Hei igjen kjære lesergjeng.
Det er gått en uke siden forrige blogginnlegg. Et
blogginnlegg som inneholdt bilder – i dårlig oppløsning. Det var på grunn av et
dårlig og ustabilt nett. Jeg vil derfor i starten her advare om at dette
innlegget ikke vil inneholde noen bilder. Av to grunner:
-
Internettet her er
virkelig av en annen verden. Ikke går det an å koble til, og det vil heller
ikke funke veldig godt når det faktisk er koblet til. Derfor har mye tid gått
til irritasjon av langsom opplastning som igjen har resultert i personlig
raseri og null bilder.
-
Den andre grunnen
er at jeg rett og slett ikke har tatt særlig mange bilder den siste uka.
Arbeidet jeg har gjort har vært grisete, møkkete og ikke et sted for håndtering
av elektroniske duppeditter. Jeg fikk nok druejus på telefonen min på mandag
til at jeg derfra har holdt den uten rekkevidde fra jord og frukt.
Jeg håper likevel dere blir værende for å lese mitt
korte sammendrag av hva som har skjedd denne uka.
I forrige uke jobbet jeg og Max to dager for en mann
som heter Jamie. En hyggelig fyr som satte oss i gang med å plukke bort skadd
frukt. De solbrente grønne appelsinene vet dere. Som jeg viste bilde av forrige
gang. Denne jobben varte kun torsdag og fredag. Mandag og tirsdag hadde han
ikke noe jobb for oss. Det gjorde at vi meldte oss opp til drueplukking som
skulle vare fra mandag til onsdag. En jobb vi ikke viste særlig mye om annet
enn at vi fikk betalt to dollar per boks vi plukket, og at vi var rundt tolv
personer som skulle dra sammen.
Vi ble hentet av en av hjelperne til arbeidsgiveren på
MacDonalds i nabobyen Renmark – rundt 20 kilometer unne Berri. Han tok oss med
til et metallskur blant hundrevis av rekker med vindruer. Der møtte vi en mann
ved navn John. En tett bygd greker med solbrun hud, åpen skjorte uten t-skjorte
under, og hår på brystet. Flere har i etterkant kalt han Tony Soprano. Han
lignet nemlig på mafiabossen fra tv-serien Sopranos. Denne mannen kom vi utover
i uka til å utvikle et hat mot. Backpackerliv-dramatikk her altså. Stay tuned.
Vi ble instruert i hvordan du skal plukke druer. «Hold
slik, kutt klasen slik, og slipp dem ned i boksen. Ikke ta opp noe som er nær
bakken – og plukk ALL frukt». En instruks vi ble fortalt av John i et
nedlatende, «kjeftende», og ubehagelig toneleie. Selv om alle tolv til stede
den dagen kan snakke bortimot flytende engelsk og forstår alt, avsluttet John
alltid setningene med et rungende og (som sagt ) nedlatende: «Do you
understand?!». Ja, for f**n, din gjøk. Vi forstår engelsk, for tusende gang.
Mandagen plukket vi druer fra 0700 til rundt 1500.
Gevinsten var minimal. Det ble tydelig for oss at dette ikke var en jobb det
var mulig å tjene penger på. Boksene vi fikk to dollar stykket for rommet rundt
20 liter med druer. Druer som varierte i størrelse mellom erter og klinkekuler.
Det virket også som mange av druene hadde tilbragt litt for mye tid i direkte
sollys uten vann, for noen ganger virket det som vi plukket tørkede rosiner. De
få pengene vi tjente fikk vi beskjed om at vi skulle få betalt på onsdag. Altså
etter de tre dagene han trengte oss.
Tirsdag startet vi til samme tid. Denne gangen på et
litt annet område enn dagen før. Dessverre var druene like små – noe som for
min egen del var ganske demotiverende. To dollar boksen, og det tok for lang
tid å fylle hver boks. Selv om noen av oss hadde telt hvor mange bokse vi hadde
fylt på mandag ble vi enige om å dele den totale summen vi tjente den dagen.
Rett og slett fordi alle jobbet like hardt og at vi til tider samarbeidet på
boksene. På tirsdag derimot ble vi enige om at vi hver enkelt telte hvor mange
bokser vi plukket. Etter åtte timer endte jeg opp med å ha plukket 37 bokser.
En menge som utgjorde 74 dollar. Under ti dollar i timelønn. Luselønn ville nok
mange kalt det. Slavelønn kaller jeg det, og det til tross for at jeg plukket
nesten ti bokser mer enn nestemann på lista den dagen.
Onsdagen var stort sett lik dagene før. Den eneste
forskjellen var at vi kun jobbet til 1330. Likevel klarte jeg å plukke 38
bokser, noe jeg var stolt av. Det er også grunnen til at jeg skriver det her på
bloggen. Det blir jo på en måte en konkurranse med de andre som plukker. En
slags motivasjone for å holde ut og la tankene fokusere på noe annet enn
drittlønna.
Uansett. Da vi sa oss ferdige for dagen kjørte vi
samlet opp til Johns metallskur for å få betalt. Vi fant han sovende i en
henger uten skjorte og med buksa så langt nedover hoftene at vi nesten kunne se
mini-grekeren hans. I alles øyne usexy og også useriøst. Derfor overrasket det
vel heller ikke så mange da han ikke hadde pengene som han hadde lovet. Woops.
«Jeg betaler dere i morgen.» Hmm, tenkte vi. Han trengte jo folk fra mandag til
onsdag. I dag var det onsdag, arbeidsdagen var over og han hadde ikke pengene
klare. Jeg og Max, og ett par andre, hadde jo andre jobber fra og med
torsdagen. Jamie hadde sagt ifra at det var arbeid igjen fra torsdag. Derfor
var det ikke mange som kunne komme tilbake til John på torsdag. Noe vi
informerte om. «Vel, kom så mange som kan, så stikker jeg innom hostellet i
morgen med pengene».
Okey, fair enough. Torsdag kom og gikk. Null betaling.
Til og med de fire personene som dro tilbake og plukket for ham på torsdag fikk
ikke penger. Kun beskjed om at han skulle stikke innom hostellet fredag
ettermiddag. Også dette i en sur og nedlatende tone. Nok en utsettelse der
altså.
Fredag dro ingen tilbake for å plukke for John. Han
hadde ingen tillit lenger og ingen likte heller måten han behandlet oss på. I
tillegg var hjelperne hans (som kjørte traktor og samlet inn boksene våre)
berusede og ubehagelige mot oss. Skikkelig lavkultur. Tynne, senete og solbrune
folk uten humør, smil, hygiene og med en lidenskap for billig øl.
Klokka 15 var tida han skulle dukke opp ved hostellet
for å betale det han skyldte oss. Flere av oss som hadde tilbragt tre dager hos
han var ferdige på tidlig nok denne dagen til å vente utenfor resepsjonen på at
han skulle dukke opp. Vel, da klokka var 1530 hadde han fortsatt ikke dukket
opp. Joe ringte han opp. «Jeg er der om en time. Ser over nummerne nå», var
svaret han fikk. Altså nummerne til den alkoholiserte hjelperen hans om hvor
mange bokser vi hadde plukket. Et antall vi backpackere VISSTE han ikke hadde
ført noe sted. Vi derimot hadde levert en fullstendig liste over navn og antall
bokser vi hadde plukket mandag til torsdag. Med individuelle tall, sammenlagt
sum og alt.
Vel, da klokka ble 1640 hadde han fortsatt ikke møtt
opp. Denne gangen ble Joe bare skreket til på telefon da han ringte opp John. «Slapp
av! Faen til mas. Jeg er der om en halvtime».
Klokka 1710. Okey, han har fortsatt ikke møtt opp. Hva
gjør vi? Er det noe vits i å fortsette å ringe han opp? Vil vi kun irritere han
enda mer? Nei, vi må ringe han opp. Fredag mellom 17-18 er nemlig tida vi må
betale leia på, og flere av vi som ventet på pengene trengte virkelig disse.
Klokka 18 ventet ingen av oss utenfor resepsjonen. Overraskelsen
var derfor stor da han ringte oss opp for å fortelle at han var utenfor. Klokka
var 1820.
Vi fikk ikke betalt etter vårt egne KORREKTE antall,
men heller ikke langt unna. Mye slit og bortkastet tid å bruke på noe slikt. Du
hører stadig skrekkhistorier fra backpackere som forteller om arbeidstakere
rundt om på gårder i Australia som ikke betaler ut lønna de skylder, så dette
var ikke moro.
Dagen etter kom han faktisk tilbake til hostellet med
lua i hånda fordi han trenger folk til å plukke de siste druene. Ingen valgte å
dra tilbake dit.
Når det kommer til den andre jobben denne uka, så
innebar den å plukke ugress. Arbeid hvor vi ble timesbetalt. 19 dollar i timen.
Ikke den beste summen men likevel mer enn å plukke druer. Plukke ugress er en
hard fysisk jobb. Spesielt for ryggen. Konstant bøying og plukking av til tider
store og tunge busker. Men jeg klager bare litt. Jobb er jobb og penger er
penger. Om jeg er flink kan det kanskje være mulig å spare noen slanter til
videre reising. Jeg har jo også fått sett mye dyreliv mens jeg har luket ugress
blant mandarintrærne. Da mest fra insektsriket i form av fluer, maur,
edderkopper, gigantiske biller og andre ekle ting. Hipp hurra. Heldigvis har
jeg ikke fobi mot noen av disse dyrene (enda), så ting har gått greit. Veps har
jeg ikke sett noe av. Det hadde skapt problemer. Jeg har uansett blitt bitt av noe. Jeg vet ikke hva, men på tommelen min er det noe som ser ut som fire myggestikk, og det samme gjelder for resten av hendene mine og armene. Det klør i hvert fall noe helt sykt, men jeg har ikke sett eller hørt en eneste mygg her i Berri. Rart.
Ettermiddagene går fort her nede. Både fordi vi er
hjemme seint fra jobb og fordi vi legger oss tidlig. Noen kvelder har jeg brukt
mye tid i saunaen og andre kvelder har jeg brukt på volleyballbanen. Vi spiller
nemlig volleyball hver ettermiddag. Det er kult. Jeg er jo ikke så verst
heller. Ellers blir det noen svømmeturer i bassenget, rolig boklesing i
hengekøya eller filmkvelder. Folk er kule og hyggelige og jeg stortrives så
langt. Skulle nesten ønske jeg hadde brukt to-tre måneder her enn i Adelaide.
Når det gjelder bøker, er ble jeg nettopp ferdig med
Nattsvermeren – en bok som var utrolig lik filmen. Jeg elsker jo filmen og
håpet boka inneholdt noe bortgjemt gull som ikke var tatt med i filmen, men
fant ingenting.
Helga har så langt ikke inneholdt de største
begivenhetene. Lørdag formiddag jobbet jeg fra 08-1130 og slappet av i
hengekøya med bok og Filmfrelst-podcast i mange timer. Middagen min var rester
fra fredagens fullkornspaghetti med pesto og kjøttdeig. Deretter så en gjeng av
oss på filmen Bridesmaids, etterfulgt av øl og biljard i spillhuset. Ja, det er
faktisk ganske mye forskjellig å gjøre her.
Dette er forresten også det hostellet jeg har vært på
i Australia med mest marihuana-røyking. Jeg vil si at rundt 80 prosent av folka
her røyker «weed». Dagen lang og overalt. Eieren av hostellet har jeg blitt
fortalt røyker det selv, så han har ingen problemer med at backpackerne røyker
det rundt om på området. Uansett hvor du går og når du går der, så lukter du
marihuana. Ganske utrolig for meg som ikke er vant til slikt fra før. Hverken
andre hosteller eller hjemme i Norge. Jeg tror folk bruker opp mye av pengene
sine på weed her, noe jeg ikke forstår. Selv bruker jeg heller penger på mat og
putter resten på sparekontoen. En gang i ny og ne kjøper jeg øl, men det er
faktisk ikke så ofte det heller.
I dag, søndag, har jeg hatt jobbfri. Noe jeg har
utnyttet til det maksimale med å sove til 0900 og slappet av så mye jeg har
kunnet. Ryggen trenger hvile etter tre dagers luking. Jeg er jo ikke en ungfole
lenger.Klokka 18 i dag er det felles grilling i hagen før en
volleyballturnering klaskes i gang. En turnering jeg selv skal ta blodig
alvorlig. Så alvorlig det er mulig å ta en volleyballturnering på et hostell
uten å skaffe seg uvenner eller unødvendige fysiske skader. Heia lag 1 (som
altså er laget jeg skal spille på).!
I morgen er det en nasjonal helligdag her i landet på
grunn av et hesteløp i Adelaide. Akkurat som hesteløpet i Melbourne var en
helligdag da jeg jobbet i Brisbane. Ganske rart for en gammel ungfole fra
Kongeriket Noreg hvor hesteløp så vidt blir nevnt.
Til uka skal jeg og Max jobbe for Jamie igjen, og jeg
håper jobben er den samme hele uka. Ikke nødvendigvis luking, men en jobb som
er timesbetalt og regelmessig. Plutselige fridager og halve dager er ikke godt
nok for en som trenger penger. Jeg og Max snakket litt om hvor lenge vi ønsker
å være her i Berri og kom fram til at vi i hvert fall skal være her en uke til,
for så og se om vi kan skaffe oss noe arbeid for noen få dager i Canberra. Jeg
tror ikke så altfor mange backpackere tilbringer mye tid i hovedstaden, så
kanskje det trengs arbeidere rundt omkring i byen? Jeg håper det. I Adelaide
tjente vi jo plutselig 200 dollar en dag.
For å fortelle litt mer om hvordan jeg som person har
det her nede, så vil jeg bare si at jeg har det flott. Til tross for tidlige
morgener og tungt arbeid, så triver jeg i Berri med kjempebra folk og godt vær.
Selv om jeg ikke får trent like mye som jeg gjorde i Adelaide, så spiller jeg
volleybal nesten hver dag og svømmer i bassenget. Jeg har også vært innom
treningsskuret i bakgården og løftet litt vekter, men ikke særlig mer. Jeg
spiser godt hver eneste dag og prøver å holde meg unna godteri og snacks. Skal
jeg være ærlig så går det litt Coca Cola Zero og Nutella innimellom (produktplassering
I know). Nutella er bare så utrolig godt. (Et italiensk sjokoladepålegg for
dere som ikke kjenner produktet). Jeg spiser også mye frukt og drikker masse
melk. Frokostene mine har egentlig ikke forandret seg stort siden jeg ankom
Australia. Enten er det yoghurt med musli, eller så er det havregryn med
rosiner, musli og melk. Av og til også frokostblandinger – men det er bare når
jeg føler meg litt ekstra crazy.
Så ett par spørsmål. Igjen fra min søster Ida. Takk!
Har du tegnet noe
mens du har vært på tur?
Nei, det har jeg faktisk ikke gjort. Både fordi jeg
ikke har tegneutstyr og fordi det ikke er noen steder å sitte og tegne.
Dessuten har inspirasjonen fra ting jeg har sett heller dukket opp i form av
andre tanker. Jeg har heller skrevet, både på blogg og ellers, i stedet for å
tegne. Tegning har jo vært noe jeg har gjort mye av hjemme, spesielt i perioder
jeg var lei meg, sint eller i et annet «mørkt» humør. Som et utløp for egne
tanker om meg selv og hverdagen min, enn et utløp for inspirasjon jeg fikk fra
ting rundt meg. Jeg tror det blir lettere for meg å tegne igjen når jeg kommer
hjem og tilbake til mer normale rutiner. Jeg har ikke sluttet å tegne, men har
ikke følt noe trengsel etter det her nede rett og slett. Om det gir noe mening?
Jeg er 85 prosent
sikker på at du hadde anskaffet deg en liten oransje speedo under Ole sin
ledelse, hva er din gjetning?
Jeg er ikke helt sikker på hva du sikter til
(hahahaha) men jeg har ingen speedo i sekken enda. Eller rundt «sekkene» om det
gir mening?! Uff… MEN, jeg prøver jo å lokke mister Wold til Los Angeles i
sommer. Om jeg klarer det, så SKAL det bli Speedo på Muscle Beach. Tenkt dere
det: Løfte vekter og trene utendørs langs Venice Beach (?) i Los Angeles i
Speedo. Vakkert!
Nå skal jeg gå å spise grillmat og (forhåpentligvis)
vinne en volleyballturnering. Kanskje også ta et bilde eller to?
Fra meg til alle dere: LOL (lots of love)
Magnus
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar