“In
a hole in the ground there lived a hobbit. Not a nasty, dirty, wet hole, filled
with the ends of worms and an oozy smell, nor yet dry, bare, sandy hole with
nothing in it to sit down on or to eat: it was a hobbit-hole, and that means
comfort.”
Et hobbithull jeg nå har besøkt! For slik starter nemlig barneboka Hobbiten, også kalt “There and Back Again” av J.R.R.
Tolkien. Den ble skrevet i 1937, og er en bok jeg har kalt opp bloggen min etter. Jeg er
nemlig en ganske stor nerd når det kommer til Tolkiens fantasiverden. Jeg skulle ønske det var mulig å bli kjent med Gandalf, og jeg tror jeg kunne lært Aragorn noen kule triks. Dessuten hadde det vært spennende å sett hvor mange orker JEG kunne drept under et episk slag. Jeg har også alltid lurt på om jeg og Gollum hadde hatt noe til felles, og hva Galadriel hadde gitt meg i gave etter et besøk i Lothlorien.
Uansett... Tittelen på bloggen min har som jeg nevnte i mitt aller første innlegg, en dobbel betydning.
Det er bådeden engelske tittelen på Hobbiten, og jeg har jo hele tida på min reise reist mye fram og tilbake.
Dere kan forresten gjerne sette på sangen "Concerning Hobbits" i bakgrunnen mens dere leser dette innlegget om dere har lyst til å få litt ekstra Ringenes Herre-følelse. Eller kun sett på sangen, lukk øyne deres og tenk på meg løpe i slow motion gjennom de grønne engene i Hobbitun i hobbitklær.
Dette
blogginnlegget er (nå ganske opplagt) en slags Hobbiten og Ringenes Herre-spesial. Helt
siden jeg så den første Ringenes Herre-filmen tilbake i 2001 og hørte det
magiske soundtracket til filmkomponist Howard Shore (derav Concerning Hobbits), har Hobbitun vært et sted
jeg har ønsket å besøke. Derfor var onsdag denne uka en utrolig kul dag. Jeg fikk
nemlig oppfylt ønsket mitt. Jeg vandret bokstavelig talt gjennom en
fantasiverden og så hobbithull og omgivelser brukt i noen av de største og mest
vellykkede filmene noen sinne. Alt dette samtidig som jeg nynnet (eller sang) tonene fra filmmusikken med full styrke.
Hobbitun
finnes nemlig ikke kun i filmens verden. Det er VIRKELIG, og ligger 15 minutter unna en liten
by kalt Matamata i New Zealand, rundt to timer unna Auckland.
|
Velkommen til Matamata (Hobbitun). |
Dessverre men kanskje ikke
overraskende så blir Hobbitun besøkt av utallige turister hver eneste dag, og
onsdag var ikke noe unntak. Parkeringsplassen utenfor Hobbitun var fylt med
biler, campingbiler, motorsykler, vanlige sykler og busser. Selve Hobbitun var fylt med turister som ble
guidet rundt av guider. Jeg dro da umiddelbart kjennsel på situasjonen, og forstod at dette kom til å bli min lidende vandring gjennom orkehavet mot Mount Doom. Jeg dokumenterte også min lange (men egentlige korte) vandring:
|
Et av de mange tomme hjemmene jeg passerte... |
|
...noen lenger unna stien enn andre. |
|
Jorder fulle av mat forlatt i panikk... |
|
...og onde "mennesker" marsjerende etter deres onde ledere (guider). |
|
Jeg er også ganske sikker på at jeg hørte skrik fra dette hjemmet. Men da mitt sverd lyste blått, våget jeg meg ikke nærmere. |
|
Det ser forlatt ut, jeg vet, men i alle busker og kratt var det farer. |
Fra hobbithull til hobbithull jeg vandret. I rundt én time - eller to hele orkeår(?). En ukjent stemme ga meg informasjon om hvordan denne vakre verden oppstod, og hvilke hobbiter som bodde hvor. (Altså hvordan Peter Jackson og mannskapet hans bygget Hobbitun for dere som ikke skjønner humoren min...)
Her er blant annet det forlatte hjemmet til en viss Samvis Gamgod, (også kjent som kun Sam) hans kone Rosi og deres 13 barn.
|
På min ferd fant jeg også mat, brennevin og rest. |
|
Rest jeg trygt kunne ta, da dette forlatte vesenet stod vakt. |
|
Dette bildet tok jeg for å vise hvor nærme fiendene jeg våget meg, men blikket mitt måtte unngå Saurons slaver. |
Det
er vanskelig for meg å ytre hvordan det føles å gå rundt i Hobbitun, for
det er nemlig litt uvirkelig. Så levende og ekte, men også forlatt og falskt. Jeg gikk langs de samme stiende Gandalf red på i filmene, og
jeg tok på den samme porten foran Bag End som Bilbo, Frodo og en rekke dverger på i det forrige tidsverv. Alt eldgammel historie for oss i Apples år, men fortsatt like viktig og vakkert. Det er på en måte et «ekte» lite sted, men det er også fylt
med falske ting som plastikktrær, plastikkgrønnsaker og falsk sopp på gjerder.
|
Over denne brua, med mølla i bakgrunnen, red Gandalf og Frodo inn i Hobbitun langt tilbake i det som blir kalt Ringenes Brorskap. Dette bildet rakk jeg og ta før den onde kvinnen i hvitt fanget med med hennes stavs magi. |
|
Jeg ble ført gjennom gangveien der Gandalf red, og hvor Bilbo løp med sin kontrakt i hånd på vei til sitt livs eventyr (i den første Hobbiten-filmen). |
|
Forbi majestetiske Bag End... |
|
... hvor ingen nå har tilgang bortsett fra den onde rasen "partyfolk". |
|
Ja, det stemmer. Ingen har tilgang hvor min finger peker. Min kropp låst i en smilende positur som følge av kvinnens trolldom... |
|
...og min arm låst gjennom en slags håndleddlås. |
Okei, nå klarer jeg ikke helt fortsette den fantasien lenger... Litt mer tørt, kjedelig og seriøst herfra. Hobbithullene var også bygd i ulike størrelser, for at skuespillerne skulle se
høye eller lave nok ut. Gandalf hadde nemlig sett litt for lav ut om han hadde
gått inn denne døra i en av filmene:
Mens
de som spilte hobbiter ville se naturlig ut. Vi fikk også besøke The Green
Dragon, puben hvor Frodo og gjengen feirer med ale, dans og sang i den første Ringenes
Herre-filmen. Her er noen bilder fra The Green Dragon:
|
Meg med en ale foran The Green Dragons peis. |
|
Den største fisken fanget i Hobbitun. Flott plassert over peisen. |
|
Hobbitun sett gjennom vinduet på The Green Dragon. |
|
Et av kvinnfolka i Hobbitun. |
|
Kjenner du igjen noen av navnene fra gjesteboka? |
|
Hva med her? (Beklager at bildet er snudd på siden). |
|
"Snekkerlærling ønsket i Hobbitun" |
Som
jeg nevnte i forrige blogginnlegg så var jeg litt nervøs for hvordan det ville
gå i souvenirbutikken i Hobbitun. For å si det sånn, så var det stedet det mest
skuffende jeg opplevde den dagen. Det var nemlig ikke mye kult der. De tingene
som var kule var på sin side altfor dyre. Selv postkortene de solgte var ikke
de helt store. De fleste så ut som en screenshot fra photoshop hvor de holdt på
med datagrafikk.
Fra
Hobbitun reiste vi videre til Rotorua for å overnatte. Dagen etter reiste vi
til Wellington, New Zealands hovedstad, som ligger i bunnen av den nordlige
øya. En busstur på rundt åtte timer. Der hadde jeg et eneste mål. Nemlig å
besøke Weta Cave. Det er verkstedet til selskapet Weta, som for dere som ikke
kjenner igjen navnet har jobbet med spesialeffekter som kostymer, masker, våpen
og masse annet kult til Peter Jacksons filmer – fra Meet the Feebles og
Braindead til Ringenes Herre-triologien, King Kong, og Hobbiten-triologien. Dette
ble til og med litt for sært til at Max hadde lyst til å bli med, så jeg tok
bussen alene ut til Weta Cave.
Dessverre
så var det ikke mulig å ta bilder underveis i omvisningen da vi faktisk befant
oss inne i Wetas verksted. Det kunne nemlig hende vi tok bilde av noe som
fortsatt var under utvikling til en annen fremtidig storfilm, og det ville
betydd trøbbel for både Weta og for den som tok bildet. Derfor kan jeg bare
fortelle uten bildebevis at jeg så både kostymer, våpen, modeller og diverse
andre filmeffekter fra filmer som Ringenes Herre, King Kong, District 9,
Hobbiten, og litt til. Kostymer verdt hundretusenvis av dollar (ifølge guiden).
I souvenirbutikken derimot fikk vi ta bilder, og det samme i minimuseet deres.
Der så jeg blant annet beina og shortsen som Martin Freeman brukte i
Hobbiten-filmene, og hjelmer som ble brukt i Ringenes Herre-filmene.
|
Det ene trollet ba om en selfie. Jeg var for redd til å si nei. |
|
Kostymet til Martin Freeman. |
|
Moro(redd)-selfie. |
Ellers
brukte vi vår andre dag i Wellington til litt sightseeing. Vi besøkte The
Museum og New Zealand, og tok kabelvogn(?) opp til toppen av byen.
|
Wellington. |
|
Ble nesten drept av Azog på besøkssenteret i Wellington. |
Jeg
er nå inne i min sjette dag her i New Zealand, og jeg må si at det er kult. Tre
dager ble brukt på den nordlige øya, hvor det eneste jeg hadde lyst til å se
var Hobbitun og Weta Cave. Check!
På
den sørlige øya er det ikke like mange mennesker, men naturen og omgivelsene
hvor en du befinner deg er majestetisk. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor
Peter Jackson valgte å filme Ringenes Herre og Hobbiten i dette landet. Som
nordmann er jeg «vant» til fjell, vinter, fjorder og flott natur, men det har
virkelig vært mye flott å se så langt. Kanskje til dels fordi jeg har vært i
Australia i nesten åtte måneder og kun sett den type natur. Her i New Zealand
er jeg på en måte hjemme igjen, men med reisefølelse. Gir det mening? Det
eneste som er litt dumt er at det nå nærmer seg vinter her nede, og
temperaturen passer ikke helt med de klærne jeg har i ryggsekken. I Wellington
kjøpte jeg meg faktisk en lue. Noe jeg ikke angrer et sekund på! Dessuten vil
den lua komme til nytte i Norge også om et par måneder.
Lueselfie:
|
"Halla damer..." |
I
skrivende stund befinner jeg meg i byen Nelson nord på den sørlige øya. I
morgen tidlig setter jeg meg igjen på bussen for å reise sørover til Franz
Josef. Et lite sted i mellom flotte fjell og isbreer. For jeg og Max reiser
ikke lenger med vår egen bil eller en campingvan. Vi reiser med buss! For
første gang på åtte måneder som backpacker reiser jeg med buss – noe jeg på
forhånd trodde jeg kom til å gjøre 99 prosent av tida i Australia. Og jeg må si
det er deilig. Selv om det kanskje er litt dyrere enn å leie en bil, så slipper
jeg å kjøre selv. Jeg slipper å bruke penger på bensin, jeg slipper å lese kart
eller følge en GPS, jeg slipper å måtte sove i en kjip seng og jeg slipper å
bekymre meg for at det skulle skjenoe med kjøretøyet. Det eneste som trekker
ned det å reise med buss, er at det tar lenger tid fordi du stopper i hver
eneste by, og at du må følge en timeplan for når du vil reise. I morgen for
eksempel er det kun én buss jeg kan ta, og den kjører klokka 07. Kunne jeg
valgt selv hadde jeg gjerne reist littegrann seinere.
Her
er noen andre bilder fra turen min:
|
Ankomst Auckland tirsdag kveld. |
|
Ankomst Picton lørdag ettermiddag. |
|
Picton sett fra en fjelltopp jeg valgte å gå opp. |
Noen andre bilder fra Picton:
|
Utsikt over Nelson. |
|
Det geografiske midtpunktet i New Zealand, på en fjelltopp i Nelson. |
Snakkes igjen senere!
Hei Momus!
SvarSlettSkikkelig kult innlegg! Tommel opp:D
Jeg fikk en følelse av at du har planlagt dette innlegget lenge mtp narrativene dine ved hvert bilde! Veldig stor innlevelse og pluss i boka!
Det jeg lo mest av var derimot lueselfie-bildet og kommentaren Halla damer...! Du er så søt;)
Jeg kan nok tenke meg det blir livat her i kommentarfeltet når damene ser at du kjøpte deg lue og poserte med kaningrimase! Jeg har gjort det selv, men ikke for å trekke damer..hahha:P
Takk! Jeg hadde faktisk ikke planlagt innlegget så lenge. Ikke innholdet i hvert fall. At jeg skulle besøke Hobbitun her nede var på sin side alltid et mål!
SvarSlettFortellingen og bildetekstene kom mest av seg selv, noe som da selvsagt vitner til hvor flink og kul jeg er noen ganger!!
Haha. Lueselfien var det morsomste? Jeg tror det blir et bra bilde og bruke på Sukker og andre sjekkesider når jeg kommer hjem!
Hei junior :-)
SvarSlettKjempeflott innlegg om din "pashion", jeg synes også historiene og filmene er kule.
Greit at frukt, grønnsaker og fisk var i plastikk - stor jobb holde dette friskt til enhver tid tenker jeg :-)
Lueselfien tyder på for mange gulrøtter de siste månedene..
Det begynner å bli høst og kaldere der nede ja...her begynner sommeren nå - på tide å bytte verdensdel igjen da vettu :-)
Nyt tiden, og stedene du fortsatt skal besøke - masse eventyr igjen unge mann.
Kos deg masse - glad i deg, klem fra Lise og pappa.