Oppgjørets time

Hei.

Jeg vil først starte med å få ut et par ting. Jeg er nemlig skuffet, undrende og litt irritert. Det handler ikke om hverdagen min her nede i Adelaide, men den utrolig kjedelige tilbakemeldinga jeg fikk på forrige blogginnlegg.

«Til neste innlegg hadde det vært moro å svare på spørsmål dere eventuelt har om livet mitt her nede eller Australia generelt. Kan dere ikke kommentere under om dere har noen spørsmål da?! Da blir neste innlegg enda bedre (…)»

Dette er ordrett det jeg skrev i forrige innlegg. Jeg syns nemlig det hadde vært utrolig moro å vite hva dere som er inne på bloggen min faktisk lurer på. Er det noe jeg ikke har nevnt i bloggen så langt som dere vil jeg skal skrive om? Hva som helst.

For hvor mange skrev noe? ÉN. Takk til min kjære bestis Kirsti for det! Kult at én i hvert fall leser bloggen og er interessert nok til å faktisk lure på noe.

Jeg vet ikke om jeg har rett til å være irritert eller lei meg for at ingen andre enn en av mine beste venner viste noe interesse. For det stod jo faktisk i bunn av teksten. Var det det som var problemet? At folk bare ser på bildene og ikke leser teksten? Da blir jo også poenget med dette innlegget like oversett som forrige.

For det er litt kjedelig å bruke tid på et innlegg for å fortelle dere der hjemme i Norge hva som skjer når det ikke kommer noen synlig tilbakemelding. Det er litt som å skrive en viktig og godt gjennomført nyhetssak som journalist og oppleve at ingen i landet bryr seg, men heller vil lese om Biebers første skjeggstrå. Det er vel kanskje bare slik det det.

Jeg legger merke til at innlegget får et par likes og kommentarer på Facebook, men det er likevel litt kjipt.

Ting som dette får nemlig hodet mitt til å tenke alt mulig rart. Kan mangelen (i dette eksempelet) på spørsmål kan trekkes i sammenheng med nordmenn generelt. Hurra for den norske mentaliteten! Snoking ok men å vise interesse livsfarlig. Stirre på ukjente personer på bussen ok, men livsfarlig å si noe. Ikke tilby hjelp men vær tvilende om noen spør.

Kjenner du deg igjen?

Det gjør nemlig jeg. Det er ikke første gang jeg har tenkt på dette. Jeg liker ikke denne mentaliteten, og jeg liker ikke at jeg også kan være særdeles innadvendt, sky, nervøs, usikker og redd når det kommer til ukjente personer og ukjente sosiale sammenhenger. Alt går bra i et profesjonelt sammenheng (som journalist), men ene og alene er situasjonen annerledes.

Så kanskje den kjipe følelsen jeg fikk da kun én person viste interesse nok til å stille noen spørsmål, gjorde at jeg tok et lite oppgjør med meg selv. For ja, jeg har forandret meg i løpet av de fire månedene jeg har reist rundt i Australia som en backpacker. Rett og slett fordi jeg måtte men også fordi jeg har blitt tvunget. Jeg måtte fordi jeg reiste mutters alene, og jeg ble tvunget fordi australiere, briter, nederlendere og andre har en annen mentalitet overfor ukjente personer. Australiere er for eksempel veldig utadvendte, vennlige og villige til å hjelpe deg med hva det skulle være. Oppnår du tilfeldig øyekontakt med en person i barkø, på bussen eller i butikken, så er samtalen i gang. Til tider ubehagelig, men mest flott og veldig hyggelig. Jeg har aldri vært den som har tatt iniativet i slike sammenhenger, men backpackere og australiere har fått meg til å bli mer utadvendt på et personlig plan. Det området hvor jeg ikke blir «hjulpet eller beskyttet» av den profesjonelle siden.

Som journalist er det min jobb å snakke med folk, så ingenting er skummelt. Som fadder ved høgskolen eller universitetet var det vår oppgave å få nye studenter til å bli kjent med hverandre og stedet.

På et personlig plan klarte jeg aldri å finne den samme «årsaken» til å være utadvendt og snakke med ukjente personer. Kanskje jeg endelig har funnet ut, og fått det mentale på plass? Å være utadvendt, åpen og villig til å ta initiativet handler nemlig om å ha det bra. Det er moro å bli kjent med nye personer, og det beriker hverdagen. Selv om det kun er to minutter med jenta bak deg i køen på Rema 1000.

Jeg følte ikke helt for å skrive et humoristisk innlegg med oppdateringer om hva jeg har gjort siden forrige innlegg denne gangen, men jeg skal SELVFØLGELIG svare på de spørsmålene Kirsti lurer på!

Kirsti:

Først takk for at du tror jeg klarer å trene tilbake sprettball-rumpa jeg en gang hadde! Jeg er på goood vei. I dag var det legday på treningssenteret, så føler allerede effekten. Klarte så vidt å gå opp trappa til rommet. Haha.

Når det kommer til australiere og helse, så er det helt klart et fokus på det her nede. Det er en rekke treningssentre i alle byer. Det er derimot litt vanskelig å vite helt sikkert hva slags kroppsideal folka her har, men det er klart at surferkroppen er det de fleste strever etter. En solbrun og veltrent kropp.  

Jeg har også fått inntrykk av at det varierer ganske kraftig fra storby til storby. Melbourne er for eksempel den byen jeg la merke til et visst kroppshysteri. Damene var tynnere, mer veltrente og mer «vedlikeholdt» enn kvinner fra for eksempel Brisbane. Der var naturlige former med større rumper, lår og pupper mer vanlig å se. Det samme gjaldt for så vidt for menn. I Brisbane hadde jeg ok mengde muskler, mens jeg i Melbourne var en tynn pingle. I kystbyer som for eksempel Gold Coast, Adelaide, Apollo Bay og Byron Bay er strandlivet en så stor del av hverdagen til folk at jeg tror surfing og jogging på stranda er det folk gjør av trening.

Ja, vi har et kjøkken på hostellet, så jeg forsøker å lage ordentlig mat så ofte jeg kan. Her i Adelaide har vi komfyr, ovn og mikro, så det er mulig å lage stort sett alt du vil. Denne uka har jeg blant annet lagd biffsalat, fullkornpasta med kalkunfilet, tunfiskwrap og biffstrimler med søtpoteter. Det som også er verdt å nevne er at matprisene her ikke alltid er så mye billigere enn i Norge, så å kjøpe kyllingfileter og fisk er dyrt. Dessuten har ikke hosteller noen fryser, så jeg får ikke kjøpt inn større pakker med ting. Det er litt teit.

Nei, jeg kunne ikke tenke meg å bo i Australia på heltid. Selv om klimaet stort sett er perfekt, dyrelivet eksotisk og jentene vakre, så ville jeg savnet familien og Norge for mye. Dessuten foregår alt jeg er interessert i når det kommer til kultur og sport helt på feil side av døgnet. Australia er et land jeg virkelig liker å besøke i ni måneder, men det blir godt å komme hjem igjen også.

Som jeg nevnte i den litt bitre og mildt sinte teksten min overfor, så er australiere annerledes fra nordmenn. De er mer utadvendte enn nordmenn. De er også mer solbrune og flinkere i engelsk. En ting som ikke er like positivt er at de er ganske late. Spesielt når det kommer til jobb. Jeg har fått følelsen av at mange jobber sakte. De jobber for pausene, og tar gjerne en ekstra fem-minutter om noen snakker til dem. Jeg har også blitt fortalt at mange skyr ansvar i form av lederansvar. De vil gå på jobb og deretter dra hjem, uten å ha for mye på skuldrene sine. De fleste mellomlederne på jobber der jeg jobber er briter. De ble tilbudt jobb umiddelbart fordi de ønsket mer ansvar og betydning.

Ellers så har du jo aboriginerne. 99 prosent av dem er ikke noen du ønsker å tulle med. Jeg ser dem oftest i parker med en flaske alkohol i hånda. Mange av dem er skitne, alkoholiserte og sinte. Dessverre.

Haha. Jeg har møtt backpacker-chicas, men det er også det. Australske jenter bor ikke på hosteller, og de chicasenesombor på hosteller, bor der ikke lenge nok til at du blir ordentlig kjent med dem. Det gjelder de fleste backpackere egentlig. Så om du lurer på om jeg ønsker å bli her nede for å stifte familie med en vakker chicas, så er ikke det tilfellet (enda). Tviler ganske sterkt på at det vil skje også.

Jeg kommer hjem 17. juni! Og ja, da skal vi ha en reunion!

----

Happy Australia Day!