Hei
folkens.
Jeg
vil igjen starte med å beklage at det igjen har gått for lang tid mellom
blogginnleggene mine. En beklagelse jeg føler jeg bør si, selv om det ikke
alltid er like lett å skrive en hel del masse om det jeg gjør her nede. Både på
grunn av reising og derfor manglende tid og internettilgang, og mangel på
spennende opplevelser.
Dette
blogginnlegget derimot kommer til å inneholde en hel del bilder av spennende
opplevelser. For jeg er tilbake i Adelaide, noe som betyr at jeg har internett.
Men
først la meg si: GODT NYTT ÅR!! Tenk at det er 2015. Det er ganske kult. For
meg er det en liten lettelse, for jeg er flinkere til å skrive et 5-tall enn 4’ere.
Det blir enda bedre neste år! Jeg har de beste håndskrevne 6’erne! Dette er
strengt tatt ikke viktig informasjon, men mer en morsom fakta å vite om meg.
Nyttårsaften
i Melbourne ble feiret litt men det ble ikke noe party eller megafeiring. For
det første ønsket jeg ikke å ha noe med folka på hostellet å gjøre. (Kommer
tilbake med mer info om de grisene senere). Jeg og Max drakk bare noe øl før vi
dro inn til sentrum for å se på 21.30-rakettene. De sender nemlig opp raketter
halv ti OG ved midnatt. Førsnevnte for at småbarn skal få sett noen farger på
himmelen. Deretter fant vi oss en pub som holdt væskeinntaket oppe til
midnattsrakettene.
Ble
forresten ringt opp av PST (Politiets sikkerhetstjeneste) ved 23-tida. Noen
hadde brukt navnet mitt og ringt inn et tips til dem. Dette syns jeg var litt
ekkelt. Ikke kunne vedkommende si hva slags tips det dreide seg om, hvordan han
hadde fått tak i det australske nummeret mitt eller om jeg burde være nervøs av
at noen brukte navnet mitt. Så om noen ser navnet mitt brukt på steder som
virker unaturlig, eller umulig siden jeg befinner med i Australia, så vær så
snill og si ifra! Sikkert bare en tulling som hadde sett navnet mitt i
Dagbladet, men uansett.
Tilbake
til rakettene. I Melbourne sender de opp rakettene fra takene på en flere
skyskrapere. Noe jeg ikke vet årsaken til, men tror nok at det er fordi alle
skal få sett noe. Jeg befant med i en park like ved Federation Square (som er
det mest populære stedet i byen å se fyrverkeri fra). Dette er noe av det jeg
så:
Kvaliteten
er ikke helt den store, men hadde mer lyst til å se fyrverkeriet enn å ta så
altfor mange bilder. Selve fyrverkeriet varte (kun) i ti minutter. Da dro vi tilbake
til hostellet.
Og
for et grusomt hostell!!!! Er det noen backpackere som leser dette innlegget,
eller noen som planlegger å dra til Melbourne, så IKKE bo på College Lawn
Hotel!!! Det er møkkete, grisete, fuktig, skittent, og det stinker både
innestengt og fyll. Mye på grunn av de TO pubene i etasjen under, og på grunn
av ekle backpackere. Nå skal jeg ikke dømme alle backpackerne, men alle jeg
møtte var forferdelige. Nyttårsmorgen bestod for eksempel av at en grisefull
franskmann satt i senga mi og røyka hasj. Da øynene mine åpnet seg lente han
seg bort og stakk jointen opp i ansiktet mitt før han sølte rom på dyna.
Forresten, jeg sov i
OVERKØYA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Det
punktet er det nærmeste jeg har vært å drepe et menneske i Australia. Fy faen
ass, for å si det rett ut! Og han var ikke den eneste. Her er et bilde jeg tok
av rommet fra senga:
Utrolig ekkelt og skittent. |
Se
for deg en eller to personer i hver seng. Alle med svarte føtter (fordi de
verken dusjer eller bruker sko). Ingen dusjer mer enn maks én gang i uka og
klærne du ser på bildet luktet ikke akkurat lavender og solsikker. Mer svette,
marihuana, varmt øl og dritt.
Det var også en dag jeg kom tilbake til hostellet og flip flop'ene mine var borte. Det viste seg at en dust hadde "lånt" dem hele dagen. Rett og slett fordi han skulle på stranda. Er det mulig?!
Du
kan derfor forstå at dagen vi dro derfra var en god dag. Og det er litt synd at
vi følte det slik, for Melbourne i seg selv er en fantastisk by! Vakker,
energisk, sporty, grønn, dynamisk og forskjellig.
Skyline i Melbourne. |
Juletreet var fortsatt til utstilling. |
Tankevekkende og dyp grafitti. |
Lille bygninger på kaia i Melbourne. |
Botanisk hage. |
Shrine of Remembrance. |
Som i Sydney tok jeg meg også
opp i byens høyeste bygning for å oppleve utkikkspunktet. Eureka Tower heter
byningen og er den høye greia på bildet under.
Sjekk
utsikten dere. Wooow.
Togstasjon og Federation square i midten nederst i bildet. |
Langt ned. |
Men jeg er ikke redd. |
Litt
på siden av fortellinga her, men jeg blir mer og mer bevisst på hvor mye plass
jeg tar i bildene jeg legger ut her på bloggen. Det blir mye selfies for å si
det sånn. Slik er det nå bare. Jeg kommer til å være mye i veien for dere som
kun vil se utsiktene, bygningene og dyrene. Jeg prøver likevel å ikke være til
stede i absolutt alle bildene, for noe er faktisk penere å se på uten meg. Tro
det den som vil!
Fra
Melbourne gikk turen sørover, til Wilsons Promontory Nasjonalpark, som blant
annet kan skryte på seg å ha Australias sørligste punkt på fastlandet. Det var
punktet jeg ønsket å se, men dessverre måtte jeg gi tapt på en nydelig strand
rundt 20 kilometer unna. Været var ikke det beste, og det var ikke verdt å gå
40 kilometer tur-retur i røft terreng for å se dette.
Dette er så langt sør jeg kom. |
Dagen
etter dro vi til Phillip Island, en øy sør for Melbourne hvor det skulle være
mulig å se både seler, sjøløver, pingviner og koalaer. Dessverre kostet alt for
mye penger og foregikk på tidspunkter som ikke passet. Det var derfor en skuffa
Magnus som dro fra øya.
Skuffa over å ikke se en ordentlig sel. |
Sjøløvene skal ifølge en plakat befinne seg ute på øyene lengst ute. |
Vi dro videre nordover og overnatta på en campingplass
i Tooradin. Hvorfor finnes det slike vasker? To kraner langt fra hverandre hvor
den ene krana har varmtvann og den andre har kaldtvann. Jeg brant i hvert fall venstrehånda
hver eneste gang jeg brukte den. Dustete løsning.
Vi
dro ikke tilbake til Melbourne igjen, men satte kursen mot The Grampians
Nasjonalpark. I den lille byen Halls Gap bodde vi på et hostell og gikk turer i
regnvær. Det hadde jo vært best med blå himmel og sol, men dessverre ville ikke
været være bra denne gangen. Det virket dessuten som hele sør-øst opplevde
dårlig vær disse dagene.
Halls Gap ligger midt i en dal. (Ser du kenguruene på bildet?). |
Det var massevis av disse dyrene overalt. Øgler? |
Vi
var likevel ved godt mot. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, som
jeg pleier å si etter at jeg fant opp dette sitatet. Jeg brukte nemlig
regnjakka nesten hver dag! Så det var smart å ta den med. Jeg fikk sett noen
fine utsikter i løpet av turene, og fikk jammen litt mosjon også! Ikke dårlig
for tre dager i en nasjonalpark.
Utkikkspunktet på The Pinnacle. |
The Pinnacle bak meg der altså. |
Fortsatt ved The Pinnacle. |
Klatret opp Silverband Falls, men fikk ikke til det morsomme langt ned-følelsen-bildet. |
MacKenzie Falls, det største fossen i staten Victoria. |
The Balconies. Later som jeg ikke har høydeskrekk. |
Slik så det ut før det tøffe bildet ble tatt. |
Kul gangsti opp fjellet. |
Den
siste dagen gikk vi den «tøffeste» løypa. Vi valgte faktisk å overse adgang
forbudt-skiltet som noen hadde satt opp to kilometer ut i løypa. Rett og slett
fordi vi hadde kjørt langt og gått et godt stykke allerede. Området var nemlig
stengt på grunn av en skogbrann som hadde skjedd en tid tilbake. Merkelig å gå
tur blant sorte trær.
Svidde trær. |
I
går forlot vi Halls Gap og The Grampians for å dra tilbake til Adelaide. Selv
om vi ikke har hørt noe fra sjefene ved Stan Bond, så skal vi jobbe igjen fra
midten eller slutten av januar. Derfor er det jo greit å være i byen allerede
nå! Strekningen fra nasjonalparken til Adelaide var på litt over 600 kilometer.
En grei biltur for å si det sånn. En biltur bilen selv ikke helt orket. I en
lang nedoverbakke fra Adelaide Hills og ned mot sentrum ga den nemlig helt opp.
Den skrudde seg av og ville ikke adlyde verken skrik eller vennlige
dashbordklapp. Vi var nødt til å trille inn på en sikkerhetsrampe for
lastebiler, hvor vi fant ut at vi manglet olje og kanskje også strøm på
batteriet.
En politikvinne fant oss og fikk ordnet tauebil ned til nærmeste
bensinstasjon. ÉN kilometer lenger ned i bakken! Der fikk vi fylt på mer olje,
litt mer bensin, og startkabelhjelp fra en hyggelig mann som lignet litt på
Richard Gere. En «silver fox» der altså. Det ga bilen den hjelpen den ville ha,
og vi kom oss fram til hostellet, hvor bilen nå står parkert utenfor. Som jeg
har nevnt tidligere så er ikke dette første gang vi har en dårlig følelse for
denne bilen. Det har hele veien dukket opp små bagateller og rare ting som vi
ikke forstår. Det er utrolig kjipt! Å konstant ha en dårlig følelse når du
setter deg inn i bilen. Derfor har vi (endelig) bestemt oss for å sende bilen
på sjekk. Få en ordentlig mekaniker til å gå gjennom bilen og se om han finner
noe rart. Vi håper et nytt batteri vil være løsningen, men vi har begge en
dårlig følelse for at det er flere alvorlige feil på bilen. Så vi krysser
fingrene og håper vi FOR ENGANGS SKYLD har litt flaks her nede når det kommer
til bilen. Viser det seg at vi kun trenger et nytt batteri, så kjøper vi det og
forsøker å selge bilen. Selv om jeg er redd for at vi ikke får halvparten av
det vi selv betalte for den.
Lærepenger
lært, hjemmelekser gjort og flere erfaringer rikere. Og en skrekkhistorie å
gjenfortelle i tiårene framover.
Bortsett
fra bilen så er det deilig å være tilbake i Adelaide. Det er rart å komme
tilbake og kjenne byen. Vite hvor ting er og sånt. Dette er den første byen jeg
returnerer til.
Framover
har jeg ikke så mye planer enda. Sende bilen på verksted, høre med sjefen
angående jobbing, og masse egentrening. For ja, jeg er temmelig sikker på at
jeg har lagt på meg littegrann. Dessuten var jeg overraskende tung i pusten
underveis på fjellturene. Uff…
Uansett,
jeg kommer til å oppdatere dere om det skjer noe moro!
Snakkes
senere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar