som kanskje ser litt mørkere ut nå enn tidligere. Jeg SKAL uansett hva som skjer fortsatt reise til New Zealand og Hobbitun, om det kun blir en svipptur. JEG SKAL SE BAG END OG JEG SKAL LØPE NEDOVER ENGA SOM EN UNG BILBO PÅ VEI TIL ENSOMFJELLET. Mye caps lock der, men jeg innbiller meg at det understreker hvor bestemt jeg er på å få til dette. Til og med mer enn å faktisk understreke det.

For dere der hjemme som kjenner meg, så er jeg jo ikke alltid den største optimisten der ute. Men selv om jeg er en liten pessimist så forsøker jeg mitt beste å se det positive i ting og situasjonen vår. Det er jo ikke noe poeng i å føle at alt er dritt. Spesielt her nede hvor det ikke bare er å blåse i alt og reise hjem. Du må bare holde ut og kjempe videre. Derfor tenker jeg som så. Denne forandringen gjør jo at vi faktisk må komme oss vekk fra Adelaide. Jeg personlig, og det er jeg sikker på Max er også, er ganske lei dette stedet. Så selv om vi ikke har fått sett vindistriktene, dykket med hvithaier, eller besøkt Kangaroo Island, så har det ikke så mye å si. Det at vi har levd her i fire uker nå uten å ha penger til å se så mye, så er det nå en del av historien min her nede. Som pappa så fint skrev i en kommentar på siste innlegg. «Jeg tror opplevelsene vil bli enda større for deg etter at du har forlatt Australia og er hjemme til hverdagen igjen». Det håper og tror jeg også!

Når det kommer til hvithaidykking, så har det faktisk de siste ukene vært utrolig få hvithaier her nede. Det er nemlig en spekkhogger som har tatt livet av ett par stykker, så resten har holdt seg unna området der båtene legger turene sine. Ganske utrolig. Spekkhogger heter jo også «Killer Whale» på engelsk, noe som gjør det hele litt ironisk. Tihi.

Ville bare legge inn noen bilder. Selv om de er litt tilfeldige. Dette er fra lørdagens strandtur.

Nabohostellets backpacker veggmaleri.

 

Fra parkfestivalen Adelaide Fringe lørdag kveld.

Alt minnet meg litt om tv-serien Carnivale, for dere som har sett den.

Så hva er planen vår videre tenker du sikkert. Jo, det skal jeg fortelle dere, selv om det viser seg at planer kan forandre seg i siste liten. På fredag bestemte vi oss for å reise til Berri Backpackers i Berri som ligger rundt to og en halv time  østover med bil. Det er et arbeidshostell som hjelper deg med fruktplukkingsjobber. Med andre ord ikke et hostell med arbeid vi kan spare så altfor mye penger, men kanskje et sted vi kan tjene littegrann penger samtidig som vi endelig er på et nytt sted med nye personer – på vei til Østkysten. Vi håper nemlig vi kan bruke noen uker på å reise mot Sydney og jobbe underveis. Slik vi nå også må forsøke å gjøre mens vi reiser oppover Østkysten. Ta jobber underveis og tjene til livets (og reisens) opphold. Det ligger nemlig en rekke store og populære fruktplukkingsområder mellom Adelaide og Sydney. Waikerie, Berri, Wentworth, Mildura, Griffith osv.

Som jeg nevnte litt tidligere forandrer planer seg fort for backpackere. Et eksempel på dette er at vi i dag bestemte oss for å reise til Berri på onsdag i stedet for på mandag. Jeg ble nemlig oppringt av en vingårdeier (Stewart) i dag som ønsket å ansette oss. Riktignok kun for én dag. Nemlig tirsdag. En titimers arbeidsdag med 200 dollar i lønn, penger-i-hånda opplegg. Dette kunne vi ikke si nei til da 200 dollar for én dags arbeid faktisk er ganske bra. Så vi flytter inn på en campingplass i morgen for to netter før vi reiser til Berri på onsdag. OM vi da ikke er så utrolig heldige at vi får noe mer godt betalt arbeid fra Stewart ved vingården. Det skulle uansett forundre meg at vi fikk, så uflaks som jeg og Max har hatt her nede.

På fredag tok vi også på oss en malejobb, som kun varte i tre timer. Det var likevel 54 dollar tjent for hver av oss. Det er slike jobber vi må si ja til underveis. Alt er bedre enn ingenting!

Så det er planen framover. Hva som faktisk kommer til å skje blir spennende å se. Siden jeg (dessverre) ikke an se inn i framtida, så velger jeg heller å se litt bakover i tid. Nemlig til forrige blogginnlegg og spørsmålene jeg fikk. Det er jaggu merkelig å oppleve en slik respons fra folk. Jeg VISSTE det var noe folk lurte på der hjemme. Som min gode kompis Stian spurte om:

«Er det slik at australiere sier mate i alle samtaler?»

Hei kjære leser og takk for spørsmål. Jeg har i løpet av mine fem måneder her nede i Australia møtt på en rekke australiere, og jeg vil påstå at det varierer litt på hvor i landet du befinner deg. Akkurat som det er flere surfere i Los Angeles, USA, som sier «What’s up duude?», enn folk i Washington DC.

Her i South Australia og Adelaide sier de fleste mate. De fleste menn. Det er ikke så ofte du møter noen damer som sier mate. På jobb ble jeg ofte møtt med «Hey mate», «How you going mate?» eller «Morning, mate». I butikker sier også de fleste «Cheers mate». Cheers er et slags takk som folk sier etter en samtale, nesten uansett hva samtalen handlet om. Jeg husker første gang noen sa «Hey mate» til meg. Utrolig kult! Jeg trodde et øyeblikk den gråhåra krokete mannen var selveste Crocodile Dundee.

Jeg vil også trekke fram noe annet som er veldig australsk. Hver gang du møter en person, om det er i en butikk eller på gata, så sier dem «How it going?». For meg høres dette feil ut. «How are you?» virker for meg mye mer korrekt. Men den gang ei. Denne hilsningen er også overfladisk. Vil de virkelig høre hvordan det går med meg?

«Hei. Jo takk, men det går faktisk ikke så veldig bra. Våknet opp med en alvorlig hodepine i dag og satt 45 minutter på potta i et forsøk på å føde en for stor matbaby. Det hele endte med en revnet endetarm. Ellers forlot kona meg forrige uke og tok med seg ungene og bilen». Hva hadde skjedd om du hadde sagt dette liksom? Hahaha. Jeg svarer nesten det samme uansett. «Good, thanks. And you?» Pleier å funke.

Pappa kom med dette spørsmålet:

«Hva er Whitehaven?»

Først vil jeg bare beklage. Whitehaven og whitsunday er ting ALLE backpackere vet hva er og har på lista over ting de må besøke. Derfor tenkte jeg faktisk ikke på at ikke alle der hjemme kjenner stedet like godt. Derfor kommer en kort beskrivelse og ett par bilder (som jeg IKKE har tatt selv. Jeg har jo nemlig ikke vært der enda).

Whotehaven er en sju kilometer lang strand på øya Whitsunday. Ganske langt nord på østkysten, i staten Queensland. Strendene består av kritthvit sand, krystallblått hav og grønn regnskog helt ned til stranda. Den hvita sanda er utrolig fin, og blir faktisk ikke varm, noe som gjør det mulig å spankulere der barbeint på en varm dag. Her er to bilder jeg fant fra stedet:

 

Dette pappa, er grunnen til at jeg vil dit :)

Til slutt vil jeg bare si at jeg i dag har vært i Australia i fem måneder og tre dager. Det er ganske utrolig. Jeg har feiret jul, nyttår og på god vei til å feire påske. Det er også 14 uker til jeg sitter på flyet til Fiji. Jeg tror tida kommer til å gå like fort de siste 14 ukene her nede som de 22 første har gått!

Helt til slutt vil jeg bare ønske min kjære søster Ida masse gratulerer med dagen! Hun fyller utrolige 29 år i dag. Noe som er utrolig rart å tenke på. Det betyr nemlig at jeg selv fyller 26 til sommeren. MEN, denne hilsningen handler ikke om meg. Jeg håper du (Ida) koser deg masse i dag, selv om selve feiringa ikke finner sted i dag. Spis uansett en muffins eller to i dag, og ta litt ekstra sukker i teen. Det er tross alt bursdag. Jeg lærte også et lokalt uttrykk her nede for å kunne uttrykke en bursdagshilsning på det lokale språket. Happy birthday! Masse klemmer sendes fra Adelaide og Australia, sammen med lykkeønskninger og en hellig bursdagsbønn. Gikk nemlig forbi et Scientologisenter i dag (helt seriøst) og ba dem sende en tanke hjem til deg. Glad i deg. Hilsen Magnus/Supermann/Kong Kul/Tøffen/Mr. Awesome.

Ha det bloggen, og snakkes snart igjen!