Hei
alle sammen!
I Noosa nasjonalpark |
Dagens
dato er 15. april og det er tolv dager siden jeg publiserte forrige
blogginnlegg. Og hva har skjedd siden forrige gang? Jo, det er faktisk en hel
del, og ikke alt kun positivt. Spesielt når det kommer til personlig økonomi og
bilsalg. For det er bilsalg det kommer til å handle mest om i starten av dette
innlegget. Dessverre. Jeg er så utrolig lei av å snakke om det, skrive om det
og tenke på det. Derfor skal jeg forsøke å skrive alt sammen så kort som mulig.
Har dere spørsmål, så får det vente til jeg er hjemme i Norge igjen. Jeg er som
sagt så UTROLIG lei hele temaet, at jeg blir fysisk uvel av å tenke på det noe
mer.
Jeg
nevnte i forrige innlegg og (flere tidligere innlegg) at jeg og Max hadde ET
mål med oppholdet vårt i Brisbane. Nemlig å selge bilen og bruke pengene til å
reise opp Østkysten. I november i fjor kjøpte vi en bil for 2500 dollar av en
mann jeg jobbet litt med i Brisbane. En Ford Falcon stasjonsvogn som hadde gått
over 400 000 kilometer, men som hadde et gyldig sikkerhetsbevis. (For å
selge en bil i staten Queensland trenger du nemlig et sikkerhetsbevis fra en
mekaniker som sier at bilen er ok og trygg for landeveien). Selgeren, en mann
ved navn William, virket også som en god mann men litt naiv når det kom til
hans egen kunnskap om livet og sine egne evner som mekaniker.
Så
tidligere denne uka, fem måneder og over 10 000 kilometer etter at vi
kjøpte bilen, dro vi til en mekaniker for å skaffe oss dette sikkerhetsbeviset.
Et såkalt roadworthy certificate (rwc). Han kom fram til at bilen hadde en
liste med problemer som hindret oss i å få et rwc. Noe som igjen betydde at vi
ikke kunne selge bilen med skilter før vi hadde fikset disse problemene.
Mekanikeren sa også at problemene var eldre enn seks måneder. At de umulig kan
ha oppstått mens vi har eid bilen. William hadde altså betalt en kompis for en
«falsk» sikkerhetssjekk. Ganske kjipt for oss med andre ord. Reparasjoner som
ville kostet mellom 600-1500 dollar å fikse, pluss selve tiden det ville ta.
Dette kun for å betale 100 dollar for en ny rwc-sjekk, og deretter bruke tid på
å selge bilen for rundt 2000 dollar. Dette var tid og penger vi ikke hadde.
MEN
vent! William hadde også lovet å kjøpe bilen tilbake fra oss! Noe han også
bekreftet forrige uke i Byron Bay da vi sendte tekstmeldinger med ham. Da jeg
ringte han opp her i Brisbane derimot var han skapet for penger. Han hadde
ingenting. Noe han forklarte med at han ikke hadde jobbet de siste tre ukene,
men altså ikke nevnte da vi tekstet med han. Altså en løgn? Han skulle likevel
skaffe penger og betale oss 1500 dollar for bilen. I mellomtida dro jeg og Max
til vrakhandlere og mekanikere for å undersøke litt rundt pris for reparasjoner
og hva vi kunne få om vi valgte å vrake bilen. 100 dollar var det beste
tilbudet vi fikk for bilen. 100! Ikke tusen, men ett hundre dollar! Et tilbud
vi nektet å godta.
Dagene
gikk og William kom aldri over mer penger. (De gamle) problemene med bilen
kjente han ikke til (løgn?), men han skulle fortsatt kjøpe bilen. For en sum
som stadig gikk nedover. Det hele endte med et tilbud om å kjøpe tilbake bilen
for 300 dollar søndag ettermiddag. Dette tilbudet var altfor lavt for meg og
Max. Vi nektet rett og slett å selge blen tilbake til den mannen som lurte oss.
Han hadde allerede lurt oss én gang. Derfor sa vi at bilen var hans for ikke
mindre enn 600 dollar. Nei takk var svaret jeg fikk. Han skulle plutselig kjøpe
en annen bil for 800 dollar i stedet…
Forvirrende?
Jeg beklager, men det er ikke mulig å fortelle denne historien plettfritt og
uten klønete formuleringer og forklaringer.
Vent
litt tenkte du kanskje? Så han kunne ikke betale oss 600 dollar for bilen?
Bilen han lovte å kjøpe tilbake for den samme summen vi kjøpte den for. Bilen
han visste (?) hadde en rekke problemer men skaffet en tvilsom rwc-sjekk for gjennom
en venn. Dette fortalte han forresten over telefon, at han kunne skaffe oss en
rwc gjennom en kompis av han uten å se bilen. Dette sa jeg nei takk til – rett
og slett fordi jeg ikke ville ha navnet mitt på et dokument som i bunn og grunn
ville være falsk. Dessuten ønsket jeg ikke at noen andre backpackere kom til å
oppleve den utrolig kjipe følelsen i mage og kropp som jeg og Max har opplevd
de siste ukene. Jeg sier ikke dette for å heve meg selv opp på en moralsk
pidestall, men å betale for en «falsk» sjekk og deretter selge en haltende bil
til godtroende backpackere er ikke riktig i mitt hode.
Noen
vil si at min neste handling var teit og unødvendig, men gjort er gjort. Jeg
klarte jo selvfølgelig ikke å dy meg. Jeg måtte til slutt sende han en melding
hvor jeg (indirekte) sa hva jeg tenkte om hva han hadde gjort. Jeg legger ved
skjermbilder under. Bare se bort ifra hans grusomme rettskriving, manglende
bruk av punktum og stygge språk.
Så?
Var mine to meldinger nok til å beskrives som harassment(?). For en dust!
Er
det noen backpackere somtilfeldigvis leser denne bloggen og vurderer å kjøpe en
bil eller campingvan i Brisbane-området? IKKE KJØP AV EN MANN VED NAVN WILLIAM RANGI. HALVT NEW ZEALANDS OG
MAORI. Han driver nemlig fortsatt selger biler med tvilsomme sikkerhetssjekker.
Tilbake
til selve bilen. I går lette jeg og Max etter bruktbilselgere og dro i dag
rundt for å selge bilen. Vi håpet på i hvert fall 500 dollar. Dessverre var
dette i følge bruktbilselgerne vi snakket med altfor mye. Så vi solgte den for
utrolige 350 dollar. Et tap på 2150 dollar. Det er kanskje rart for dere, men
for meg var det en stor lettelse å bli kvitt bilen. Selv med et stort tap. Nå
er det ingenting som konstant ligger bakerst i tankene og uroer meg. Det er
ingenting i mitt navn som en gang må selges eller fikses. Navnet mitt er ikke
lenger i noe australsk system som eier av en bil.
Mange
sier at en bil gir deg større frihet mens du reiser, fordi du kan velge hvor du
vil dra. For meg er følelsen motsatt. Jeg føler først nå at jeg kan gjøre hva
jeg vil. Fly om jeg vil. Ta toget videre om jeg vil. Reise videre alene. Med
noen andre. Og så videre, og så videre.
Det
er også en ting til som flere personer har fortalt meg. Til tross for at jeg
har tapt penger på denne bilen, og hvor mye jeg kommer til å hate Ford
Falcon-bilmodeller resten av livet, så har vi eid den siden november uten store
problemer og reist over 10 000 kilometer i den. Vi (jeg og Max) taper 2150
dollar, men skrekkhistoriene til andre backpackere er mye verre enn vår.
Sånn!
Resten av blogginnlegget kommer ikke til å handle om drittbilen vår eller
dusten vi kjøpte den av. Det er nå bortkastet energi å snakke mer om.
Over
til resten av tida i Brisbane. Selve byen er fortsatt vakker, kul og trivelig.
Hostellet er også det samme. Vi har også møtt en rekke kjente fjes som også var
her sist gang, noe som var utrolig kult! Været var varmt og klamt, men det gjorde
ingen verdens ting. På grunn av pengesparing har jeg heller ikke gjort særlig
mye annet her heller. Akkurat som forrige gang. Bortsett fra bilting så brukte
jeg dagene på biblioteket med gratis internett og aircondition. Altså et
perfekt sted for å oppdatere musikken min og planlegge Fiji og Los
Angeles-turen min, og resten av tida i Australia. Jeg har som dere vet bare
seks uker igjen før jeg reiser hjemover via nevnte Fiji og USA. Seks uker jeg
tror kommer til å gå fort. Spesielt de nærmeste ukene! I forrige blogginnlegg
nevnte jeg jo at jeg og Max møtte to jenter i Port Stephens som lette etter
noen å leie en campingvan med fra Brisbane. Disse jentene holdt vi kontakten
med og tilbragte mye tid med i Brisbane. Tid hvor vi planla hvordan reisen vår
opp østkysten til Cairns ville vært og hvor lang tid vi ville brukt.
Planlegginga gikk faktisk så bra at vi booket og betalte for en campingvan for
fire personer fra og med tirsdag 14. april.
Brisbane sett fra hostellet om kvelden |
På vei til rugbykamp på SunCorp Stadium |
Som
dere nå da forstår, så kommer dette blogginnlegget på vei opp til Cairns. I
skrivende stund sitter jeg på en kaffebar i Noosa og peiser ut så mye tekst jeg
klarer. Siden tirsdag har vi, i en lilla og signalgrønn campingvan med blant
annet aircondition, cd-spiller, fire soveplasser, kjøkken, spisebord og kjøleskap,
besøkt Caloundra, Glass House Mountains, Mt Coolum, Mooloolaba, og Noosa
Nasjonalpark. Vi er med andre ord godt i gang med vår tre uker lange reise opp
til Cairns. Selv om jeg ikke har like mye penger som jeg skulle ønske, så bestemte
jeg meg for at jeg SKULLE reise opp østkysten. Pokker heller liksom! Jeg hadde
sjansen til å leie en campingvan med tre gode folk, og det er det ikke sikkert
jeg hadde fått igjen. Jeg har heller valgt å nedprioritere pengebruk på dyre
guidede turer. Selv om jeg skal på en dagstur i Whitsunday, så skal jeg heller
finne gratis gåturer og aktiviteter langs flotte strender og i grønne
regnskoger. Målet er å kose meg med gode venner, ta masse bilder og glemme
gamle problemer. Dessuten skal jeg bo nesten en uke i et paradis på Fiji om
seks uker, så hvorfor trenger jeg å bruke så utrolig mye penger på et cruise langs
hvite strender i Australia?
Glass House Mountains |
Første frokost med campingvan. Her Isabell og Chiara. |
Første frokost igjen. Bildet tatt lenger unna. |
Stranda i Caloundra. |
Utsikten fra Mount Coolum. Ikke helt den mest spennende utsikten dessverre. |
Strandtur i Noosa nasjonalpark |
Meg i den knæsj grønne og lille campingvanen. |
Solnedgang i Noosa. |
Digresjon:
Jentene jeg og Max reiser med heter Chiara og Isabell. To tyske jenter på 19
år! Herregud tenker du sikkert? Ja, det er unge, og det merkes. De var ikke
engang sju år gamle når første Ringenes Herre kom på kino! De var ett år gamle
når Titanic kom på kino! Ellers går det bra.
I
Cairns er planene litt vage, men jeg ønsker å jobbe i to uker for å tjene inn
litt av det jeg har brukt på reisen opp dit. Jeg må jo nå bruke av sparepengene
mine og ønsker derfor å minimere skaden på kontoen min. Dessuten ønsker jeg
fortsatt å besøke New Zealand og Hobbitun før jeg reiser hjem til Norge.
Bloggen min heter jo «There and back again» for fillern! Grunnen til at jeg
valgte det navnet var jo fordi jeg SKULLE besøke Hobbitland. Hele denne
dobbeltbetydningen forklarte jeg i det aller første blogginnlegget mitt. Så
viktig er det for meg å besøket det stedet!
Jeg
kan nå begynne å runde av for denne gang, men jeg vil bare fortelle at jeg ikke
syns det er kjedelig å skrive blogginnlegg. Grunnen til at blogginnleggene
kommer sjeldnere og sjeldnere, er fordi jeg nå bor i en campingvan uten
internett. Jeg bruker også dagene på å utforske nye steder, ligge på stranda,
være sosial, og andre ting. Derfor er ikke jakt etter gratis internett min
høyeste prioritet for tida. Selv om jeg skal fortsette å oppdatere dere så godt
jeg kan. Jeg er jo veldig glad for at noen fortsatt leser bloggen min. Selv om
antall lesere har sunket siden september. JEG ER IKKE BITTER! Det handler jo
ikke om antall lesere.
Jeg
vil også ta meg et lite personlig avsnitt her på slutten. Blogginnleggene mine
handler jo mye om hva jeg gjør og opplever, og kanskje ikke så mye om hva jeg
føler eller tenker. Til tross for noen kjipe dager i Brisbane med bilsalg og
tap av penger, så har jeg det bra om dagen. Den klumpen i magen som alltid var
til stede mens vi eide bilen er nå borte. Nå er det en annen klump der nede.
(Hvis det er lov å si?). Jeg merker nå at datoen for hjemreise nærmer seg med
stormskritt. Jeg finner meg selv oftere tenke på hvordan det vil være å komme
hjem igjen. Hvor godt det vil være å gi familien min en stor klem. Hvordan det
vil være å sove i min egen seng igjen. Hvor mye tid jeg kommer til å bruke på å
ta igjen alle de tapte tv-serieepisodene. Hvordan det vil smake med norsk øl
igjen. Om jeg vil merke noen personlig forandring i en norsk hverdag. Om mamma
kommer til å gi tilbake iPaden hun nå LÅNER. Om nevø og niese vil huske hvor
kul jeg er. Om det kommer til å syns på brunfargen min at jeg har tilbragt ni
måneder i Australia.
I
tillegg til disse spørsmålene og flere titalls andre, så tenker jeg også på
framtida. Jeg starter jo også i ny jobb når jeg kommer hjem. Jeg må finne meg
et nytt sted å bo. Jeg gleder meg utrolig til å komme hjem – til både det vante
og det ukjente.
Men
først skal jeg få det siste av reiselysten ut av kroppen. Først opp til Cairns,
deretter New Zealand, så Fiji og Los Angeles. Også kjent som regnskog,
Midgard/Hobbitun, paradis og Hollywood. Jeg tror det blir bra!
Ha
en god dag videre der hjemme!
Hei unge mann :-)
SvarSlettGlem bilen (det har du allerede gjort), og nyt de planene du har lagt for resten av tiden på tur.
Hobbitun må du få med deg, det blir noe spesielt - helt sikkert.
Det er jo også bra at dere har leid dere en bobil det ikke går an å miste....den vil lyse opp tilværelsen samme hvor den befinner seg :-)
Ha det flott videre og hils dine reisekamerater fra Lise og pappa'n din.
Glad i deg - klem fra oss i Liastubben :-)