Canberra og Sydney i sikte.

Hei igjen folkens!

Jeg sier det hver gang, men nå er det jaggu lenge siden forrige innlegg. Det kom nemlig søndag 8. mars. Altså elleve dager siden. Jeg velger derfor å bruke noen av de samme unnskyldningene jeg har brukt tidligere. Det er nemlig ikke så lett å skrive blogginnlegg hele tida. Både fordi det faktisk tar lang tid å skrive selve teksten, og fordi et elendig internett gjør det hele enda mer tungvint og irriterende.

Jeg vil også denne gangen advare (eller informere) dere om at dette innlegget heller ikke kommer til å inneholde noen bilder. Jeg skriver nemlig dette innlegget fra sengeplassen i bilen på en campingplass uten internett. Jeg legger ut teksten via nettverket på telefonen, så bildeopplastning var dessverre ikke aktuelt. For jeg HAR faktisk noen bilder å vise dere, men de må dessverre vente til jeg får skikkelig internetthastighet. Jeg får håpe mitt billedlige, beskrivende og detaljrike språk kan klare å skape noen mentale bilder for dere.

Så – alle unnskyldninger til side – her er hva som har skjedd siden sist:

Forrige søndag avsluttet jeg blogginnlegg fordi jeg skulle av gårde på grillings og volleyballturnering. En turnering jeg var besatt av å vinne.

Det gjorde jeg dessverre ikke… Laget mitt var kjempegode og kjempet oss til finalen, men dessverre hadde vi visst brukt opp både energien og egenskapene våre. Det skal også sies at alle heller ikke var like edru i finalen også. Så det var jo litt kjipt sånn konkurransemessig, men en ekstra stor tommel opp sosialt sett.

Kvelden ellers fortsatte videre etter grilling og volleyball med øl, biljard og latter. Det var nemlig fridag dagen etter så mange av oss kunne ta en fest uten å måtte stå opp tidlig.

Hvorfor fridag sier du? Vel, som jeg tror jeg nevnte forrige gang så var det et hesteløp mandag 9. mars. Adelaide Cup. En big deal for folk her nede på den sørlige halvkule. Plutselig ser du en haug av kvinner på tv med merkelig hatter som sitter helt skjevt på hodet deres med fargerike slør som stikker ut i alle kanter. Veldig britisk i mine øyne.

Tirsdag og onsdag forrige uke var egentlig ganske ordinære. Jeg og Max jobbet for den samme fyren som tidligere og hadde disse to dagene i oppgave å sortere ut dårlig frukt. Fjerne solbrente og for små appelsiner. Arbeid vi ble betalt per tre. Noe som er ELENDIG! 14-15 timers hardt og varmt arbeid førte til rundt 100 dollar. Altså rundt 40 kroner timen. Hipp hurra (sier jeg sarkastisk).

Torsdag, fredag og lørdag var (litt) bedre. Disse dagene luket vi ugress for 18 dollar i timen. Ikke så verst med tanke på at vi ikke betalte noe skatt av disse. Dessverre så jobbet vi kun fem timer per dag. Dette på grunn av at det rett og slet blir for varmt utover dagen til å jobbe ute, og fordi sjefen vår må fordele arbeidet utover hele uka. Han vil heller ha tre dager med fem timers arbeid enn to dager med sju og en halv. Det som er en vanlig norsk arbeidsdag. Men slik er livet til en fruktplukker. Hadde det vært regnvær hadde vi ikke jobbet i det hele tatt.

Ettermiddagene mine forrige uke ble heller ikke brukt til altfor mye spennende. Jeg brukte som vanlig mye tid i hengekøya med bok eller podcast, i svømmebassenget, på volleyballbanen og i spillrommet med biljard og bordtennis. For å nevne litt hva jeg leser og hører på om dagen, så ble jeg nettopp ferdig med en kortnovelle i Charlie Parker-serien min og Nattsvermeren. Ellers har jeg brukt mye tid på å høre gjennom en rekke Filmfrelst-podcaster. En podcast om film av filmmagasinet Montages. I går fant jeg forresten Hannibal Rising i bundet utgave i bokhylle på hostellet. DEN rappet jeg med meg for å si det sånn! Jeg la jo faktisk igjen tre bøker og tre magasiner, så min samvittighet er ren og pen.

En annen ting jeg kan nevne er jo at jeg fikk en sommerjobb torsdag i forrige uke. Altså en sommerjobb hjemme i Norge. Etter et telefonntervju for to uker siden så fikk jeg altså nå beskjed om at jeg var den heldige utvalgte. I fjor jobbet jeg som sommervikar i Dagbladet. Dit søkte jeg meg også i år, men jeg har enda ikke fått noe svar fra dem.

De som viste interesse var heller ingen hvilken som helst. Jeg har faktisk fått drømmejobben. Så interessert som jeg er i kultur, og da spesielt film, gjør at jeg med glede kan meddele at jeg skal jobbe i NRK Kultur på Marienlyst i sommer. Det er KULT! Så da gjelder det å komme over jetlagen så fort som mulig når jeg kommer hjem. Med masse ideer og entusiasme! Null problem.

På søndag gjorde jeg ikke særlig mye. Faktisk så lite at jeg ikke husker hva jeg fylte dagen med. Bortsett fra at jeg og Max planla litt hva vi skulle gjøre framover. Vi tok fram kalenderen og forøkte å forutse litt hvor god tid vi hadde til å gjøre det vi ønsker. Hvor lenge kan vi bli her i Berri? Hvor lang tid kan vi bruke på å reise opp Østkysten? Hvor lang tid kan vi bruke på dét og dét stedet?

Vi kom fram til at vi ikke kunne tilbringe særlig mye tid i Berri. Til tross for at vi begge stortrives ved hostellet blant gode folk. Dessverre er det midt mellom sesonger i Berri og lite arbeid som betaler godt. Hverken jeg og Max har heller ikke som mål å skaffe oss et arbeidsvisa nummer to. For dere som ikke vet hva jeg snakker om, så har du muligheten til å få et nytt arbeidsvisum i Australia om du jobber 88 dager på en farm eller gård. Derfor er det mange backpackere som kun jobber på steder som Berri eller St. George (der vi plukket løk) for å få disse dagene. Jeg og Max ønsker på vår side å tjene penger til å reise. Noe vi på søndag ble enige om at ikke var mulig i Berri. Derfor ble vi enige om at vi denne uka skulle reise videre fra Berri og mot Østkysten igjen.

Mandag og tirsdag var det ikke noe jobbing. Sjefen vår hadde ingenting å tilby oss. Derfor nøt vi heller dagene i sola med tennis, bading og andre avslappingsaktiviteter. I går, onsdag, jobbet vi for en annen bonde. Vi plukket vindruer i sju timer for 18 dollar i timen. Det høres kanskje ikke så bra ut, men du merker fort her nede at 18 dollar i timen er tre dollar mer enn 90 prosent av det alle andre tilbyr i lønn. Derfor stuper alle med hodet først inn i slike jobber. Noe jeg og Max da gjorde i går.

Kvelden ble brukt til å vaske bilen innvendig og utvendig, pakking, og sosialisering. Selv om vi kun har tilbragt to uker i Berri, så har jeg fått meg mange gode venner som det er trist å reise ifra. Venner jeg skulle ønske å tilbringe mer tid med. Men likevel så er det slik det fungerer. Jeg vil reise og oppleve ting, og da må du reise fra steder som er bra også. Selv om det litt kjipt.

Så i dag stod vi opp tidlig. Målet for dagen var å reise fra Berri til Canberra på én dag. En kjøretur på ti timer, 960 kilometer og gjennom fire stater (SA, VIC, NSW, ACT). En ganske så heftig kjøretur med andre ord. Så kort tid etter klokka 06 var vi på veien. Med en strøken og ren bil som vi alltid håper holder hele veien til mål.

Heldigvis skuffet ikke Harrison oss og tok oss med helt til Yass. En liten by rett utenfor Canberra. Det var meg og Max som ikke orket mer kjøring og dessuten fant vi et gratis campingsted med bademuligheter i Yass og ikke i Canberra. Så i morgen skal vi kjøre inn til hovestaden for å være ordentlige turister. Foreløpig står et museum på blokka sammen med krigsminnesmerket og parlamentet over ting vi skal se.

Lørdag er ikke planlagt enda, men på søndag reiser jeg til Sydney igjen. På mandag skal jeg nemlig ENDELIG av gårde på surfekurset mitt. Det fem-dagers surfekurset jeg betalte for før jeg reiste hjemmefra men som jeg enda ikke har brukt. Så da blir det surfeliv i (nesten) en uke med mat og sosialisering inkludert. Jeg håper bare at jeg ikke ender opp alene, noe jeg gjorde på flyet ned til Australia eller på orienteringsmøtet den andre dagen. Noe jeg fremdeles er bitter på GoXplore av.

Max skal ikke på surfekurset. Han må passe på bilen vår og prøve å finne på noe den uke jeg er borte. Det blir deilig å være fri for både reisekamerat og bil i en uke! Sweet.

I dag har jeg forresten vært her i Australia i SEKS MÅNEDER. Et halvt år! Det er ganske utrolig! På søndag har jeg kun ti uker igjen her nede før jeg setter med på flyet til Fiji og deretter videre til Los Angeles. I forrige uke booket jeg forresten også opphold på Fiji. «Blue Lagoon Beach Resort» er navnet på stedet jeg skal bo i fem dager. Ta å søk opp stedet på Google og sjekk det ut! For et himmelrike!

Jeg merker for øvrig at seks måneder er lenge å være på reisefot. Personlig så er jeg litt lei av å leve ut av kofferten (eller sekken) nå. Jeg savner også familien min, og sommerjobben min har fått med til å glede meg til sommeren hjemme i Norge som kulturjournalist.

Men jeg holder ut. Nå starter jo selve sluttspurten. Etter surfekurset i Sydney bærer det tilbake til Brisbane hvor vi forhåpentligvis får solgt bilen og brukt pengene til å reise til New Zealand og oppover østkysten. Vi ønsker nemlig heller å leie en ordentlig campingbil med ett par backpackere til. Vi tror det er penger å spare på å gjøre dette i tillegg til at det hadde vært koselig og moro med noen flere reisepartnere. Vi vet ikke hvem disse eventuelt blir, men håper noen på yndlingshostellet vårt i Brisbane skal reise nordover med samme timeplan som jeg og Max ser for oss.

Så, det er planene framover for meg. Jeg skal prøve å holde dere oppdaterte, både med sightseeing i hovedstaden og med surfekurs!

Glad i dere venner og familie! Til dere andre som leser bloggen min, så er dere også veldig kule og jeg er takknemlig for at noen leser den. 

Drueplukking, insektbitt og good times

Hei igjen kjære lesergjeng.

Det er gått en uke siden forrige blogginnlegg. Et blogginnlegg som inneholdt bilder – i dårlig oppløsning. Det var på grunn av et dårlig og ustabilt nett. Jeg vil derfor i starten her advare om at dette innlegget ikke vil inneholde noen bilder. Av to grunner:

-          Internettet her er virkelig av en annen verden. Ikke går det an å koble til, og det vil heller ikke funke veldig godt når det faktisk er koblet til. Derfor har mye tid gått til irritasjon av langsom opplastning som igjen har resultert i personlig raseri og null bilder.

-          Den andre grunnen er at jeg rett og slett ikke har tatt særlig mange bilder den siste uka. Arbeidet jeg har gjort har vært grisete, møkkete og ikke et sted for håndtering av elektroniske duppeditter. Jeg fikk nok druejus på telefonen min på mandag til at jeg derfra har holdt den uten rekkevidde fra jord og frukt.

Jeg håper likevel dere blir værende for å lese mitt korte sammendrag av hva som har skjedd denne uka.

I forrige uke jobbet jeg og Max to dager for en mann som heter Jamie. En hyggelig fyr som satte oss i gang med å plukke bort skadd frukt. De solbrente grønne appelsinene vet dere. Som jeg viste bilde av forrige gang. Denne jobben varte kun torsdag og fredag. Mandag og tirsdag hadde han ikke noe jobb for oss. Det gjorde at vi meldte oss opp til drueplukking som skulle vare fra mandag til onsdag. En jobb vi ikke viste særlig mye om annet enn at vi fikk betalt to dollar per boks vi plukket, og at vi var rundt tolv personer som skulle dra sammen.

Vi ble hentet av en av hjelperne til arbeidsgiveren på MacDonalds i nabobyen Renmark – rundt 20 kilometer unne Berri. Han tok oss med til et metallskur blant hundrevis av rekker med vindruer. Der møtte vi en mann ved navn John. En tett bygd greker med solbrun hud, åpen skjorte uten t-skjorte under, og hår på brystet. Flere har i etterkant kalt han Tony Soprano. Han lignet nemlig på mafiabossen fra tv-serien Sopranos. Denne mannen kom vi utover i uka til å utvikle et hat mot. Backpackerliv-dramatikk her altså. Stay tuned.

Vi ble instruert i hvordan du skal plukke druer. «Hold slik, kutt klasen slik, og slipp dem ned i boksen. Ikke ta opp noe som er nær bakken – og plukk ALL frukt». En instruks vi ble fortalt av John i et nedlatende, «kjeftende», og ubehagelig toneleie. Selv om alle tolv til stede den dagen kan snakke bortimot flytende engelsk og forstår alt, avsluttet John alltid setningene med et rungende og (som sagt ) nedlatende: «Do you understand?!». Ja, for f**n, din gjøk. Vi forstår engelsk, for tusende gang.

Mandagen plukket vi druer fra 0700 til rundt 1500. Gevinsten var minimal. Det ble tydelig for oss at dette ikke var en jobb det var mulig å tjene penger på. Boksene vi fikk to dollar stykket for rommet rundt 20 liter med druer. Druer som varierte i størrelse mellom erter og klinkekuler. Det virket også som mange av druene hadde tilbragt litt for mye tid i direkte sollys uten vann, for noen ganger virket det som vi plukket tørkede rosiner. De få pengene vi tjente fikk vi beskjed om at vi skulle få betalt på onsdag. Altså etter de tre dagene han trengte oss.

Tirsdag startet vi til samme tid. Denne gangen på et litt annet område enn dagen før. Dessverre var druene like små – noe som for min egen del var ganske demotiverende. To dollar boksen, og det tok for lang tid å fylle hver boks. Selv om noen av oss hadde telt hvor mange bokse vi hadde fylt på mandag ble vi enige om å dele den totale summen vi tjente den dagen. Rett og slett fordi alle jobbet like hardt og at vi til tider samarbeidet på boksene. På tirsdag derimot ble vi enige om at vi hver enkelt telte hvor mange bokser vi plukket. Etter åtte timer endte jeg opp med å ha plukket 37 bokser. En menge som utgjorde 74 dollar. Under ti dollar i timelønn. Luselønn ville nok mange kalt det. Slavelønn kaller jeg det, og det til tross for at jeg plukket nesten ti bokser mer enn nestemann på lista den dagen.

Onsdagen var stort sett lik dagene før. Den eneste forskjellen var at vi kun jobbet til 1330. Likevel klarte jeg å plukke 38 bokser, noe jeg var stolt av. Det er også grunnen til at jeg skriver det her på bloggen. Det blir jo på en måte en konkurranse med de andre som plukker. En slags motivasjone for å holde ut og la tankene fokusere på noe annet enn drittlønna.

Uansett. Da vi sa oss ferdige for dagen kjørte vi samlet opp til Johns metallskur for å få betalt. Vi fant han sovende i en henger uten skjorte og med buksa så langt nedover hoftene at vi nesten kunne se mini-grekeren hans. I alles øyne usexy og også useriøst. Derfor overrasket det vel heller ikke så mange da han ikke hadde pengene som han hadde lovet. Woops. «Jeg betaler dere i morgen.» Hmm, tenkte vi. Han trengte jo folk fra mandag til onsdag. I dag var det onsdag, arbeidsdagen var over og han hadde ikke pengene klare. Jeg og Max, og ett par andre, hadde jo andre jobber fra og med torsdagen. Jamie hadde sagt ifra at det var arbeid igjen fra torsdag. Derfor var det ikke mange som kunne komme tilbake til John på torsdag. Noe vi informerte om. «Vel, kom så mange som kan, så stikker jeg innom hostellet i morgen med pengene».

Okey, fair enough. Torsdag kom og gikk. Null betaling. Til og med de fire personene som dro tilbake og plukket for ham på torsdag fikk ikke penger. Kun beskjed om at han skulle stikke innom hostellet fredag ettermiddag. Også dette i en sur og nedlatende tone. Nok en utsettelse der altså.

Fredag dro ingen tilbake for å plukke for John. Han hadde ingen tillit lenger og ingen likte heller måten han behandlet oss på. I tillegg var hjelperne hans (som kjørte traktor og samlet inn boksene våre) berusede og ubehagelige mot oss. Skikkelig lavkultur. Tynne, senete og solbrune folk uten humør, smil, hygiene og med en lidenskap for billig øl.

Klokka 15 var tida han skulle dukke opp ved hostellet for å betale det han skyldte oss. Flere av oss som hadde tilbragt tre dager hos han var ferdige på tidlig nok denne dagen til å vente utenfor resepsjonen på at han skulle dukke opp. Vel, da klokka var 1530 hadde han fortsatt ikke dukket opp. Joe ringte han opp. «Jeg er der om en time. Ser over nummerne nå», var svaret han fikk. Altså nummerne til den alkoholiserte hjelperen hans om hvor mange bokser vi hadde plukket. Et antall vi backpackere VISSTE han ikke hadde ført noe sted. Vi derimot hadde levert en fullstendig liste over navn og antall bokser vi hadde plukket mandag til torsdag. Med individuelle tall, sammenlagt sum og alt.

Vel, da klokka ble 1640 hadde han fortsatt ikke møtt opp. Denne gangen ble Joe bare skreket til på telefon da han ringte opp John. «Slapp av! Faen til mas. Jeg er der om en halvtime».

Klokka 1710. Okey, han har fortsatt ikke møtt opp. Hva gjør vi? Er det noe vits i å fortsette å ringe han opp? Vil vi kun irritere han enda mer? Nei, vi må ringe han opp. Fredag mellom 17-18 er nemlig tida vi må betale leia på, og flere av vi som ventet på pengene trengte virkelig disse.

Klokka 18 ventet ingen av oss utenfor resepsjonen. Overraskelsen var derfor stor da han ringte oss opp for å fortelle at han var utenfor. Klokka var 1820.

Vi fikk ikke betalt etter vårt egne KORREKTE antall, men heller ikke langt unna. Mye slit og bortkastet tid å bruke på noe slikt. Du hører stadig skrekkhistorier fra backpackere som forteller om arbeidstakere rundt om på gårder i Australia som ikke betaler ut lønna de skylder, så dette var ikke moro. 

Dagen etter kom han faktisk tilbake til hostellet med lua i hånda fordi han trenger folk til å plukke de siste druene. Ingen valgte å dra tilbake dit.

Når det kommer til den andre jobben denne uka, så innebar den å plukke ugress. Arbeid hvor vi ble timesbetalt. 19 dollar i timen. Ikke den beste summen men likevel mer enn å plukke druer. Plukke ugress er en hard fysisk jobb. Spesielt for ryggen. Konstant bøying og plukking av til tider store og tunge busker. Men jeg klager bare litt. Jobb er jobb og penger er penger. Om jeg er flink kan det kanskje være mulig å spare noen slanter til videre reising. Jeg har jo også fått sett mye dyreliv mens jeg har luket ugress blant mandarintrærne. Da mest fra insektsriket i form av fluer, maur, edderkopper, gigantiske biller og andre ekle ting. Hipp hurra. Heldigvis har jeg ikke fobi mot noen av disse dyrene (enda), så ting har gått greit. Veps har jeg ikke sett noe av. Det hadde skapt problemer. Jeg har uansett blitt bitt av noe. Jeg vet ikke hva, men på tommelen min er det noe som ser ut som fire myggestikk, og det samme gjelder for resten av hendene mine og armene. Det klør i hvert fall noe helt sykt, men jeg har ikke sett eller hørt en eneste mygg her i Berri. Rart. 

Ettermiddagene går fort her nede. Både fordi vi er hjemme seint fra jobb og fordi vi legger oss tidlig. Noen kvelder har jeg brukt mye tid i saunaen og andre kvelder har jeg brukt på volleyballbanen. Vi spiller nemlig volleyball hver ettermiddag. Det er kult. Jeg er jo ikke så verst heller. Ellers blir det noen svømmeturer i bassenget, rolig boklesing i hengekøya eller filmkvelder. Folk er kule og hyggelige og jeg stortrives så langt. Skulle nesten ønske jeg hadde brukt to-tre måneder her enn i Adelaide.

Når det gjelder bøker, er ble jeg nettopp ferdig med Nattsvermeren – en bok som var utrolig lik filmen. Jeg elsker jo filmen og håpet boka inneholdt noe bortgjemt gull som ikke var tatt med i filmen, men fant ingenting.

Helga har så langt ikke inneholdt de største begivenhetene. Lørdag formiddag jobbet jeg fra 08-1130 og slappet av i hengekøya med bok og Filmfrelst-podcast i mange timer. Middagen min var rester fra fredagens fullkornspaghetti med pesto og kjøttdeig. Deretter så en gjeng av oss på filmen Bridesmaids, etterfulgt av øl og biljard i spillhuset. Ja, det er faktisk ganske mye forskjellig å gjøre her.

Dette er forresten også det hostellet jeg har vært på i Australia med mest marihuana-røyking. Jeg vil si at rundt 80 prosent av folka her røyker «weed». Dagen lang og overalt. Eieren av hostellet har jeg blitt fortalt røyker det selv, så han har ingen problemer med at backpackerne røyker det rundt om på området. Uansett hvor du går og når du går der, så lukter du marihuana. Ganske utrolig for meg som ikke er vant til slikt fra før. Hverken andre hosteller eller hjemme i Norge. Jeg tror folk bruker opp mye av pengene sine på weed her, noe jeg ikke forstår. Selv bruker jeg heller penger på mat og putter resten på sparekontoen. En gang i ny og ne kjøper jeg øl, men det er faktisk ikke så ofte det heller.

I dag, søndag, har jeg hatt jobbfri. Noe jeg har utnyttet til det maksimale med å sove til 0900 og slappet av så mye jeg har kunnet. Ryggen trenger hvile etter tre dagers luking. Jeg er jo ikke en ungfole lenger.Klokka 18 i dag er det felles grilling i hagen før en volleyballturnering klaskes i gang. En turnering jeg selv skal ta blodig alvorlig. Så alvorlig det er mulig å ta en volleyballturnering på et hostell uten å skaffe seg uvenner eller unødvendige fysiske skader. Heia lag 1 (som altså er laget jeg skal spille på).!

I morgen er det en nasjonal helligdag her i landet på grunn av et hesteløp i Adelaide. Akkurat som hesteløpet i Melbourne var en helligdag da jeg jobbet i Brisbane. Ganske rart for en gammel ungfole fra Kongeriket Noreg hvor hesteløp så vidt blir nevnt.

Til uka skal jeg og Max jobbe for Jamie igjen, og jeg håper jobben er den samme hele uka. Ikke nødvendigvis luking, men en jobb som er timesbetalt og regelmessig. Plutselige fridager og halve dager er ikke godt nok for en som trenger penger. Jeg og Max snakket litt om hvor lenge vi ønsker å være her i Berri og kom fram til at vi i hvert fall skal være her en uke til, for så og se om vi kan skaffe oss noe arbeid for noen få dager i Canberra. Jeg tror ikke så altfor mange backpackere tilbringer mye tid i hovedstaden, så kanskje det trengs arbeidere rundt omkring i byen? Jeg håper det. I Adelaide tjente vi jo plutselig 200 dollar en dag.

For å fortelle litt mer om hvordan jeg som person har det her nede, så vil jeg bare si at jeg har det flott. Til tross for tidlige morgener og tungt arbeid, så triver jeg i Berri med kjempebra folk og godt vær. Selv om jeg ikke får trent like mye som jeg gjorde i Adelaide, så spiller jeg volleybal nesten hver dag og svømmer i bassenget. Jeg har også vært innom treningsskuret i bakgården og løftet litt vekter, men ikke særlig mer. Jeg spiser godt hver eneste dag og prøver å holde meg unna godteri og snacks. Skal jeg være ærlig så går det litt Coca Cola Zero og Nutella innimellom (produktplassering I know). Nutella er bare så utrolig godt. (Et italiensk sjokoladepålegg for dere som ikke kjenner produktet). Jeg spiser også mye frukt og drikker masse melk. Frokostene mine har egentlig ikke forandret seg stort siden jeg ankom Australia. Enten er det yoghurt med musli, eller så er det havregryn med rosiner, musli og melk. Av og til også frokostblandinger – men det er bare når jeg føler meg litt ekstra crazy.

Så ett par spørsmål. Igjen fra min søster Ida. Takk!

Har du tegnet noe mens du har vært på tur?

Nei, det har jeg faktisk ikke gjort. Både fordi jeg ikke har tegneutstyr og fordi det ikke er noen steder å sitte og tegne. Dessuten har inspirasjonen fra ting jeg har sett heller dukket opp i form av andre tanker. Jeg har heller skrevet, både på blogg og ellers, i stedet for å tegne. Tegning har jo vært noe jeg har gjort mye av hjemme, spesielt i perioder jeg var lei meg, sint eller i et annet «mørkt» humør. Som et utløp for egne tanker om meg selv og hverdagen min, enn et utløp for inspirasjon jeg fikk fra ting rundt meg. Jeg tror det blir lettere for meg å tegne igjen når jeg kommer hjem og tilbake til mer normale rutiner. Jeg har ikke sluttet å tegne, men har ikke følt noe trengsel etter det her nede rett og slett. Om det gir noe mening?

Jeg er 85 prosent sikker på at du hadde anskaffet deg en liten oransje speedo under Ole sin ledelse, hva er din gjetning?

Jeg er ikke helt sikker på hva du sikter til (hahahaha) men jeg har ingen speedo i sekken enda. Eller rundt «sekkene» om det gir mening?! Uff… MEN, jeg prøver jo å lokke mister Wold til Los Angeles i sommer. Om jeg klarer det, så SKAL det bli Speedo på Muscle Beach. Tenkt dere det: Løfte vekter og trene utendørs langs Venice Beach (?) i Los Angeles i Speedo. Vakkert!

Nå skal jeg gå å spise grillmat og (forhåpentligvis) vinne en volleyballturnering. Kanskje også ta et bilde eller to?

Fra meg til alle dere: LOL (lots of love)

Magnus

Ny jobb med nye venner på nytt sted

Hei bloggvenner!

Som jeg lovet i forrige innlegg kommer ikke dagens gullkorn fra Adelaide. Tro det eller ei, men nå har jeg faktisk kommet meg bort derfra. På tide ikke sant? Det syns i hvert fall jeg, for som jeg har nevnt flere ganger, så er to og en halv måned (-ish) for lenge å tilbringe på ett sted når meninga er å reise rundt og oppleve utrolige ting.

Før jeg begynner å fortelle om hvor jeg befinner meg om dagen og litt rundt min nye hverdag, så tenkte jeg først å fortelle hvordan vi avsluttet oppholdet vårt i Adelaide. (Et bynavn jeg forøvrig er utrolig lei av å skrive. Så fra og med NÅ kommer jeg kun til å skrive «A»).

Jeg nevnte jo at vi hadde en dagsjobb på en vingård tirsdag denne uka. Arbeid som IKKE gikk ut på å faktisk plukke vindruer, drikke vin, stable vinflasker, eller å stå i et stort basseng fylt med druer for å mose dem med beina som i tegnefilmer. Jobben vår gikk ut på å ta av store nett som dekket selve druene. Lange rekker med vinbusker(?) var dekket av et slags plastnett. Dette skulle vi ta av. Bak oss kom nemlig drueplukkerne. Vingården var også veldig liten i forhold til de store navnene i A Hills, så jobben tok ikke lang tid. Det var en enkelt familie som drev denne vingården. (Navnet på vinmerket var «Between the Vines» for dem som vil sjekke det ut). Likevel hadde den trivelige eieren Stewart lovet oss ti timers arbeid og 200 dollar i lønn, så resten av dagen gikk til å grave og hakke opp en del av eiendommen hans. Altså, bokstavelig hakke løs den harde grunnen med en hakke for så å flytte alt sammen tre meter unna med spader. Veldig hardt arbeid med andre ord. Vi (meg og Max) flytta sikkert tre-fire tonn med jord. Det var uansett totalt verdt slitet, da 200 dollar faktisk er ganske godt betalt her nede for en dags arbeid.

Utsikten fra vingården

Siden vingården var såpass liten ble vi heller ikke tilbudt noe mer arbeid der. Det var rett og slett ikke nok å gjøre for Stewart til at han trengte å ansette to backpackere fulltid med høy lønn. Så etter at arbeidet var ferdig den dagen dro vi tilbake til campingplassen vår. For øvrig den samme vi bodde ved da vi måtte ut av A i to dager på grunn av VM i cricket.

Digresjon: På mandag, etter at jeg og Max hadde vært innom vår gamle jobb på Stan Bond og hentet vår siste lønnsslipp og sagt farvel til folket, rakk jeg å få med med Oscarutdelinga! Den startet nemlig såpass seint her nede at jeg fikk sett den på TV-rommet på campingplassen. JA, campingplassen hadde faktisk et TV-rom. I tillegg til svømmebasseng, en billig kiosk, to kjøkken, en pizzaovn og koalaer i trærne rundt. Alt for halvparten av prisen vi betalte for hostellet i A. Det er ganske utrolig. Nå skal det også sies at vi på campingplassen sov i bilen. Det trekker litt ned, selv om madrassen ikke er så ille. Uansett, tilbake til den første digresjonen min. Hva syns jeg om Oscarutdelinga i år? Litt kjip. En litt tam og tannløs vert i Neil Patrick Harris, som for det meste gjorde narr av sin egen filmkarriere. Jeg syns også filmene nominert var litt kjipe i år. Birdman ble jo den store vinneren, noe som overrasket meg. Den var original og godt skrevet, men en Oscar for beste film, beste originalmanus, OG beste regi var litt i overkant eller? Og nå er Eddie Redmayne(?) en Oscarvinner. Det høres ikke helt fodt ut i mine ører. En annen som ikke høres så god ut: «Eddie Redmayne har vunnet en Oscarstatuett og ikke Leonardo DiCaprio». Wow…

Tilbake til Australia. Onsdag morgen forlot jeg og Max byen A. Etter en sein frokost og TO kaffekopper satte vi oss i bilen, satte fast beltet, sjekket speilene, satte nøkkelen i tenninga, startet bilen, rullet ned vinduene, sa «ha det campingplass» og kjørte av gårde til neste kapittel i boka som er reisen vår her nede i Australia; landet «Down Under» med kenguruer, koalabjørner, hvithaier, Vegemite, og australiadialekt. Vi skulle som dere allerede har fått med dere (i forrige blogginnlegg) til et sted kalt Berri. Et lite sted GPSen fortalte oss lå to og en halv time unna A. Selv brukte vi rundt tre timer.

Hvorfor valgte dere å dra til Berri?

Jo, det skal jeg fortelle deg Magnus. Takk for et utrolig godt og gjennomtenkt spørsmål. Du er jaggu en smart type! For å være ærlig så var det jeg som fikk oss til å reise til Berri. Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom over Berri Backpacker Resort, men det ligger mellom A og Canberra, som er den neste byen vi skal besøke. Dessuten lå Berri nærme nok A til at vi i verste fall kunne dra tilbake om vi fikk en av jobbene vi søkte på der. Dessuten hørtes folka der så hyggelige ut etter mine samtaler med den svenske manageren Ella. Hun kunne ikke love oss jobb, men det er veldig sjelden hosteller kan det. Spesielt i områder hvor de fleste jobbene består av fruktplukking. Vi tok likevel sjansen og reiste nordøst.

Vel fremme ble vi tatt i mot av Ella og den påtroppende manageren, skotske Lotta. (Jeg tror hun heter det i hvert fall. Alle kaller henne det). Wow tenker dere nok allerede. Jenter?!?!?! FORTELL FORTELL!?!! Vel, det tenkte jeg også. Det skulle dessverre littegrann seinere vise seg at alle andre ved hostellet var på jobb. Så antall menn og kvinner jevnet seg fort ut etter hvert. Sukk…

Vi fikk en omvisning hvor vi ble vist tv-stua, volleyballbanen, svømmebassenget, trehytta, sandvolleyballbanen, fotballbanen, tennisbanen, basketballbanen, treningsrommet, yogarommet, badstua og spillrommet med biljard og bordtennisbord. Herregud for et sted!

Volleyballbanen ved hostellet

Hostellets hage med trehytte og basseng i bakgrunnen

Bassenget

Etter omvisninga dro jeg og Max rett ned til Madech, et bemanningsbyrå som blant annet spesialiserer seg på jobber innen fruktplukking. Vi ble sendt rett videre til Madechs kontor i nabobyen Renmark 20 km unna, hvor vi fikk jobb. Så, etter to timer i Berri hadde vi skaffet oss arbeid til dagen etter. Det var faktisk helt sykt. Hvor flaks var ikke det?! For første gang her nede gikk faktisk noe vår vei.

Måtte gjennom sikkerhetskurs for å plukke frukt

Blide og fornøyde tilbake på hostellet lastet vi inn sakene våre på rommet og satt og ned sammen med noen av beboerne ute. Været her i Berri har denne uka vært utrolig varmt. I dag, lørdag, var det rundt 41 grader og vindstille. Uansett. Det som har gjort meg spesielt glad de siste dagene er at folka her er skikkelig hyggelige og sosiale. Som jeg nevnte i mitt sinte innlegg noen uker tilbake, så blir du her i Berri mottatt med en håndhilsen, smil og introduksjon. Så etter å ha blitt kjent med en rekke nye folk fra Skottland, New Zealand, Tyskland, Frankrike og Sverige så ble onsdag kveld brukt til å spille sandvolleyball. Veldig sosialt med andre ord. Moro! Jeg tror det handler om at folka tilbringer lang tid her i Berri mens de jobber og sparer penger. Derfor bruker de energi på å hilse på nye personer, rett og slett fordi de vet at de kommer til å omgås i lengre tid. Det var også dette som gjorde at oppholdet mitt i Brisbane var såpass kult! På hostellet i A var folka kjipe og utskiftinger på rommene fant sted hver eneste dag. Det skaper ikke vennskap og en like god energi som her i Berri og Brisbane.

Så flyttinga vår gikk med andre od veldig bra. Jobb i boks innen kort tid, og nye venner allerede første kvelden. Torsdag morgen kjørte vi til Renmark for å møte arbeidsgiveren vår, Jamie. Han plukket oss opp i sentrum av byen 0630 og tok oss med til et samlingspunkt for fruktplukkere. Et fast sted hvor fruktplukkere møter om morgen for å få vite hvor de skal jobbe den dagen og hva de skal jobbe med. Torsdag og fredag var jobben å fjerne ødelagt frukt fra appelsintrær. Det er fortsatt litt tidlig for sitrussesongen, så alle appelsinene så fortsatt ut som lime. Jeg trodde faktisk at jeg plukket bort skadd lime de første timene før jeg ble fortalt at det var appelsiner. Dermed gikk det også opp for meg at jeg aldri før har sett en SKIKKELIG UMODEN appelsin. Utsatt for sollys gjør nemlig at frukten blir solbrent. Akkurat som oss mennesker! Derfor trengs det arbeidere til å fjerne de stygge fruktene. Og hvordan så man hvilke umodne appelsiner som var solbrente? Slik:

Den til venstre er altså solbrent

Det ser ganske rart ut ikke sant?

Slik ser forresten jeg ut mens jeg leter etter ødelagte appelsiner:

Langbukser er påbudt. Jeg har heller ingen sombrero, så jeg bruker caps. Stigene måtte vi flytte for hånd etter hvert tre. Etter en stund blir det ganske slisomt. Det blir det også å konstant gni seg inn med sprøytemiddelrestene på bladene. Ser du hvitfargen?:

Etter å h jobbet 0630-1230 torsdag og 0630-1130 fredag var denne jobben ferdig. Altså å plukke bort ødelagte appelsiner. Jeg tror likevel at på tross av få timer at vi tjente ganske bra. Eksakt hvor mye vet jeg ikke, men jeg har hørt rykter om rundt 50-60 cent per tre. Det er ikke så dårlig da jeg brukte rundt 70 minutter på en rekke med 80-100 trær. Matematikken får dere gjøre selv, men jeg tror vi allerede har tjent nok til å dekke uka vår her på hostellet. Det betyr at vi i hvert fall ikke har tapt penger på å dra til Berri.

På mandag kan det hende vi skal plukke druer. Hvordan man gjør det er jeg ikke helt sikker på, men på vingården i A Hills klipte plukkerne av hele vinklaser med en slags hagesaks. Hvor mye vi eventuelt tjener på å plukke vindruer er jeg heller ikke sikker på. Det er jo noe av spenninga ved fruktplukking er det ikke? Jeg tror det. Siden vi også ble ansatt gjennom bemanningsbyrået Madech så tror jeg heller ikke det noe stor fare for at arbeidsgiveren vår lar være å betale ut lønninga. Det er nemlig flere steder i Australia at backpackere blir utnyttet ved å la være å betale ut lønn. Uff. Blant annet i Waikerie rundt 60 km unna Berri på vei tilbake til A er det et hostel på en husbåt som har utrolig dårlig rykte på seg. IKKE DRA DIT OM DU VURDERER DET! (Den advarselen er rettet mot andre unge folk som kanskje vurderer å dra til Australia for å jobbe, eller allerede er det).

Så dette er min nye hverdag her nede. Legge seg tidlig, stå opp tidlig, fruktplukke i en voldsom hete, før ettermiddagen blir tilbragt med hyggelige folk, volleyballspilling eller bading i svømmebassenget.

Fra dagens utflukt

Berri ligger langs en elv. Denne elva.

Nå som det igjen nærmer seg slutten på nok et blogginnlegg så har jeg selvsagt lagt merke til de spørsmålene som har dukket opp fra to av leserne mine.

Først fra min bestekompis Ole-Martin. Først tak for at du syns det er kult å se hva jeg gjør her nede. Det var jo i utgangspunktet vi to som skulle reise ned her sammen, så dette er jo noe av det du går glipp av! Haha. Jeg har flere ganger tenkt på hvor jeg ville vært og hva jeg hadde opplevd om vi to hadde reist sammen og ikke kun jeg alene. Hadde vi vært lenger i Sydney? Hadde vi i det hele tatt besøkt A? Hvor mange ganger hadde vi blitt uvenner for så å bli venner igjen? Hvor solbrun hadde du faktisk vært nå? Haha.

For nei, jeg har ikke kjøpt meg speedo enda. Jeg tror vel heller ikke jeg kommer til å gjøre det. Både med tanke på at jeg ikke liker at alle til enhver tid kan se hvordan ting ser ut og oppfører seg, men også fordi jeg ikke har sprettrumpe nok enda til å bære en speedotruse med ordentlig stolthet.

Og ja, Australia er veldig varmt. Spesielt i disse dager. Desember, januar og februar er sommermåneder, og litt innover i landet blir det spesielt varmt. Rundt 35-40 grader er ikke uvanlig. Likevel blir det fort bekmørkt rundt 19-20-tida på kvelden. Noen dager blir det også kaldt. Da jeg kjører til jobb om morgenen litt etter 0600 er det 16-17 grader. I A og Sydney var det enda kaldere. I forhold til Norge om dagen er det jo ikke noe å klage over, men det gjør det likevel vanskelig for meg å gå med shorts og t-skjorte uten å fryse.

Hvordan er prisene på mat der nede i forhold til Norge? Forskjeller fra by til by?

Jeg har sagt litt om dette tidligere, men det er faktisk ikke så mye billigere her nede. Spesielt når det kommer til kylling, fisk, frukt og grønnsaker. Jeg huskert faktisk ikke hva prisene er for ulike frukter og ting hjemme i Norge, men her er noen eksempler:

Bananer: Mellom 21-30 kr kiloen.

Agurk: 10-15 kr stykk.

To kyllingfileter: 36-45 kroner

To biter laks: 70-75 kroner!!

En twix: 7 kr

En 0.6 l flaske med Coca Cola: 25-30 kroner.

En 2 l flaske med Coca Cola: Det samme.

En 1.25 l flaske med Pepsi Max: noen ganger ned til 7 kroner.

En 400 gram boks med Nutella: 30-35 kroner

Det er ikke så store forskjellen mellom byer her, men mer mellom butikkjeder. Woolworths er dyrere enn Coles. (Altså en butikkjede og en annen, som Meny og Rema 1000).

De sier at «det ordner seg» utsagn i Aussie. Stemmer det?

Er ikke helt sikker på hva du mener, men de fleste her nede sier «It’s alright» ganske ofte. Dulter du borti noen, avbryter noen, lurer på noe, eller noe sånt, så er det alltid okey. It’s alright. De fleste sier også «No worries». Altså det samme som norske «Null problem». Jeg har også begynt å si dette hele tida. Om noen sier takk, dulter borti meg, eller noe sånt, så er jeg alltid så snill å si «No worries» til dem. Selv om det oftest er en refleks, som de fleste slike uttykkene her nede.

Hvordan er det med de oppsparte pengene du jobbet for før du dro? Er det noe ekstra spesielt du skal bruke de opp på eller bare ønsker du å ikke bruke noen av de på turen?

Et godt spørsmål. Jeg har jo ikke snakket så mye om sparepengene mine. Nå skal jeg heller ikke legge ut om hvor mye jeg har på diverse kontoer, men jeg kan si at jeg ikke har brukt noe av sparepengene mine siden Brisbane, da jeg overførte penger for å kjøpe bil. Det var andre og foreløpig siste gang jeg har overført mellom norsk og australsk konto. Noe jeg er fornøyd med. I starten var det naturlig nok vanskelig å ikke bruke sparepenger, men jeg har klart å leve et nokså normalt liv uten å være pengelens. Jeg har riktignok ikke kjøpt meg noe særlig med ting, unntatt nye sko, bøker, og en t-skjort i ny og ne. Jeg har heller ikke brukt mye penger på utflukter eller aktiviteter.

Nå som jeg og Max snart skal ut og reise østkysten vil det naturlig nok gå mer penger enn normalt, men jeg har skattepenger fra mine australske lønninger og over 1000 dollar i bilen som jeg forhåpentligvis vil få tilbake. Det vil dekke mye av reisinga og aktivitetene jeg ønsker å gjøre. Jeg håper også at jeg kan klare å spare opp litt penger her i Berri.

For det er noen aktiviteter jeg SKAL gjøre her nede. Jeg SKAL besøke The Great Barrier Reef, noe som vil koste i form av leie av dykkeutstyr. Jeg SKAL hoppe i fallskjerm ved The Great Barrier Reef. Jeg SKAL booke et tre dagers seilecruise i Whitsunday Island. Jeg SKAL til New Zealand for å besøke Hobbitun. Dette er noen av tingen jeg kommer på som vil koste penger. Dessuten må jeg jo booke opphold på Fiji og i Los Angeles for hjemreisen – i tillegg til alt jeg skal kjøpe med hjem! Jeg håper det jeg tjener her i Australia vil dekke utfluktene her og i New Zealand, og så er jeg forberedt på å bruke sparepengene til Fiji og Los Angeles.

Jeg forsøker jo å lokke deg til å møte meg i Los Angeles. Jeg har allerede store planer rundt hva jeg skal se og oppleve der!

Så har min kjære søster kommet med nok noen spørsmål:

Hvorfor er det ansettelse for bare 1 dag for fruktplukking?

Hvis du tenker på dagsjobbinga jeg og Max gjorde i A Hills for Stewart, så forklarte jeg egentlig det i teksten. Det var ikke fruktplukkearbeid. Han hadde sett annonsen jeg la ut på gumtree (Australias finn.no) og tilbydde oss ti timers arbeid med ulike gjøremål.

Skal du sove i gresset 1 natt i Hobbitun?

Om det faktisk er tillatt, og været er godt nok, så hvorfor ikke?! Kanskje det til og med er lov å kle seg ut som en hobbit også? Da skal jeg i hvert fall gjøre det. Sove i Hobbitun SOM EN HOBBIT. Hvor kult hadde ikke det vært?!?! Veldig kult skal jeg si deg.

Skriver du artikler ol mens du er der, evt noe som kan brukes som vedlegg i søknader til jobber her hjemme? Viser du at du har vært aktiv og hatt øyne åpne? Skal du vise til bloggen din?

Nei, jeg skriver ikke noen artikler her nede. Jeg hadde jo på forhånd håpet at jeg kunne blitt en slags Australiakorrespondent for Dagbladet her nede, men det har bare ikke skjedd. Det er heller ingen vits i å skrive artikler som ikke blir publisert noe sted. Det har ingen verdi for eventuelle arbeidsgivere å se upublisert arbeid. Det eneste jeg skriver i de søknadene jeg har sendt hjemover er at jeg befinner meg i Australia og at jeg følger nøye med på både lokale, nasjonale og internasjonale nyheter. Noe jeg faktisk gjør. I noen søknader har jeg henvist til saker som er aktuelle, men ingenting jeg selv har skrevet for min egen del. Bloggen min har jeg heller ikke vist til, da jeg ikke tror det vil ha særlig verdi. Jeg skriver den jo for at dere som er familien min og vennene mine skal se hvordan det går med meg og hva jeg gjør. Om noen av arbeidsplassene hadde spurt etter en blogg eller lignende, er jeg ikke redd for å vise dem til denne.

Sånn, det ble jo et ganske langt innlegg dette. Dessverre er ikke nettet her nede godt nok til å laste opp bildermed god kvalitet, så disse får duge denne gangen. Jeg legger uansett ut noen bilder på instagram for dem som har den appen. Det går også an å gå inn på instagram.com/magnus_la i nettleseren for å se bildene mine herfra. 

Snakkes babes og dudes!

Snipp snapp snute, så var Adelaide-eventyret (nesten) ute.

Cheers mates!

Velkommen til et nytt blogginnlegg. Jeg vil først starte med å si at dette mest sannsynlig er det siste blogginnlegget som noensinne vil bli skrevet av meg i Adelaide. For nå har det plutselig vist seg at vi ikke lenger har noe her å gjøre. Og takk for det. Egentlig. For to og en halv måned er for lenge å tilbringe på ett sted da jeg kun skal tilbringe ni måneder her nede.

Jeg har jo tidligere fortalt dere at jeg og Max jobbet på en fabrikk som heter Stan Bond. En jobb vi ble lovet arbeid full tid fra midten av januar og til slutten av mars. Dessverre viste dette seg å være feil. Vi jobbet nemlig kun fire dager i uka de første ukene, før vi i forrige uke kun jobbet tre dager. Mandag var den eneste arbeidsdagen vår denne uka, og den siste noen sinne. For på torsdag sendte vi en tekstmelding til sjefen der vi spurte om vi skulle komme inn på mandag som vanlig. Hvis ikke de hadde nok arbeid, så måtte vi nemlig dra videre. Vi kan ikke bli her uten å jobbe nok til å spare penger. Svaret vi fikk var: «Vi har dessverre ikke nok arbeid til dere. Takk, og god tur videre». Litt satt på spissen, men likevel et slag i trynsiktet. På to minutter gikk vi fra å tro vi hadde en fulltidsjobb til å ikke ha noe i det hele tatt.

Dette har naturlig nok skapt en dårlig følelse i både kroppen og sinnet mitt. For planen vår var å jobbe fulltid vi hadde spart nok penger til å reise Østkysten og til New Zealand. Det er vi ikke i nærheten av slik som situasjonen ser ut nå. Vi har nok penger til å komme oss til Østkysten, men mer enn det har vi ikke. Jeg vil ikke bruke mer av de norske sparepengene mine enn nødvendig. Målet mitt før avreise var jo å komme tilbake til Norge med omtrent det samme jeg hadde da jeg dro. Et mål som kanskje ser litt mørkere ut nå enn tidligere. Jeg SKAL uansett hva som skjer fortsatt reise til New Zealand og Hobbitun, om det kun blir en svipptur. JEG SKAL SE BAG END OG JEG SKAL LØPE NEDOVER ENGA SOM EN UNG BILBO PÅ VEI TIL ENSOMFJELLET. Mye caps lock der, men jeg innbiller meg at det understreker hvor bestemt jeg er på å få til dette. Til og med mer enn å faktisk understreke det.

For dere der hjemme som kjenner meg, så er jeg jo ikke alltid den største optimisten der ute. Men selv om jeg er en liten pessimist så forsøker jeg mitt beste å se det positive i ting og situasjonen vår. Det er jo ikke noe poeng i å føle at alt er dritt. Spesielt her nede hvor det ikke bare er å blåse i alt og reise hjem. Du må bare holde ut og kjempe videre. Derfor tenker jeg som så. Denne forandringen gjør jo at vi faktisk må komme oss vekk fra Adelaide. Jeg personlig, og det er jeg sikker på Max er også, er ganske lei dette stedet. Så selv om vi ikke har fått sett vindistriktene, dykket med hvithaier, eller besøkt Kangaroo Island, så har det ikke så mye å si. Det at vi har levd her i fire uker nå uten å ha penger til å se så mye, så er det nå en del av historien min her nede. Som pappa så fint skrev i en kommentar på siste innlegg. «Jeg tror opplevelsene vil bli enda større for deg etter at du har forlatt Australia og er hjemme til hverdagen igjen». Det håper og tror jeg også!

Når det kommer til hvithaidykking, så har det faktisk de siste ukene vært utrolig få hvithaier her nede. Det er nemlig en spekkhogger som har tatt livet av ett par stykker, så resten har holdt seg unna området der båtene legger turene sine. Ganske utrolig. Spekkhogger heter jo også «Killer Whale» på engelsk, noe som gjør det hele litt ironisk. Tihi.

Ville bare legge inn noen bilder. Selv om de er litt tilfeldige. Dette er fra lørdagens strandtur.

Nabohostellets backpacker veggmaleri.

 

Fra parkfestivalen Adelaide Fringe lørdag kveld.

Alt minnet meg litt om tv-serien Carnivale, for dere som har sett den.

Så hva er planen vår videre tenker du sikkert. Jo, det skal jeg fortelle dere, selv om det viser seg at planer kan forandre seg i siste liten. På fredag bestemte vi oss for å reise til Berri Backpackers i Berri som ligger rundt to og en halv time  østover med bil. Det er et arbeidshostell som hjelper deg med fruktplukkingsjobber. Med andre ord ikke et hostell med arbeid vi kan spare så altfor mye penger, men kanskje et sted vi kan tjene littegrann penger samtidig som vi endelig er på et nytt sted med nye personer – på vei til Østkysten. Vi håper nemlig vi kan bruke noen uker på å reise mot Sydney og jobbe underveis. Slik vi nå også må forsøke å gjøre mens vi reiser oppover Østkysten. Ta jobber underveis og tjene til livets (og reisens) opphold. Det ligger nemlig en rekke store og populære fruktplukkingsområder mellom Adelaide og Sydney. Waikerie, Berri, Wentworth, Mildura, Griffith osv.

Som jeg nevnte litt tidligere forandrer planer seg fort for backpackere. Et eksempel på dette er at vi i dag bestemte oss for å reise til Berri på onsdag i stedet for på mandag. Jeg ble nemlig oppringt av en vingårdeier (Stewart) i dag som ønsket å ansette oss. Riktignok kun for én dag. Nemlig tirsdag. En titimers arbeidsdag med 200 dollar i lønn, penger-i-hånda opplegg. Dette kunne vi ikke si nei til da 200 dollar for én dags arbeid faktisk er ganske bra. Så vi flytter inn på en campingplass i morgen for to netter før vi reiser til Berri på onsdag. OM vi da ikke er så utrolig heldige at vi får noe mer godt betalt arbeid fra Stewart ved vingården. Det skulle uansett forundre meg at vi fikk, så uflaks som jeg og Max har hatt her nede.

På fredag tok vi også på oss en malejobb, som kun varte i tre timer. Det var likevel 54 dollar tjent for hver av oss. Det er slike jobber vi må si ja til underveis. Alt er bedre enn ingenting!

Så det er planen framover. Hva som faktisk kommer til å skje blir spennende å se. Siden jeg (dessverre) ikke an se inn i framtida, så velger jeg heller å se litt bakover i tid. Nemlig til forrige blogginnlegg og spørsmålene jeg fikk. Det er jaggu merkelig å oppleve en slik respons fra folk. Jeg VISSTE det var noe folk lurte på der hjemme. Som min gode kompis Stian spurte om:

«Er det slik at australiere sier mate i alle samtaler?»

Hei kjære leser og takk for spørsmål. Jeg har i løpet av mine fem måneder her nede i Australia møtt på en rekke australiere, og jeg vil påstå at det varierer litt på hvor i landet du befinner deg. Akkurat som det er flere surfere i Los Angeles, USA, som sier «What’s up duude?», enn folk i Washington DC.

Her i South Australia og Adelaide sier de fleste mate. De fleste menn. Det er ikke så ofte du møter noen damer som sier mate. På jobb ble jeg ofte møtt med «Hey mate», «How you going mate?» eller «Morning, mate». I butikker sier også de fleste «Cheers mate». Cheers er et slags takk som folk sier etter en samtale, nesten uansett hva samtalen handlet om. Jeg husker første gang noen sa «Hey mate» til meg. Utrolig kult! Jeg trodde et øyeblikk den gråhåra krokete mannen var selveste Crocodile Dundee.

Jeg vil også trekke fram noe annet som er veldig australsk. Hver gang du møter en person, om det er i en butikk eller på gata, så sier dem «How it going?». For meg høres dette feil ut. «How are you?» virker for meg mye mer korrekt. Men den gang ei. Denne hilsningen er også overfladisk. Vil de virkelig høre hvordan det går med meg?

«Hei. Jo takk, men det går faktisk ikke så veldig bra. Våknet opp med en alvorlig hodepine i dag og satt 45 minutter på potta i et forsøk på å føde en for stor matbaby. Det hele endte med en revnet endetarm. Ellers forlot kona meg forrige uke og tok med seg ungene og bilen». Hva hadde skjedd om du hadde sagt dette liksom? Hahaha. Jeg svarer nesten det samme uansett. «Good, thanks. And you?» Pleier å funke.

Pappa kom med dette spørsmålet:

«Hva er Whitehaven?»

Først vil jeg bare beklage. Whitehaven og whitsunday er ting ALLE backpackere vet hva er og har på lista over ting de må besøke. Derfor tenkte jeg faktisk ikke på at ikke alle der hjemme kjenner stedet like godt. Derfor kommer en kort beskrivelse og ett par bilder (som jeg IKKE har tatt selv. Jeg har jo nemlig ikke vært der enda).

Whotehaven er en sju kilometer lang strand på øya Whitsunday. Ganske langt nord på østkysten, i staten Queensland. Strendene består av kritthvit sand, krystallblått hav og grønn regnskog helt ned til stranda. Den hvita sanda er utrolig fin, og blir faktisk ikke varm, noe som gjør det mulig å spankulere der barbeint på en varm dag. Her er to bilder jeg fant fra stedet:

 

Dette pappa, er grunnen til at jeg vil dit :)

Til slutt vil jeg bare si at jeg i dag har vært i Australia i fem måneder og tre dager. Det er ganske utrolig. Jeg har feiret jul, nyttår og på god vei til å feire påske. Det er også 14 uker til jeg sitter på flyet til Fiji. Jeg tror tida kommer til å gå like fort de siste 14 ukene her nede som de 22 første har gått!

Helt til slutt vil jeg bare ønske min kjære søster Ida masse gratulerer med dagen! Hun fyller utrolige 29 år i dag. Noe som er utrolig rart å tenke på. Det betyr nemlig at jeg selv fyller 26 til sommeren. MEN, denne hilsningen handler ikke om meg. Jeg håper du (Ida) koser deg masse i dag, selv om selve feiringa ikke finner sted i dag. Spis uansett en muffins eller to i dag, og ta litt ekstra sukker i teen. Det er tross alt bursdag. Jeg lærte også et lokalt uttrykk her nede for å kunne uttrykke en bursdagshilsning på det lokale språket. Happy birthday! Masse klemmer sendes fra Adelaide og Australia, sammen med lykkeønskninger og en hellig bursdagsbønn. Gikk nemlig forbi et Scientologisenter i dag (helt seriøst) og ba dem sende en tanke hjem til deg. Glad i deg. Hilsen Magnus/Supermann/Kong Kul/Tøffen/Mr. Awesome.

Ha det bloggen, og snakkes snart igjen!