Roadtrip, St. George og løk

Hallo hjemme i Norge og ellers i verden der folk leser bloggen min og kan norsk!

I dag er det 19 november og jeg har vært i Australia i to måneder. Ganske utrolig! Er jeg fornøyd så langt med hva jeg har gjort og opplevd her nede? Ja, det er jeg. Selv om det har vært noen få tøffe uker i det siste. Det startet vel egentlig med den følelsen jeg satt med i magen etter å ha kjøpt bilen sammen med Max. En bil med småfeil og 1250 dollar mindre på kontoen. Jeg tror det var pengene som gjorde at jeg ikke hadde den beste magefølelsen, rett og slett fordi jeg ikke hadde en trygghet på at jeg ville tjene dem tilbake. Ingen jobb og ikke noe bestemt sted å reise til var det jeg hadde. Og dessuten, om bilen bestemte seg for å dø etter to dager, ville jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Selv med Williams (selgers) seks måneders skriftlige garanti.

Det er vel derfor en veldig god nyhet at bilen fortsatt lever, og at den har brakt meg og Max over 100 mil. Dessuten har den nå også en spesialkuttet madrass bak som fungerer som en veldig komfortabel 140cm seng. En real backpackerbil med andre ord.

Forrige innlegg skrev jeg i all hast på det lille biblioteket her i St. George. Jeg tenkte derfor at jeg kunne bruke litt tid nå på å skrive et litt lenger innlegg som tok for seg turen fra Brisbane til St. George via Byron Bay, Lismore og Goondiwindi (eller Good-and-windy som jeg ville kalt det).

Turen startet tirsdag i forrige uke. Etter at Max hadde vært på jobb og jeg hadde ordnet de aller siste papirene som gjorde bilen offisielt min, reiste vi fra hostellet vi begge hadde blitt ganske så glade i ved 17-tida. Selv om vi selvfølgelig traff på rushtrafikken ut av storbyen, brydde vi oss ikke særlig om det. Vi var glade for å endelig være på reisefot igjen. Målet vårt for turen var som jeg nevnte i forrige innlegg surfeparadiset Byron Bay. Et lite tettsted to timer sør for Brisbane. En annen ting (enn rushtrafikk) jeg og Max glemte, var at Byron Bay ligger i staten New South Wales, noe som gjorde at klokka plutselig ble en time seinere da vi ankom. Derfor hadde alt av hostell-resepsjoner vi besøkte stengt, og vi satt derfor litt intetanende i mørket uten helt å vite hvor vi skulle gjøre av oss den første natta.

Etter å ha besøkt et hostell med 60 norske jenter på folkehøgskole-tur, kjørte vi til en campingplass der vi fikk en plass til bilen (og oss) for 15 dollar per person. En pris som egentlig er litt dyr, med tanke på at det ikke er strøm, lys, eller noe annet inkludert enn en gressflekk.

Uansett så pakket vi forsetene i bilen med alt av bagasje og la soveposen til rette i bagasjerommet uten soveunderlag. Det at været plutselig slo om til regn hjalp heller ikke på den litt nedslåtte stemninga. (Grunnen til at vi valgte å sove på en campingplass i stedet for i et hostell var på grunn av prisen. Hosteller i Byron Bay er DYRT).

Neste morgen stod vi opp grytidlig. Vi hadde ikke noe på vinduene som skjermet for sola og det var iskaldt og fuktig inne i bilen. En skikkelig guffen morgen med andre ord. Minnet meg mye om å campe i telt. Været var ikke særlig bedre denne dagen, og det var faktisk meldt ganske dårlig vær de neste dagene. Vårt søk etter en madrass til bilen gikk heller ikke noe bra, da det ikke er mange i lille Byron Bay som selger slikt. Alt vi fant var for dyrt. Vi valgte derfor å forsøke å bli kvitt den fortsatt ekle og usikre magefølelsen ved å dra på litt sightseeing.Vi tok turen ned til stranda, der surferne trosset det dårlige været og sa til hverandre at bølgene i Gold Coast faktisk var mye større enn dette. Vi tok også turen opp til fyrtårnet, som står for seg selv på en vakker klippevegg langs sjøen. Vi fikk en fantastisk utsikt over Byron Bay, strendene som strakte seg langs kysten, og vi fikk faktisk oppleve å stå på Australias østligste punkt. Det er litt kult. (Selv om jeg ikke har som mål å besøke det nordligste, vestligste og sørligste).

Planen vår var å tilbringe to-tre dager i Byron Bay på et hostell med internett og ellers nyte dager på stranda med sol og fint vær. Da vi fant ut at været var meldt dritt de neste dagene, at alle hostellene var svindyre, og kroppene våre var ødelagte etter en beinhard og fuktig natt i bagasjerommet på bilen, valgte vi i stedet å reise videre. Byron Bay er uansett et sted vi skal tilbake til seinere.

Turen gikk til Lismore, en litt større by som ligger rundt 40 minutter unna. I det området er det en rekke farmer som tilbyr jobb og vi tenkte at det var bedre å være i området for å besøke farmene, enn kun å ringe og spørre. Hvis vi kunne besøke farmene og snakke med folk ansikt til ansikt, ville det gi oss større mulighet til jobb. Tenkte vi…

Blide på vei til Lismore.

En ting vi har lært her i Australia, så er det at alt i mindre byer stenger alt for tidlig. Da jeg og Max ankom Lismore ved 17-tida, hadde alt allerede stengt. Det betydde at vi ikke fikk handlet en madrass til bilen den dagen, og det betydde at vi ikke fikk besøkt biblioteket for å finne arbeid og adresser. Det vi fikk gjort var å handle inn en presenning, myggnetting til vinduene og noe som kunne skjerme for sola. Deretter fant vi en campingplass hvor vi kunne sette opp «campingbilen» vår.

På en campingplass rett ved siden av to trær parkerte vi bilen og satte opp en ganske proff presenning som skjermet en hel side av bilen, og ga tak og ly på den andre siden. Myggnettingen gjorde at vi kunne sove med vinduene nede samtidig som de skjermet for lys på den siden presenningen ikke dekket til.

Og jeg må bare nevne insekter. Igjen… Det er virkelig de to første timene etter at mørket kommer at alt som fins av ekle ting dukker opp. Da vi var nesten ferdig med å sette opp campingplassen vår dukket det opp svære insekter som hørtes ut som gigantiske fluer, eller kamphelikoptre. De var på størrelse med druer og krasjet inn i alt som fantes av kroppsdeler og annet campingutstyr. Et annet ord for dem er nok biller. De var også (naturlig nok) opptatt av lys og siktet seg inn på alt vi hadde som lyste. Noe som gjorde det vanskeligere og eklere å sette opp campingbilen i mørket. Likevel så klarte vi å sette opp alt sammen, OG lage en slags middag i det ekle utendørskjøkkenet på stedet uten å svelge noe, bli bitt av noe, eller å få bilen full av dyr. Max er forresten overraskende «redd» rundt biller og instekter som er større enn en femtiøring. (For dere som husker den slags norsk valuta). Ikke for å skryte, men jeg er ikke så ille som jeg skulle tro. Believe it!

Campingplass-kjøkken

Her er en av billene. 

Til tross for en vondere rygg enn dagen før, våknet vi opp med en ganske god følelse. Vi skulle spise frokost og så på jakt etter arbeid. Hvordan kunne det være vanskelig å få til i en by som stort sett baserer seg på bondegårder og farmer? Likevel var det første målet vårt å skaffe en madrass til bilen. Ingen av oss klarte enda en natt uten det i bilen. Og for et hell vi hadde! Etter kun to timers leting, fikk vi tips fra en gammel kar i en bruktbutikk for møbler å besøke en annen bruktbutikk som var godt gjemt i byen. Der fant vi en 140 bred og 190 lang skummadrass som var nesten ti centimeter tykk. Og prisen? 40 dollar. Slett ikke verst da alt annet vi fant kostet minst 100 dollar. Det var et kupp! Blide og fornøyde ved endelig å ha en komfortabel seng i bilen satte vi snutene mot biblioteket i byen for å bruke det gratis internettet deres. Der fant vi telefonnumre og adresser, men etter 15 telefonsamtaler viste det seg dessverre at kaffesesongen ikke hadde vært særlig god i Lismore-området, og vinsesongen startet «egentlig» ikke før om en måned. De farmene som høstet «stonefruits», altså aprikoser og fersken osv, trengte heller ikke noen. Det sa i hvert fall de som tok telefonen.

Så hva gjorde vi da? Motet vårt hadde fått en ny liten knekk, men vi ga oss ikke. Vi lette i stedet for arbeid utenfor Lismore. Søksområdet vårt utvidet seg sakte men sikkert, helt til jeg ringte en vingård i den lille byen St. George. I det området stod det nemlig at druesesongen var godt i gang. Kanskje de trengte hjelp fra noen tøffe og sterke backpackere med egen bil?

Svaret var nei… Men de jeg snakket med var alle sammen veldig hyggelige. «Vi trenger ikke noen akkurat nå, men kanskje om to-tre uker. Jeg noterer ned navnet og nummeret ditt, så kontakter vi deg om noe dukker opp. Du kan jo også ringe igjen om dere ikke har funnet arbeid om to uker», ble jeg fortalt.

Det jeg også fikk var nummeret til en mann ved navn Nick. Han drev et «working hostel/arbeidshostell» i St George og kunne kanskje skaffe oss arbeid ved å plukke løk. Jeg har alltid vært skeptisk til å plukke løk fordi alle backpackerne jeg møter sier det er jævlig og jeg innbilte med alltid at arbeidet ville stinke, bokstavelig talt. (Herregud så riktig jeg ville få når det kom til det….).

Etter en kort telefonsamtale med denne Nick, ble jeg fortalt at det fort var mulig å tjene 200 dollar dagen (noe hans middelmådige arbeidere klarte), og at han hadde rom for to personer ved et av hostellene hans.

Motet mitt steg kraftig etter den telefonsamtalen. Så mye at Max også ble overbevist om at det ville bli verdt å dra til St George, en kjøretur på rundt sju og en halv time timer innover i landet.

To timer senere, ved 16-tida, var vi på vei. Vi hadde bestemt oss for å kjøre til Goondiwindi først, som lå fire og en halv time unna. En biltur som startet utrolig bra. Vi opplevde å kjøre langs flotte landskaper hvor fargerike jorder lå så langt øyeet kunne se, og hvor grønne og frodige åser dekket landskapet som bølger ute på havet. Jeg var også hundre prosent sikker på at jeg så Hobbitun og Midgard over tjue ganger de første timene. (Dessverre kunne jeg ikke ta bilder da det var jeg som kjørte…). 

Fikk tatt et raskt et...

Fartgrensa på landet i Australia er forresten helt sinnsyk. På veier som er like brede som to biler, hvor veikanten er ødelagt på begge sider, og består av opp- og nedoverbakker og svinger i hytt og pine, er det skilt med 100 km/t på. Det var skummelt. Men ikke så skummelt som da vi var midt inne i skogen og en pickup uten lys plutselig kom ut av en grusvei og lå to meter bak bilen min i 15 minutter. Selv om anledningen til å kjøre forbi konstant var til stede. Plutselig dukket alle skrekkfilmscenarioer opp i hodet mitt og jeg var alltid klar til å dukke om den overvektige mannen i bilen bak dro fram en hagle og pekte den på meg! Innavl, banjomusikken fra filmen «Piknik med døden», hjemmelagde torturredskaper, kannibalisme og en biljakt som endte i fyr og flamme var alt tanker som dukket opp i hodet mitt. Noe som ble værende en god stund etter mannen i pickupen svingte av veien og forlot oss. Puh…..

Etter å ha kjørt i tre timer begynte mørket sakte men sikkert å dukke opp. Og det gjorde også et dyr jeg enda ikke hadde sett her i Australia. Nemlig KENGURU!!! Jeg kan ikke si hvor kult det var å plutselig se en 150 cm høy kenguru stå i veikanten og spise. Det overvåkne blikket som stirret på meg da jeg kjørt forbi i 10 km/t og haka nede på fanget. KULT!!! «Finn kamera og alt!!», ropte jeg til Max som satt 40 cm til venstre for meg. Gleden over å endelig se dette dyret var så stor at etter fem minutter stoppet vi for å strekke på beina og gå over hva vi nettopp hadde opplevd. Animal Planet, bare at det var på ordentlig! Woho…

Den første kenguruen jeg så her i Australia. 

Etter et kort stopp satt Max seg bak rattet og jeg satte meg til rette med kamera i passasjersetet. Det var ifølge GPS’en vår rundt to timer igjen til Goondiwindi, men det ville ta betraktelig mye lengre tid. På grunn av kenguruer. Jeg nevnte tidligere at alle insektene i Australia dukker opp etter at mørket kommer, og det gjaldt visst for kenguruer også. Hvert minutt vi kjørte i mørket så vi minst to drepte kenguruer i veibanen eller i veikanten. Og hvert femte minutt så vi en eller flere kenguruer hoppe over veien foran bilen. Det var ikke lenger moro etter en halvtime. Takket være null gatelys innover i Australia, og null gjerder, var det umulig å kjøre fortere enn 60 km/t. Og selv da måtte vi trampe på bremsen til tider, og kjøre slalom gjennom kengurulik som ofte var for store til å passe under bilen. (Noe Max lærte da han skulle kjøre over et av likene, men endte med å mer «rulle over» et av dem. Kengurupels på eksosanlegget under bilen og svidd lukt inne bilen var resultatet). Lukta er forresten borte nå! Hvorfor har det seg at kenguruer velger å hoppe over veien kun når biler kjører der? Og hvorfor lyser det ikke i øyne på kenguruer som på katter i mørket? Det gjør alt så mye verre!

Vi kom oss uansett fram til Goondiwindi etter en laang kjøretur. Så lang at selv om vi hadde krysset grensa til Queensland igjen og tida automatisk ble en time tidligere, så var alt stengt og campingplassene hadde ingen i resepsjonen. Takk da for et ord William nevnte til meg i forbifarta tilbake i Brisbane. Showgrounds. Et raskt Googlesøk fortalte meg at det var et showground-område  her i Goondiwindi. Rett og slett et stort landområde hvor det av og til blir (eller her i Goondiwindi ble) avholdt stevner eller tivolier av ulike slag.

En gammel og skrøpelig australsk «caretaker» med en aksent fremmed for alle andre enn han selv tok oss i mot sammen med to store og sinte hunder. Joda, her kunne vi få et sted å campe i bilen! Han tok imot 20-dollarseddelen og viste oss til en stort skur vi kunne parkere bilen i. Det var det ly for regn om det skulle komme, og vi fikk til og med tilgang til en stikkontakt. Været var også varmt, for jeg og Max hadde jo ikke på forhånd sjekket hva slags temperaturer som ventet på oss i Goondiwondi og St. George. Det var nemlig ikke mindre enn 40 grader! I skyggen!! Hver dag framover!!! Og fy fader som det blåste der. Heftig vind som ALDRI ga seg. Minner om gåturer i Bodø dukket opp hos meg da, og fotballtreninger i Danmark.

Uansett, natta ble med andre ord god og varm, OG UTROLIG MYK OG KOMFORTABEL takket være den supre madrassen vår. Har faktisk ikke sovet bedre på en campingtur tidligere tror jeg. Æresord.

Skuret vi overnattet i. Goondiwindi Showgrounds leverte!

Ved 10-tida neste dag reiste vi fra Goondiwindi. Temperaturen var allerede over 30 grader og det var meldt 42 grader i St George den dagen. Etter to og en halv time i bilen langs en rød ørken kom vi fram til det lille vannhullet St George. 

Slik var utsikten i timesvis. Rett fram langs rød sand. 

Mer er det nemlig ikke å si om stedet. Midt ute i ingensteds, med en liten hovedgate og over 40 varmegrader. Jeg hadde ikke en gang dekning på telefonen, noe som er litt uvant for en person som har vokst opp i et i-land på 90- og 2000-tallet. Det ville noen dager seinere også vise seg at jeg heller ikke vil få dekning her, da Vodafone ikke har sett på dette stedet som verdig en antenne, eller hva det er de bruker for å gi folk telefondekning. Problemet jeg har med å leve uten dekning på telefonen her, er det at ingen får kontaktet meg, og jeg får heller ikke kontakte noen andre. Ingen av farmene eller arbeidsgivere jeg har sendt ut søknad og CV til får ikke kontakte meg. Og enda viktigere; om (Gud forby) noe skulle skje hjemme i Norge, så får ikke de heller kontaktet meg. Det er den følelsen jeg ikke liker. Ikke det faktum at jeg ikke får sjekket Facebook eller nyhetene daglig. (Selv om det også er litt kjipt).

Dette er hele St. George.

Tilbake til ankomsten vår i ingensteds. Etter en (kort) gjennomgang av sentrum tok jeg og Max turen til Nicks kontor. Han kan beskrives som en hardbarka mørk mann med altfor mange kilo på kroppen. Så mange at en t-skjorte i størrelse veldig stor dekket bunnen av magen. Men han var hyggelig og litt overrasket over at vi hadde dukket opp dagen etter jeg hadde snakket med ham. Vi skrev under på arbeidskontrakter og vist vei til hvor vi skulle bo. Det viste seg å bli et skur med et lite kjøkken og edderkoppfylte dusjer og toaletter. Det er fire rom her, og jeg og Max bor på det med åtte senger i. Heldigvis er rommene utstyrt med aircondition, men det er ikke stort annet. Hver gang du går ut av rommet slår varmen i mot deg som en vegg, og fluer dekker plutselig armen din. (Om de velger å ikke fly inn i ører, nese, munn eller øyne). Hele hostellet her (som det blir kalt) har også en svak dunst av løk. Som lukten av potetgull med sourcream and onion. Klær som folk her bruker ute på jordene ligger utenfor dørene og stinker opp området.

Inngangen til "hostellet". Rommene er i bygningen til høyre.

For hva kan jeg si om jobben? Jeg har nå jobbet tre ganger på fire dager, og jeg skulle ønske jeg befant meg alle andre steder i verden. For det første er det for varmt her til at vi jobber om dagen. En buss henter oss på hostellet 17.30 og kjører oss ut til jordene. Der jobber vi fra rundt klokka 18 til rundt 06 dagen etter. Da kjører bussen deg tilbake.

Slik ser et løkjorde ut. Vi sitter på bakken og trekker opp alt det grønne du ser der og klipper det av.

Vi sitter på rumpa eller knærne med en hodelykt og drar opp løk fra jorda, kutter den med en spesiell kniv og legger dem i en kurv. Etter at du har fylt opp rundt 18 kurver, som tar rundt 3-8 minutter avhengig av hvor store løkene er og hvor flink du er, så har du nok løk til å fylle en «bin» eller en beholder. Og vips, så har du tjent 45 dollar. Den første natta fylte jeg og Max opp fem beholdere på tolv timer. Vi tjente altså 115 dollar hver. Noe som ikke er særlig bra. Selv om du får utdelt hansker, fikk jeg fem vannblemmer på høyre hånd. Med venstre hånd trekker du opp løk, så jeg er konstant lam, øm og støl i den armen. 

Den andre natta fylte vi opp ni beholdere sammen på elleve timer, og natt til i dag fylte vi opp åtte beholdere på sju timer. Med andre ord så blir vi bedre, men jeg kan trygt si på vegne av meg selv og Max at dette ikke er noe for oss. Vi har bestemt oss for å gi stedet minst én uke, men jeg tror ikke det blir særlig mer. Arbeidet er naturlig nok tungt og slitsomt for hender, armer, rygg, knær og ankler, men det er så mange andre ting også som spiller inn.

For det første er vi borte fra hostellet fra rundt 17.30 til 06.30, før vi sover til rundt klokka 13-14. Da er det så varmt at vi ikke får noe annet ut av dagen. For det andre er arbeidet hardt. Jeg har konstant vondt i armer og bein, selv om den følelsen blir enklere å takle etter noen dager. For det tredje er det lukta. Å fy f**n den lukta. Det er noe av det som er verst. Den søte og sure lukta av løk som setter seg i alt du har på deg av klær og som sitter i fingrene selv etter to dusjer. Om dere der hjemme i Norge skal holde en fest for meg da jeg kommer hjem (selvsagt?!) så for all del IKKE KJØP INN POTETGULL MED SOURCREAM AND ONION!! For det fjerde et det beliggenheten. Jeg visste på forhånd at St George lå et stykke unna alt annet, men sammen med det at jeg ikke har internett eller telefondekning, så føles det som jeg er låst ute fra omverdenen. Jeg vil ha tryggheten det å kontakte andre eller å bli kontakta gir meg.

Max føler mye av det samme. Derfor har vi bestemt oss for å bite tenna samme og jobbe dagene som er igjen, og deretter dra videre. Valget står nå mellom Melbourne og Adelaide, som er rundt 16 og 18 timer unna med bil. En reise på to dager. Vi føler begge at vi heller vil bo ved en større by og jobbe som malere, arbeidere i et lager eller varehus, som gressklippere eller hva som helst. Vi kan også jobbe på andre gårder eller farmer, men ikke med løkplukking. I områdene rundt Adelaide er det massevis av vingårder som pleier å trenge folk. Selv om jeg har sagt det tidligere, så gir jeg meg ikke på det med å jobbe på en vingård. Jeg tror fortsatt det er gode penger der, og arbeid som umulig kan være verre enn løkplukking.

Som jeg også har nevnt tidligere så er det utrolig dårlig internett rundt om i Australia. Spesielt her på det lille biblioteket i St George som gir litt gratis internett til besøkende. Så av alle mine bilder, så kan jeg kun legge ut noen. Håper likevel det bryter opp teksten litt, som i dette tilfeller ble ganske mye! Men spennende lesning er det ikke?! Jeg lover at så fort jeg har internett som ikke suger, så skal jeg legge ut masse bilder!

For min egen del, så er alt fortsatt bra. Til tross for noen vannblemmer, såre armer og vinde ledd, så klarer jeg på et merkelig vis å nyte tida her også. Varmen er noen jeg både nyter og hater. Det er en interessant opplevelse å leve et sted der det er 40 grader i skyggen HVER dag, fordi det er noe jeg ikke kommer til å oppleve særlig ofte. Dessuten er himmelen fantastisk her ute. På grunn av lite gatelys fra storbyliv og eventuell smog, så skinner stjernehimmelen så utrolig klart. Da jeg sitter på bakken ute på løkjordene og har det jævlig, så hjelper det å skru av hodelykta og se på himmelen i fem minutter. Det høres ut som en klisje, men hvordan kan jeg ha det så jævlig når utsikten er så fantastisk?

Det er så mange kule navn her nede!! Goondiwindi liksom!!

Håper også alt står bra til hjemme. Med mamma og Casper, pappa og Lise, Ida, Erik, Mikkel, Ingrid og Rex. Det er snart jul, og selv om det er merkelig å se julepynt i butikkvinduer her midt i ørkenen og 50 varmegrader, så føler jeg at det nærmer seg. Det kommer til å bli like merkelig å feire jul i varmen, som det vil bli å feire den uten å være sammen med dem jeg er mest glad i.

Ble plutselig bevisst på hvor mye merkelige tanker jeg skriver ned her på slutten, men det har nok noe å gjøre med at jeg sitter tolv timer for meg selv hver natt med bare mitt eget hode som selskap. Er nemlig ikke veldig sosialt ute på løkjordene.

Snakkes seinere igjen!

PS. Det er to svenske «pojkar» her på hostellet, men de liker jeg ikke. Snakker litt norsk med dem da, som er uvant og rart.