New Zealand - Australia - Fiji

Bula alle sammen!

Nå var det på tide med et nytt blogginnlegg igjen. Dere har vel, som meg, kommet over adrenalinkicket som var strikkhopp, og er lystne på en ny oppdatering fra vesle Magnus sitt reiseliv.

Som dere kanskje merket allerede i det første ordet, så er det noe annerledes ved velkomsten min. Bula betyr nemlig «Hei» her på Fiji. For ja, jeg er ikke lenger i Australia eller i New Zealand. Jeg er på god vei hjemover, og nyter i skrivende stund min sjuende dag på Fiji.

Mitt møte med resorten jeg skulle bo på en uke. 

Men før jeg beskriver og viser hvor fantastisk det er her, så tenkte jeg å ta en kort gjennomgang av hva jeg har gjort og hvor jeg har vært siden forrige blogginnlegg. Det handlet jo kun om Queenstown og strikkhopp, så jeg tenkte å fortelle litt om hva jeg har gjort siden Nelson. Den lille byen jeg skrev blogginnlegget som ble publisert FØR adrenalin-innlegget.

Nelson befant seg på toppen av New Zealands sørlige øy. Som jeg viste i et av bildene mine derfra, så er New Zealands geografiske midtpunkt i Nelson. Tirsdag 19. mai reiste jeg alenenedover vestkysten til isbrébyen Franz Josef. Dette var en busstur som varte i rundt ti timer. Ganske lenge å tilbringe på en buss, men det gikk fint. Jeg trengte ikke kjøre selv, så tida ble brukt til å lese bok, se film, halvsove, og høre på musikk mens jeg så filosofisk ut av vinduet og mot horisonten. Max ble ikke med til Franz Josef denne dagen. Han hadde nemlig booket fallskjermhopp i Nelson, men måtte bli igjen en dag ekstra da vindforholdene ikke tillot fallskjermhopp den dagen vi var der.

Da jeg ankom Franz Josef senere på ettermiddagen var det allerede mørkt. Derfor fikk jeg ikke helt inntrykket av hva slags sted jeghadde ankommet. Det jeg fant ut var at stedet var lite, og at det ikke var så mye å finne på etter at mørket hadde sunket seg. Heldigvis hadde hostellet gratis wifi, så jeg tilbragte kvelden under dyna med en kopp te og Youtube på pc’en. Blant annet Louis CKs nye standupshow. MORSOMT!

Dagen etter var planene klare. Jeg skulle gå en laang fjelltur. Og for en fjelltur det viste seg å være! Det er en av de flotteste og morsomste turene jeg har gått i hele mitt liv. Uten tvil. Bratte bakker, hengebroer, elver, nydelige utsikter, regnskog og frisk luft. Selve turen tok sju timer, om jeg regner med den timen jeg brukte til og fra selve løypa. En god dag med andre ord. Sjekk ut bildene jeg tok underveis. De forklarer alt:

Løypa het som dere ser Richard Point. Dette skiltet møtte meg i starten.

Ja, det er trist, men å skrive at folk har dødd på løypa gjorde meg faktisk litt mer spent. Er det feil?

Den første av flere hengebroer. 

Slik så deler av stien ut. Ganske kult. En ordentlig skogsti liksom.

Forestill dere følelsen jeg hadde gående her med Ringenes Herre-musikk på øret. 

Flotte utsikter var det også.

Den lengste hengebroa jeg har sett. Tatt rett ut av en Indiana Jones-film.

Tok en Lars Monsen og tok bilde av min egen gåtur. Måtte senere gå tilbake og plukke opp GoProen.

Som her. 

Nytt Lars Monsen-bilde.

Ny utsikt. 

Vandreren  Lars Magnus Monsen Lutnæs Aas. Lang navn der altså.

Løypa hadde også trapper på utsiden av fjellveggen.

Dette var utsikten jeg fikk etter 2,5 timer. Franz Josef-isbréen.

Utsikten den andre veien.

Her med meg i midten av bildet. 

Meg på vei tilbake fra utsiktspunktet. Veldig fornøyd med dagens tur. 

Flott ikke sant?! Det er alltid vanskelig å formdle hvor deilig, kult og flott løypa var gjennom bilder og tekst, men dere fikk i hvert fall et inntrykk av det. Jeg var også fortsatt litt rusa på Ringenes Herre-følelsen, så filmmusikken fra alle tre Ringenes Herre-filmene ble spilt underveis på gåturen. Derfor følte jeg kanskje også turen som litt mer episk og eventyraktig enn andre folk. Som i Hobbitun gikk de mye i høylytt nynning og fingerdirigering av orkesteret også. Godt jeg gikk alene…

Da jeg kom tilbake til hostellet hadde mørket dukket opp igjen, og det hadde også Max. Som vanlig lite utagerende over å ha gjort noe så kult som å hoppe i fallskjerm, men jeg tror han kommer til å innse hvor kult det var om en stund. Denne kvelden ble brukt til det samme som kvelden før, te og kaffe med youtube på pc’en foran meg i senga. Nå skal det jo også sies at jeg var ganske sliten.

Min siste dag i Franz Josef ble en skikkelig våt dag. Jeg våknet opp rundt klokka 08 om morgenen til øsende regn. Selv om motivasjonen fikk en liten knekk, så spiste jeg frokost og kledde på meg for en ny gåtur. Denne gangen med Max. Nå var jo jeg så smart at jeg tok med både regnjakke OG regnbukse fra Norge, så disse kom jo godt med denne dagen kan du si. For å hindre at føttene ble våte gjennom joggeskoa, så ble det brukt tre par sokker. Noe som faktisk funket i ett par timer.

Etter å ha gått tidenes fjelløype dagen før, hadde jeg selvsagt lyst til å gå en lengre og mer crazy løype denne dagen, men regnværet hindret dessverre det. Derfor gikk jeg og Max før til isbréen for å ta en kikk, og deretter en omtur på veien tilbake. En tur som tok rundt 4-5 timer. Noe som for meg var helt ok. Våt og lei som jeg etter hvert ble. 

Du kan se isbréen i horisonten der. For et vakkert sted Franz Josef var!

Kvelden ble igjen en gjentagelse fra de to forrige.

Neste morgen satte vi oss på bussen igjen for en 6,5 timer lang tur til Wanaka. Et tettsted som ligger sørøst for Franz Josef og rundt 110 kilometer unna Queenstown. Ganske i midten langt sør på den sørlige øya. Vi ankom rundt klokka 15 og skulle ta bussen videre til Queenstown ved 14-tida dagen etter, noe som betydde at vi ikke hadde altfor mye tid i Wanaka. Ettermiddagen ble derfor brukt til å utforske byen og gå en tur langs innsjøen. 

Det er en rekke fjellturer det er mulig å gå i Wanaka, men de fleste virkelig gode løypene tar lang tid. Derfor gikk vi en kortere tur dagen etter ankomst. En tur som faktisk ikke hadde så verst utsikt. Vi kunne se hele Wanaka sammen med fjellkjedene rundt. Hele horisonten 360 grader rundt oss bestod av snødekte fjell. Ganske kult for meg som kommer fra fjellandet Norge og ikke hadde sett hverken fjellkjeder eller snø siden vinteren i fjor.

På vei fra Franz Josef til Wanaka. 

En av kafeene vi stoppet ved. Overalt var det flotte fjell i bakgrunnen. Som malerier. 

Stranda i Wanaka. Jeg valgte å ikke bade. 

Fikk i stedet besøk av Guffen. Han var snill.

Panorama fra fjelltoppen i Wanaka. 

Her igjen med meg i midten. Jeg må jo bevise at jeg var det. Bevis A.

Bevis B. Forresten. Mamma, ser du at jeg fortsatt bruker regnjakka? Den har vært gull verdt!

Etter denne korte fjellturen gikk vi tilbake for å plukke opp bagasjen vår ved hostellet for deretter å reise videre med buss til Queenstown.

Nå har jeg fortalt en del fra oppholdet i Queenstown, men jeg kan jo kort fortelle litt om dagene ETTER strikkhoppet. Forrige innlegg ble jo skrevet samme dag jeg hadde hoppet, men jeg tilbragte jo faktisk flere dager i Queenstown. Dager som ville vise seg å bli skikkelig kalde og våte. Da jeg våknet opp morgenen mandag 25. mai, fikk jeg nemlig en overraskelse. Den typen overraskelse jeg får hvert år hjemme i Norge når vinteren er like rundt hjørnet. Hele Queenstown var nemlig dekket av SNØ! Bakken var hvit, og det dryppet fra alle tak og ting. Både kult og litt irriterende. Det var deilig å se snø igjen, og det fikk meg til å savne vinteren hjemme i Norge. Det var også litt irriterende, for jeg hadde jo som sagt ingen vinterklær overhodet bortsett fra en lue. Men som ved tidligere anledninger på min lange reise, så lot jeg meg ikke knekke. Stikkordet er klær lag på lag. Flere t-skjorter, flere sokker. Jeg brukte også et badehåndkle som skjerf og ga meg ut på en fjelltur. En fjelltur som startet med litt våt slush på bakken, men som endte opp i 30 centimeter med hvit snø oppe på fjellet. Her er noen bilder:

Utsikt over Queenstown. Snøen gjorde plutselig stedet mye hvitere av en eller annen grunn.

Kjempekoselig, men ikke akkurat ideell or en med kun joggesko.

Tok igjen tapt vintertid. Si hei til Leo Tolstoj

Fjellandskap er flott også på vinterstid. 

Nå toppen av Queenstown Hill = Check!

På ettermiddagen bestemte jeg og Max oss for å bruke litt penger på å kjøpe en litt bedre middag. Bedre i den forstand at det meste er bedre enn pasta med pesto. I Queenstown er det nemlig en verdenskjent burgerrestaurant som heter Fergburger. Her er det ALLTID 20 minuter kø til kassa, og 20 minutter venting på burgeren. Jeg kan ikke selv forklare hvorfor det er så populært, eller hvordan restauranten har blitt verdenskjent – men slik er det i hvert fall. De har faktisk også en liten souvenirbutikk INNE i restauranten, så du kan kjøpe en Fergburger caps, t-skjorte, nøkkelring og lignende.

Burgeren jeg bestilte var også en av de beste jeg har spist. Glem fastfood-burgere og norske gatekjøkken. Dette her var gode greier! Jeg tror kanskje at den var såpass god fordi Fergburger fortsatt kun har én restaurant. Da sparer de på den magien som kanskje forsvinner når du gjør om en perfekt restaurant til en middels restaurantkjede.

Senere på kvelden gikk jeg og Max ut for å drikke øl. Han skulle nemlig reise videre til flyplassen i Christchurch dagen etter og derfor var dette vår siste kveld som reisefeller. Jeg skulle nemlig bli igjen en ekstra dag i Queenstown. Og siden vi er to menn så ble det ingen grining, klemming eller hulking. Etter noen øl og vanlig prat gikk vi tilbake til hostellet, sa farvel og det var det. Jeg tror uansett ikke dette var siste gangen vi så hverandre, da vi begge har en stor interesse for tysk fotball, og at jeg nå har en god kamerat i Tyskland jeg kan besøke.

Jeg skal ærlig innrømme at min siste dag i Queenstown ikke ble en like hendelsrik dag som de andre. Jeg gjorde faktisk ikke annet enn å vaske klær, oppdatere musikken min, og tuslet rundt i gatene. Dessuten var jeg littegrann fyllesjuk fra kvelden før. Det er faktisk noe jeg må sjekke opp når jeg kommer hjem. Jeg tror nemlig jeg kan være allergisk eller noe mot øl. Jeg blir nemlig fyllesjuk og dårlig av én øl, men ikke av et glass vin eller en drink. Noe er rart, og det må sjekkes!

Anyways. Dagen etter var det min tur til å reise videre til Christchurch. Og nok engang ble jeg overrasket over hvor lang tid bussturen tok. Nesten åtte timer tok det å kjøre til Christchurch – selv om mye av tida ved å reise med budd går til stopping og matpauser.

Jeg skulle i motsetning til Max ikke direkte til flyplassen, for jeg hadde planlagt reisen min slik at jeg fikk en halv dag i Christchurch. Byen med et ganske religiøst navn, men også den største byen på den sørlige øya i New Zealand. En by som ble (nesten) totalskadd etter jordskjelv i 2010 og 2011. Skader det var fullt mulig å se den dag i dag. Når du går gatelangs i Christchurch ser du bygninger som er ødelagte og hvert kvartal er en byggeplass. Selve shoppingområdet består av en liten gruppe butikker i containere. Altså sånne store containere du ser på båter. Både kaffesjapper, banker, klesbutikker og frisører jobbet ut fra slike containere. Ganske merkelig. Ellers var ikke byen det helt store. De vakre fjellene jeg hadde blitt vant til i reisen fra Picton til Queenstown forsvant da jeg ankom Christchurch.

Hostellet var også ganske dårlig. Innestengt, rotete, grisete og forferdelige køyesenger. For jeg ser på meg selv som en køyeseng-ekspert etter åtte måneder som backpacker. Så trenger du en anmeldelse av din køyeseng, eller tips til hva slags køyeseng du skal kjøpe til dine barn – spør meg! (Mot betaling selvsagt).

Slik ser altså Christchurch ut fem år etter jordskjelvet. 

Byggeplasser overalt. 

Det var også mye grafitti i Christchurch. Jeg antar at kunstnerne har fått lov til å utfolde seg. 

Fant dette stedet veldig fint. 

Fra Christchurch gikk turen tilbake til Sydney og Australia. Ganske passende på et vis, at jeg skulle avslutte Australiaturen min i samme by som den begynte. Flyselskapet jeg fløy var forresten Emirates. Det klart beste flyselskapet jeg har flydd! Bra med plass, hyggelige flyvertinner, og individuelle tv-skjermer med over 500(!) valg av tv-serier og filmer. Jeg valgte en god gammel klassiker i Blazing Saddles fra 1974. Mel Brooks ass. En komikerlegende!

Ankomst Sydney lufthavn gikk problemfritt. Bagasjen min dukket nesten opp aller først, og det var nesten ikke noe kø i passkontrollen. Selve passkontrollen gikk også fint, selv om den kvinnelige (?) betjenten syns det var litt rart at jeg kun skulle tilbringe to dager i landet. Deretter gikk toget inn til sentrum og etter 15 minutters gange fra sentralstasjonen var jeg booket inn på hostellet Central Perk. Ja, tro det eller ei! Central Perk – som i Friends. Noen likheter mellom hostellet og den ikoniske kaffebaren var det derimot ikke, selv om jeg skulle ønske jeg kunne si at den asiatiske resepsjonisten lignet litt på Gunther.

Ettermiddagen brukte jeg til å spise mitt siste måltid på Hungry Jacks. Australias versjon av McDonalds. Har jeg forresten fortalt at det ikke finnes Burger King i Australia? De har kun McDonalds og Hungry Jacks. Ikke at det har spilt så stor rolle for meg personlig, men det er jo en liten funfact da. Det syns nå jeg!

Etter middagen gik jeg tilbake til hostellet og så en film før jeg la meg. Reisen gjør deg sliten, og denne dagen hadde vært lang. Dessuten var det litt jetlag inne i bildet, da Sydney er to timer bak Christchurch.

Fredagen var min siste hele dag i Australia, og den ble brukt til det meste. Først dro jeg til banken for å avslutte kontoene mine der, før jeg dro innom Work & Travel Company for å avslutte medlemskapet mitt og plukke opp to brev som hadde kommet. Brev som til min store overraskelse ikke var brev, men parkeringsbøter. To stykker! Fra de to dagene før vi solgte den jævla drittbilen for 350 dollar. Parkeringsbøter vi ikke visste om fordi noen enten hadde fjernet bøtene fra ruta, eller fordi vinden hadde blåst dem bort. Noe tilgivelse eller hjelp var det heller ikke å få fra transportfolka i Brisbane heller. Så besøket til Work & Travel Company, en organisasjon som ikke har hjulpet meg en eneste gang i Australia(!), kostet meg 2 x 720 kroner. Nå skal Max betale meg tilbake for den ene, men fy fader det er sure penger! Og nei, jeg tenkte ikke å reise fra Australia med uten å betale. Jeg vil ikke ha noe hengende over meg (eller passet mitt) når jeg reiser hjemover som kan komme tilbake og bite meg i ræva. Jeg er jo en ordentlig fyr. Det er forskjell på å reise fra en ubetalt bot på 100 kroner, og det å reise fra to bøter på til sammen 1500 kroner.

Etter det drittbesøket gikk jeg ned til operahuset for å ta en siste kikk. Jeg syns nemlig det er litt kult å kunne si at det siste jeg så før jeg reiste fra Australia var operahuset i Sydney.

Jeg brukte også litt tid på å finne en bok å lese på Fiji, og til å finne noen souvenirer. Etter sju timer med gåing rundt i Sydney ble det sushi til middag og Mad Max på kino. Jeg trengte nemlig å bruke opp de australske dollarne mine, og hva bedre å bruke de på enn en god middag og kino? En slags perfekt date (med meg selv). Romantiske greier.

Tilbake på hostellet ønsket jeg bare å gå rett til sengs. Slik skulle det ikke bli. Da jeg åpnet døra slo tragisk dårlig musikk meg i mot. Rommet som tolv timer tidligere hadde hatt to av seks senger opptatt, var nå fullt, og de fem andre hadde tydeligvis invitert 20 andre som nå satt og festet på rommet. Som jeg elsker hostellivet! IRONI! Det jeg kommer til å sette ufattelig pris på når jeg kommer hjem er et tomt soverom. Et rom uten køyesenger, støy, ukjente lukter og flekker, ukjente språk og idioter.

Heldigvis er Sydney en by som stenger barene sine relativt tidlig, så rundt klokka 22 forsvant de alle ut døra.

Det siste stedet i Australia jeg besøkte som turist/backpacker. 

Lørdag 30. mai våknet jeg tidlig. Etter en gratis frokost bestående av hvitt brød og syltetøy, sjekket jeg ut av mitt siste hostell i Australia og dro tilbake til Sydney Internasjonale flyplass. Jeg var faktisk så klar for å forlate Australia at jeg ankom flyplassen en time før det var mulig å sjekke inn. Altså fire timer før avreise. Hahahah. Må være noe jeg har arvet av en viss Jon Ingar Aas. Altså pappa. En Aas-greie har jeg blitt fortalt.

Billetten var klar og klokka 15.55 gikk flyet fra Sydney, Australia til Nadi, Fiji. Nå skulle det vise seg at flyet var en time forsinket, så rundt klokka 17 var jeg på vei til Fiji. Til det jeg håpet skulle være en uke i paradis. På forhånd hadde jeg booket oppholdet mitt på en resort som heter Blue Lagoon Beach Resort. Det ligger på øya Nacula ute i Yasawa-øyene. Det betydde at jeg måtte tilbringe en natt i Nadi først, fordi ferja ut til disse øyene går kun klokka 08.30 om morgenen. Da flyet mitt ankom i åtte-tida på kvelden var det åpenbart umulig å få til.

Selve anskomsten på Nadi flyplass gikk smertefritt. Selv om bagasjen tok en evighet, kom jeg meg gjennom passkontrollen uten problemer. Jeg fikk til og med en nytt stempel i passet, og det er jo ALLTID kult! Nåhar jeg faktisk FIRE stempler i passet. Australia, New Zealand, Australia og Fiji. Om jeg er heldig får jeg kanskje et nytt et i USA.

I Nadi tok jeg en drosje til hostellet Bamboo Travelers, hvor jeg drakk min første fijianske øl, og bodde på et rom med 16 senger. Heldigvis var det ingen køyesenger, men 16 enkeltsenger. Jeg valgte å unngå folk på dette hostellet da jeg ikke hadde energi eller lyst til å bli kjent med noen denne dagen.

Klokka 07.15 dagen etter gikk det en gratis buss ned til Port Denarau. Havnen hvor ferjene går fra. Som en Aas, var jeg nesten først av bussen, men først i innsjekkingskøen. Dette gjorde også at jeg kunne sjekke inn bagasjen min først. Det måtte man nemlig gjøre et annet sted. Derfor hadde jeg 20 minutter jeg kunne nyte sittende med en kaffe, mens de andre reisende utålmodig ventet i en milelang innsjekkingskø.

Fra Port Denarau kjører den ferja jeg skulle ta innom 29 ulike resorter. Blue Lagoon Beach Resort er en av de siste på denne liste. Det betyr en båttur på rundt fem timer. En varighet jeg ikke brydde meg om da jeg jo kunne sitte på soldekket og nyte båtturen ut gjennom Fijis øyer. Og det er helt uvirkelig. Noen av øyene du kjører forbi er kjempesmå. De er på størrelse med fotballbane, omringet av sandstrand og med palmer og en resort i midten. Andre øyer er store med høye grønnkledde fjelltopper som stuper ned i regnskog og de vakreste strendene du har sett. Alt med krystallklart vann som enten er marineblått eller grønt.

Her er noen bilder jeg tok underveis.

Port Denarau, hvor ferja gikk ifra. 

Yachten jeg skulle ønske jeg tok utover mot øya.

Denne øya var på størrelse med en fotballbane. Ganske kult!

Suser avgårde mot paradis. 

På hvert av stoppene utover, så ropte de opp hvilke resorter du var kommet til. For eksempel: «Dette er stopp 2. Alle som skal til Resort blabla gjør dere klare.» Etter noen minutter kom det noen småbåter fra resorten ut til ferja og plukket opp gjestene og bagasjen deres. Ganske kult å bli plukket opp i en egen resortbåt syns jeg.

Etter nesten fem timer var det min tur. Blue Lagoon Beach Resort. Japp, det gjelder meg!

Sjekk bildene:

"Jeg ser noe i horisonten."

Ankomst Blue Lagoon Beach Resort. 

"Yes. Ser ut som jeg valgte riktig sted!"

Første gang jeg har ankommet en rom med seks senger og det så slik ut!

På Blue Lagoon hadde jeg fem netter. Nesten en uke til å kun nyte livet og slappe av. Det viste seg også fort at Blue Lagoon var det rette stedet å gjøre nettopp dette. Hyggelige ansatte, fantastiske måltider og en strand med grønnblått krystallklart vann.

Et bilde sier mer en tusen ord.

Restauranten.

Selv om jeg hadde betalt 99 fijianske dollar dagen for mat, betydde ikke det at jeg slapp å bruke penger denne uka. For stedet arrangerer hver dag flere ulike aktiviteter. Noen av dem gratis og andre ikke. På mandag valgte jeg å bli med på en cavetrip. Rundt 30 minutter med båt til en slags lagune inne i en grotte. Funfact: Filmen «Blue Lagoon» med Brooke Shields ble spilt inn i denne hula. Så etter å ha ankommet øya ble vi ført inn i en grotte. Ganske kult! Dette var heller ikke den eneste grotta vi fikk se på turen. Fra dette området kunne vi dykke ned og svømme gjennom en tre meter lang tunnell som førte inn i en annen grotte. En bekmørk grotte. Helt utrolig. Det var nesten kulere enn den første. Her ble vi vist rundt av en guide med lommelykt. 

Ellers så har jeg bare nytt livet. Leid snorkelutstyr (med svømmeføtter), lest bok, spist god mat og jobbet for å få tilbake brunfargen jeg mistet i New Zealand. Oppdrag middels velykket. Jeg hadde jo selvsagt glemt å kjøpe solkrem før jeg dro til Fiji, så måtte kjøpe den de hadde her på øya. Solfaktor 50. Wow sier dere kanskje, og det sa jeg også. Jeg brukte kun 50 i Australia da jeg jobbet ute i sola hele dagen, men har alltid satt min lit til solfaktor 30. Nå skal det sies at jeg klarte å bli solbrent med solfaktor 50 også da, så det var kanskje greit?

Dette blogginnlegget skriver jeg på min siste dag her i Fiji. Om ett par timer setter jeg meg på ferja tilbake til hovedøya. Deretter blir det trett på flyplassen og innsjekking. Etter planen skal flyet til Los Angeles gå klokka 21.40. En flytur på rundt ti og en halv time. Men som faktisk vil lande i USA samme dag da jeg må stille tilbake klokka 19(!) timer. Det er ganske sykt. Bokstavelig talt en reise tilbake i tid. Flyet har egentlig landet allerede… wow…

Og jeg gleder meg allerede til Los Angeles. Jeg har så utrolig mange planer allerede. Nesten hver eneste av de ti hele dagene mine der er nøye planlagt. Og forresten! Hvor kult er det ikke at jeg, Magnus L.A. skal til LA???!?! Det skal jeg gjøre mye ut av i neste blogginnlegg. Tro meg.

Fortell meg noen av planene dine i Los Angeles da Magnus!! Jada, kjære lesere. Jeg skal blant annet besøke en rekke museer. Museum of Jurassic Technology, The Hollywood Museum, The Museum of Death, Natural History Museum (som har det siste hele kostymet til Charlie Chaplins the Tramp!).  Jeg skal også ta bilde foran Hollywood-skiltet, besøke Griffith Observatory, Union Station, The Last Bookstore, Venice Beach, Santa Monica Pier, Walt Disney Concert Hall, Hollywood Walk of Fame, Graumans Chinese Theatre, Hollywood Forever Cemetery, Beverly Hills, Bradbury Building og Staples Centre for å nevne noen av tingene. Dessuten skal jeg SELVFØLGELIG besøke Universal Studios. VIP-billett er allerede kjøpt og betalt. WOHO!

Vel, jeg får se om jeg får tid til et blogginnlegg i LA. Nå skal jeg nyte det siste jeg har av tid her på Fiji på stranda.

Om tolv dager er jeg hjemme i Norge igjen. Vi sees i hvert fall da!