St George - Cobar - Broken Hill - Adelaide

Hei alle sammen!

Nå er jeg kommet til Adelaide, Australias 5. største by etter Sydney, Melbourne, Brisbane og Perth. Det betyr også at, igjen, bilen fortsatt lever. Det er jo bra! Nå står den parkert på en plass vi ble fortalt at de kan stå på i flere måneder uten at noen bryr seg. Hostellet vi bor på, Adelaide Backpacker Inn, lovet nemlig på internett gratis parkering, men det betydde visst at de visste om noen plasser politiet eller parkeringsvakter ikke bryr seg om. Hmmm...

Uansett. Litt om turen ned hit til Adelaide. Jeg og Max pakket sammen det vi eide i morgentimene på fredag i St. George. Som jeg nevnte i forrige innlegg ønsket både han og jeg oss bort fra det lille tettstedet ganske så fort.

Edderkoppen i hjørnet er en Redback. Altså dødelig. Dette bildet er tatt i dusjen i St George....

Fra St. George til Adelaide var det i følge GPS'en vår og Google Maps 1660 kilometer. Noe som betydde en reisetid på rundt 18 og en halv time. Altfor langt til å kjøre på én dag altså. Derfor bestemte vi oss for at første etappe skulle være til Cobar, åtte timer unna. Lite visste vi at GPS'en sendte oss avgårde på en rute gjennom ørkenen på en grusvei så dårlig at det var umulig å kjøre fortere enn 40-50 kilometer i timen.

Hit ledet GPS'en oss. Humpete og øde.

Ja, jeg tok faktisk et bilde mens jeg kjørte.

Heldigvis holdt vi hodene kalde nok til å fortsette ett par timer til asfalt dukket opp i horisonten.

Og for en horisont! Strake veien så langt øyne kan se, og ingenting spennende å observere. Veiene var akkurat slik man ser i filmer fra USA, fra bilturer gjennom ørkenen og alt er kun rett framover. Slik var det her også! Kult første gang man kommer over en kul og ser veien foran seg, men kjedelig da det aldri endrer seg.

Slik var bilturen i time etter time. Kun rett fram så langt øyet kunne se.

Ver heller ingen biler her, så kunne ta en selfie midt i veien. 

Hahahaha. 

MEN, vi kom oss til Cobar, der vi fant en campingplass som faktisk hadde trådløst nett! Dette var første gangen jeg hadde nett på telefonen på kjempelenge (en HEL uke), så fikk snakket med mamma på Skype. Det var hyggelig!
Den samme kvelden gikk jeg og Max ut til nærmeste pub for å drikke øl og spise middag. Flaks for oss at det var en kinesisk restaurant vegg i vegg med puben. Og at det var en slags lokal karaokekonkurranse den kvelden. Jeg må dessverre si at jeg ikke tror verdens neste superstjerne kommer fra Cobar...

Første øl på lenge, og karaokekveld i Cobar. Mannen i bakgrunnen kom på delt førsteplass. 

Dagen etter vurderte vi å kjøre ti timer til Adelaide, men bestemte oss heller for å ta resten av turen i to etapper. Først til Broken Hill, og deretter til Adelaide dagen etter. En beslutning vi ikke har angret på. Broken Hill var et skikkelig kult sted med masse interessant å se på og med en lang historie. En gruveby som har forandlet seg mer og mer om til en spøkelsesby, hvor gamle bygninger og gruveutstyr står utstilt omkring i byen.

En metallmaur!

Gamle gruvegreier...

På campingplassen her fikk vi også kjølt oss ned i et svømmebasseng. Selv om selve campingplassen, kjøkkenet og toalettene var utrolig dårlig, var bassenget flott. Broken Hill var også den første byen hvor jeg på over en uke hadde dekning på telefonen.

Søndag morgen, etter en god frokost dro vi avgårde på den siste etappen vår. Broken Hill - Adelaide. En biltur som fortsatte på de endeløse strekningene i outbacken. Ikke annet å se enn rød sand, kaktuser og små busker.

Utsikten gikk fra dette....

Det før vi plutselig endte opp i bondeland, i mangelen på et bedre ord. Sakte men sikkert forandret landskapet seg til å bli gulere og jorder strakte seg i stedet over landet. Ganske så deilig etter å ha sett kun ørken i lang tid. Vi merket også at temperaturen sank jo nærmere vi kom Adelaide.

.... til dette. (Og ja, det var en stor forskjell for oss).

Vi hadde forresten ikke booket noe hostel på forhånd, så da vi søndag ettermiddag ankom Adelaide kjørte vi en stund rundt før vi endte opp ved Adelaide Backpackers Inn. De hadde nemlig gratis trådløst nett OG som jeg nevnte tidligere gratis parkering. Noe som de andre hostellene i Adelaide heller ikke har. Det var noe jeg og Max ikke tenkte på da vi skaffet oss bil. At vi trenger å parkere den et sted da vi bor på hostell.

Botanisk hage i Adelaide. Vakkert. 

Sentrum i Adelaide. 

Juletre på plass allerede. 

Et "flasketre".

I dag er det tirsdag og vi har nettopp forlenget oppholdet vårt her på hostellet til mandag neste uke. Selv om det koster 27 dollar natta, så har vi her gratis internett, gratis parkering, og hostellet er veldig stille, ryddig og rent. Noe som er utrolig deilig, og (i følge våre undersøkelser) sjelden vare her i byen.

Vi har nemlig ikke funnet noe jobb enda. Det har bare gått to ukedager men det kan virke som det er litt vanskelig å finne noe her. På nettet ligger det ikke stort ute, og hverken bemanningsbyråer eller fruktgårder har noe arbeid for oss. Vi håper selvsagt at det løsner seg etter noen dager da vi blir bedre kjent med byen og vet litt mer hvor vi bør lete.

I dag lånte vi også hver vår sykkel fra hostellet. Rett og slett fordi det var gratis og fordi det er en flott måte å oppdage byen på. Jeg hater forresten at det er påbudt med sykkelhjelm, men skjønner greia da sykkelveiene er langs hovedveiene her. Forestill deg at veiskulderen langs E6 eller E18 hadde vært en sykkelvei. Slik er det faktisk her i Australia. I hvert fall i South Australia og New South Wales. Sykt!

Liker ikke å bruke sykkelhjelm :(

I Norge er det skilt som opplyser om elg. I Adelaide er det for å opplyse om Kenguru, Koala og pinnsvin!!

Jeg vil avslutte dette innlegget med å skrive om noe jeg har glemt tidligere, og som min kjære søster sier alle dere lesere gjerne vil høre noe om. Nemlig det å kjøre bil her i Australia.
Jeg håper ikke jeg skuffer noen, men det er faktisk ikke så vanskelig som jeg hadde trodd på forhånd. Sitte på feil side i bilen med girspaken på venstre side og kjøre på venstre side på veien. Omvendtland som barna kaller det.
For det første så har bilen vår automatgir, som 98 prosent av bilene her nede har. Jeg har derfor ikke ved et uhell slått til eller åpnet døra med høyre hånd i et forsøk på å gire. En annen ting som ikke mange vet, er at blinklyset sitter på andre siden av rattet her nede. Det har gjort at jeg har skrudd på vindusviskerne en god del i stedet for blinklyset. Hver gang jeg skiftet fil, svingte ut av en stikkvei eller en rundkjøring, så både spylte jeg frontruta og visket som bare rakkern.
Å kjøre på feil side er heller ikke så vanskelig. Det er bare å gjøre alt motsatt av det som føles naturlig. Sving til venstre i rundkjøringer og møt biler på deres høyre side. En ting som tok lang tid å bli vant til var hvordan bilen ligger i veibanen. I Norge sitter du som sjåfør litt til venstre i veien, og det tenker du ikke noe på. Det er bare naturlig. Gjør man det samme her i Australia kjører du med to hjul ute i grøfta. Det var uvant å bli vant til.
Jeg har også en greie med at jeg tar høyre arm bak passasjersetet da jeg skal rygge, men her må jeg snu hodet rundt andre veien. Det er også litt rart.

Nå kommer jeg ikke på mer å si. Snakkes senere folkens :)