Én reise er over, bildespesial og snart New Zealand

Hei ivrige lesere!

Nå har vi runda nok en måned i kalenderen, og denne gangen står Mai for tur. Den siste måneden min her i Australia. For nå er det ikke lenge igjen dere! Det er faktisk under fire uker til jeg forlater Australia. Det blir både rart og godt. Mest godt. For hver dag som går her nede nå, så begynner jeg å glede meg mer og mer til å reise hjem. Selv på tross av at jeg har en rekke eventyr igjen før jeg lander på Gardermoen onsdag 17. juni KLOKKA 08.20 (for alle dere som virkelig har lyst til å ønske kjære meg tilbake til moderlandet Noreg). Og da snakker jeg både til min kjære familie og til alle dere som har blitt tilhengere av meg på grunn av min flotte og fantastisk blogg.

Men nok om heltemottakelsen som venter meg på Gardermoen (med blå Skyr og melkesjokolade). Østkystturen min er nemlig ferdig! På mandag ankom jeg og Max Cairns i vår lilla og grønne leiebil. Etter tre uker på veien har vi endelig ankommet vår siste destinasjon. Sist jeg skrev et blogginnlegg satt jeg på en kafé i Noosa, og det har jo naturligvis skjedd en del siden den gang. Vel, det har kanskje ikke skjedd så altfor mye, men jeg har jo i hvert fall sett masse. Jeg har vært på flotte strender, sett ulike landskaper, blitt bitt av massevis av insekter og vært i nærkontakt med andre dyr, og jeg vært på båttur blant det som må være de flotteste strendene i verden. Mer om alt dette senere sammen med bilder!

Jeg tenkte jeg først kunne gå gjennom reisen min litt kronologisk. Fra Noosa reiste vi videre til et lite sted kalt Rainbow Beach. En liten by rett ved Fraser Island, et av de virkelig store turistmålene langs østkysten. Jeg tror det skal være verdens største øy av sand, som også har sin egen regnskog, flotte innsjøer og ville dingoer. De tre andre i campingvanen hadde booket en to dager/en natt tur på Fraser, men jeg valgte å spare pengene mine. Jeg hadde faktisk ikke så lyst til å se Fraser Island. Tro det eller ei! Rainbow Beach var heller ikke det helt store for meg. Selve navnet kommer av at sanden langs kysten er ulik i fargen, fra ganske rød til gul, brun og hvit. Sammen med blått hav, blir det kalt Rainbow Beach da det kan se ut som du har hele fargespekteret foran deg.

Jeg så ikke dette fargespekteret… Da vi ankom Rainbow Beach øsregnet det, og tida ble brukt til kortspill og boklesing inne i campingvanen, og ikke på stranda. En litt kjip start på en dag som for meg ville resultere i en enda kjipere morgendag. Da sola hadde gått ned og vi dro for å finne et sted hvor vi kunne overnatte, så bestemte nemlig bilen seg for å bli ødelagt. Rettere bestemt topplokket. På taket var det nemlig to soveplasser som blir til ved at taket heiser delvis opp av to elektriske motorer. Soveplasser som blir brukt til lagring av sengetøy da taket er nede.

Da vi ankom rasteplassen og vi skulle kjøre opp taket, så gikk sikringen. Taket rikket seg ikke en millimeter. Dessuten var det ikke mulig å kjøre opp dette taket manuelt. Dette betydde at vi befant oss på et sted uten dekning og med en bil hvor det ikke var sengeplass til fire personer. Vi dro derfor tilbake til Rainbow Beach hvor Max hadde dekning, og jeg fikk ringt Jucy. (Jucy er selskapet vi leide campingvanen fra). Der snakket jeg med en hyggelig fyr ved navn Ben som fikk booket oss inn på et motell for natten. For en luksus! Etter ukesvis på veien med soving i bil (med unntak av Brisbane) var det utrolig deilig å komme inn i en leilighet med senger, ordentlig bad, vaskemaskin og TV. Stemninga forandret seg fort fra dårlig til ekstatisk kan du si!

Plutselig hadde vi en stue med sofaer og en tv!

Jeg bestemte at jeg skulle sove i den største senga!

Endelig et ordentlig kjøkken også! Jentene i gang med middag. 

Det som var dumt med hele greia var at de tre andre skulle på Fraser Island-tur dagen etter og bli borte i to dager. Dermed satt jeg igjen med campingvanen og ansvaret for å få den på et verksted. Med en mobiltelefon uten dekning og null mulighet for å bli kontakta av Jucy. Heldigvis har de et gratisnummer så jeg fikk ringt fra en telefonkiosk morgenen etter. De hadde allerede ordnet med et verksted, så alt jeg trengte å gjøre var å kjøre bilen dit og vente på at de fiksa problemet. Lettere sagt en gjort. Etter rundt tre timers venting viste det seg at problemet ikke var så lite. Det var nemlig en haug av ledninger oppe på taket som var klemt i stykker (eller noe). Altså et problem som ville ta lang tid å fikse. Denne dagen snakket jeg ikke med Ben, men med ei idiot av en kjerring. Unnskyld språkbruken men det går ikke an å beskrive dette vesenet på en annen måte. Det viste seg at den «eneste» måten å fikse problemet på var at jeg måtte kjøre hele veien tilbake til Brisbane for å bytte inn bilen i en annen, og deretter kjøre tilbake. En avstand på rundt 500 kilometer. De kunne nemlig ikke kjøre opp denne andre bilen til meg, og det var ingen annen bil i området jeg kunne bytte med. Da jeg fortalte at jeg ikke ønsket å bruke DEN ENE dagen jeg hadde alene i Rainbow Beach til å kjøre tur-retur Brisbane, fikk jeg følgende alternativ: «Vi kan godt betale for en bussbillett for deg til Brisbane om du ikke ønsker å kjøre.» Hva f**n? Joda, jeg har ikke lyst til å kjøre fordi det vil koste meg hele dagen, men SELVFØLGELIG vil jeg ta buss!!! Det hadde jo i hvert fall spart meg for tid. (Derav bruken av uttrykket idiot av en kjerring).

Så, uten egentlig noe valg, kjørte jeg tilbake til Brisbane for å bytte bil. En tur som tok meg 2,5 timer ned, 1,5 for å bytte bil, og rundt fem timer tilbake på grunn av rushtrafikk. Selvfølgelig. Derfor ble min planlagte dag med gåtur og sightseeing i Rainbow Beach ufrivillig byttet ut med en dag på veien. Hipp hurra. Hell i uhell så hadde jeg i det minste musikk i vanen på tilbaketuren, da én av fire høyttalere fungerte. Monoparty.

Fra Jucys lokaler i Brisbane.

Dagen etter den lange bilturen hadde jeg fram til klokka 17 før de andre var tilbake fra turen sin. Selv om dette ikke var nok tid til å gjøre det jeg hadde planlagt for dagen før, så fikk jeg sett og gjort litt av hvert. Jeg fikk dratt opp til Carlo Sandblow, tilbragt noen timer på stranda, og jeg fikk jogget en tur. Denne dagen var også været supert. Blå himmel og varmt badevann. Det skulle bare mangle!

Carlo Sandblow i Rainbow Beach.

Selfie etter å ha brukt 30 minutter på å plassere telefonen perfekt i et tre.

Etter å ha plukket opp resten av gjengen reiste vi videre. Det var ikke noe mer å gjøre i Rainbow Beach.

Neste stopp var Hervey Bay. Et sted jeg ikke visste noe annet om enn at de hadde en kjempelang pir et eller annet sted langs kysten. De andre (som ønsket å reise hit) gjorde ikke annet enn å ligge på stranda. En ganske trist strand i forhold til de andre jeg har sett i Australia. Derfor gikk jeg heller på jakt etter den lange piren. En pir jeg også fant, sammen med et par andre kule ting. Blant annet en hvithai-utstilling/museum. Hvor kul var ikke inngangspartiet her?:

Det er forresten ikke alltid like lett å ta selfies med sola rett i trynet.

Her er forresten noen bilder av piren:

Piren er nesten en kilometer lang. 

Wow...

Og meg som leker med GoProen, mens jeg ventet på å bli plukket opp:

Husker dere da det var noe som het planking?

På kvelden overnattet vi i ei lita bygd ved navn Lowmead. Der så jeg en skummel kalkun:

Den var enda skumlere i mørket. Dette bildet er tatt med blits.

Dagen etter stod Capricorn Caves i kalenderen. Noen kule grotter som (ifølge guiden) faktisk ble oppdaget av noen norsk-australiere på 1880-tallet. Jeg følte meg derfor selvsagt som hjemme!

Inngangspartiet.

Åpning i taket.

Neste dag er ikke stort å fortelle om. Det var mest en transportetappe på vei opp til Airlie Beach, stedet i Australia med de kritthvite strendene i øygruppa Whitsundays. For øvrig det eneste stedet langs østkysten hvor jeg hadde booket noe som helst, nemlig en dagstur med hurtigbåt rundt om i Whitsundays. Der ville jeg få muligheten til å besøke drømmestranda Whithaven Beach og fått snorklet i korallrev.

Fordi denne turen ikke fant sted før dag tre, så brukte jeg de to første dagene mine i Airlie Beach på å gå tur i fjell, skog og mark. Mest alene fordi jeg enten ville jogge eller gå de lengste rutene. Snikskryt der altså. Her er noen bilder fra disse turene:

Ser dere alle sommerfuglene?

Magnus på fjelltur alene. Billy Elliot remake.

Og her er noen bilder fra båtturen rundt om i Whitsundays. Jeg lar bildene fortelle mest om hvordan den dagen var:

Woho! Endelig fikk jeg se drømmestranda!!

Sola i trynet, men se! Her er jeg!

Og DER(!) er det enda mer hvit sand!

Verdens mest sexy mann med snorkel.

Vent... Er det der Nemo? 

Ja visst! 

KUUULT!

Whithaven Beach....

(Har forresten sendt dette bildet til magasinet Mens Health.....uten svar)

Jentebilde med bein og sand i fokus.

Hills Inlet.

Dette var kanskje den morsomste og flotteste dagen jeg har hatt langs østkysten. Strender tatt rett ut av drømmer og snorkling blant klovnefisker og havskilpadder. Herlig! Om noen av dere lurer på hvorfor jeg har på en slags våtdrakt, så er det fordi det ikke er en våtdrakt. Det er en stingersuit som beskytter deg mot farlige maneter. Såpass langt nord i Australia er det livsfarlige maneter rundt om i havet og derfor er det tryggest å bruke en slik sexy drakt. På strendene for øvrig er det manetfrie områder. Inngjerdede området du kan bade «trygt» i. Oppfinnelser som er gode å ha, men dessverre gjør strendene mindre fotogene.

Max hadde som eneste i gruppa vår booket nok en to dager/en natt-tur her også, så etter å ha plukket opp han kjørte videre fra Airlie Beach og mot Townsville.

Townsville er en storby med rundt 200 000 innbyggere og et samlingspunkt for luftfart og det australske militæret. Utenfor Townsville er det også en øy som heter Magnetic Island. En øy som i følge min googling var et av de siste stedene opp østkysten hvor det var mulig å holde en koala. Altså punkt to fra min bøtteliste her nede. Et punkt jeg etter nesten åtte måneder i Australia var klar for å krysse av. Derfor dro vi en dag over med ferje for å utforske denne lille flotte øya. Jeg fant fort Koala Village og betalte inngangspengene med en ekstra kostnad for å holde en koala. Men før jeg viser dere hvordan det bildet ble seende ut, så vil jeg vise dere bilder av meg som holder andre ting. Vi fikk nemlig muligheten til å holde en hel del forskjellige dyr på det stedet. Sjekk det ut:

Skilpadde.

Wombat. Fikk ikke holde denne dessverre.

Sjekk hvor kul den er a!!

En krokodille!!

Fikk ikke holde (eller bryte) med denne.... :(

Pytonslange.

En øgleting!

En svart kakadue.

Endelig! Nummer én på bøttelista fullført.

En utrolig kul opplevelse! Jeg har holdt en koala! Pluss en liten krokodille, en pytonslange, en slags øgle og andre ting. Utrolig kult!

Etter alt dette gikk jeg og Max en tur rundt øya for å se litt av hva den hadde å by på annet enn dyreliv. Her er litt av det vi så:

Horseshoe Bay. Her er et av de manetnettene jeg snakket om.

Arthur Bay.

Etter at vi tok ferja tilbake til Townsville på kvelden var det ikke stort annet å gjøre i dette området av Australia. Derfor valgte vi å reise videre dagen etter. Til Mission Beach.

Mission Beach er en kjempelang strand med palmetrær, kokosnøtter og ikke særlig mer. Siden ingen i gruppa vår hadde booket noe fallskjermhopp, så hadde vi ikke noe å gjøre her. Etter en dag på stranda, og noen timer på å få åpnet kokosnøtter dro vi videre til Etty Bay og Innisfail. Sistnevnte en av de største bananbyene i Australia. Her vokser det bananer året rundt og forer både innbyggere med mat og backpackere med arbeid. Dette var også stedet hvor Chiara og Isabell plutselig ikke skulle reise med oss lenger. De skulle egentlig bli med opp til Cairns, 150 kilometer unna, men hadde skaffet seg gratis opphold i Innisfail. Gratis opphold og mat i bytte mot litt arbeid. En veldig vanlig greie her nede.

Nå skal det sies at jeg og Max ikke kom særlig godt overens med disse to jentene. Kanskje fordi de kun var 19 år gamle. Altså seks (nesten sju) år yngre enn meg. Nå skal det også sies at det kun er jeg som forteller denne historien, så den er nok ganske farget av mine egne følelser, tanker og personlighet. For det var faktisk deilig å bli kvitt jentene. Etter å ha brukt mye tid her i Australia på å vente på at en mannlig tysker på 26 (nå 27) år skal gjøre seg ferdig med pakking, fiksing av sveis, og alt som kan ta tid hver eneste dag; så kan du trygt si at det ikke var særlig bedre med to tyske tenåringsjenter. Herregud så mange timer som kun gikk med på å vente på disse to! Har aldri sukket så ofte og gått så mye rundt i sirkler i hele mitt liv som jeg har gjort på reisen opp østkysten her.

Når det i tillegg blir krangling annenhver dag fordi de (i mine øyne) ikke har noe humor, forstår ironi, eller klarer å kommunisere, er det klart at jeg skulle ønske jeg var et helt annet sted. Med mangel på humor mener jeg kanskje min modne og gode humor? Jentene var så innestengt og flaue over alt at det ikke var lett å si noe morsomt uten at de ble formærma. Dette gjenspeila seg også i kommunikasjon. I stedet for å snakke ut om noe var galt, ble språket heller tilbakestilt til tysk, eller annet tull.

Nå blir dette som sagt gjenfortalt av meg, så dere får derfor ta det som dere vil. Det siste vi sa til hverandre var uansett «Ha en god tur videre». Ikke «Det var hyggelig å reise med dere». Kvelden etter vi forlot jentene i Innisfail ble i hvert fall feiret med god mat og mange øl på en rasteplass i Kairi. Max tok etter seks øl på seg «skylda» over reisevennene våre. Nå skal det sies at vi også hadde noen hyggelige dager sammen, men det er lettere å huske det som ikke var så bra.

På vei til Kairi kjørte jeg og Max noe som kalles Waterfall Circuit, litt innover i landet mellom Townsville og Cairns. Her er noen av fossefallene vi så:

Vi badet også i en ferskvannsinnsjø kalt Lake Eacham med krystallklart vann og nydelig temperatur. Jeg tok noen av bilder av meg selv svømme:

Dette er faktisk tatt UNDER vann!!

Vel fremme i Cairns dagen etter brukte vi tida til å finne en kaffebar med strøm og gratis internett. Det fant vi, og de neste timene ble brukt til å planlegge dagene framover og se etter eventuelle dagsjobber.

Jeg hadde nemlig håpt å kunne jobbe noen dager her opp i Cairns for å spare inn litt penger til New Zealand-turen min. Jeg SKAL nemlig til New Zealand og derfor hadde det vært deilig med litt penger. For det er det ikke stort igjen av (om jeg trekker bort det som skal gå til shopping i Los Angeles). Som jeg nevnte tidligere så har jeg ikke brukt mye penger på diverse turer opp østkysten. Det ble ikke noe todagers cruise i Whitsundays, noe fallskjermhopp i Mission Beach eller noe krokodillesafari i Port Douglas. Jeg har nemlig drømt om å besøke Hobbitun siden jeg så Frodo løpe nedover engen for å møte Gandalf i Ringenes Brorskap i 2001. Jeg har allerede lagt inn filmusikken av Howard Shore på spillelista. Derfor prioriterte jeg å spare penger til denne turen i stedet.

Og jeg kan endelig si at jeg er på vei! På en måte. For i dag bestilte jeg flyreiser både til og fra New Zealand. På tirsdag flyr jeg og Max fra Cairns til Auckland (via Brisbane). Dagen etter skal jeg besøke Hobbitun og Bag End. Woho!! Og to dager etter det igjen skal jeg på omvisning i Weta Studios i Wellington. Alt dette før turen går videre til den sørlige øya og ti dager med sightseeing og flotte fjellturer står på kalenderen. Kanskje også et strikkhopp og noen besøk til andre Ringenes Herre-steder som ble brukt i filmene. Turen tilbake til Australia går fra Christchurch til Sydney 28. mai – noe som gir meg en hel dag i Sydney før jeg flyr til Fiji 30. mai. Max flyr til Alice Springs 27. mai, så dette blir den siste turen vi reiser på sammen.

For en tid jeg har i vente dere!! Dette blir helt sykt! En slags eksplosjon av opplevelser og reiser på slutten av oppholdet mitt her nede i Down Under. En reise som potensielt kan forandre livet mitt. AKKURAT som det gjorde med Frodos liv da han la ut på sin tur. Eller Bilbo! Haha.. (Jeg er egentlig seriøs).  

Når det kommer til pengene mine, så så jeg også at det er en souvenirbutikk i Hobbitun. Det kan jo bli spennende…

Bilder av diverse ting og steder på veien jeg ikke har skrevet om:

På toppen av en tørrlagt Cedar Falls.

Stiller inn GoPro-kameraet foran Wallaman Falls. 

Et bilde av meg som tar bilde. Inception.

En DIGER edderkopp i regnskogen.

Curtain Fig Tree. 

Tok bilde av jentene som tok bilder av seg selv.

Rosa skyer på roadtrip.

Utsikten vår fra rasteplassen en kveld. 

Det satt en edderkopp på bilvinduet mitt i Airlie Beach. 

Trodde først dette pinnedyret var....vel...en pinne.

Wallaman Falls. Seriøst bilde. 

Wallaman Falls, originalt bilde. 

Regnskog nær Cairns.

Sånn. Jeg syns jeg har vært flink denne gangen. Masse tekst og rekordmange bilder. Snakkes igjen senere!

Til slutt: Her er det siste bildet av bilen til meg og Max. Blandede følelser ved siste farvel: