Nevis 134 meter strikkhopp

Hei alle sammen!

Dette innlegget handler om adrenalin, for jeg befinner meg nemlig i New Zealands ekstremsportby Queenstown og har gjennomført det sykeste og skumleste jeg har gjort noen gang. Jeg har nemlig hoppet strikkhopp! Rettere sagt Nevis Bungy, som er New Zealands høyeste og på topp ti i verden. 134 meter høyt.

Smakebit. Gjennomførte jeg New Zealands høyeste strikkhopp med stil?

Jeg booket dette strikkhoppet allerede tilbake i Cairns i Australia, men har ikke reklamert særlig mye for det før i dag morges. Klokka 09.30 møtte jeg opp ved The Station her i byen, senteret hvor de fleste strikkhopp blir booket. Etter å ha sjekket inn, blitt veid og skrevet under en rekke dokumenter som fritar arrangøren personlig skade eller skade på privat elektronisk utstyr, så handlet det kun om å behandle nervene så godt jeg kunne helt til bussen kjørte oss av gårde til strikkhopping. Stedet det Nevis strikkhoppet foregår ligger nemlig ikke i Queenstown, men rundt 40 minutter unna med buss. En busstur som for min egen del foregikk i stillhet, selv om jeg må innrømme at nervene faktisk ble bedre underveis. Kanskje fordi opplevelsen ble ekte på et vis, etter å ha fantasert om denne dagen i lang tid.

Omtrent halvveis på turen fra Queenstown sentrum til Nevis, stoppet bussen ved Kawarau Bridge for å slippe av dem som skulle hoppe i strikk der. Et hopp på «kun» 43 meter. Pyser, tenker du kanskje, men ikke vær for stor i kjeften. Etter å ha sett videoer av Nevis strikkhoppet forstod jeg på forhånd hvorfor ikke alle drar dit. For min egen del så stod det i Cairns mellom strikkhopp og fallskjerm. Et fallskjermhopp kostet rundt 300 dollar og lot deg ikke bruke ditt eget kamera. I mitt tilfelle GoProen. Om du ønsket en profesjonell video av hoppet ditt måtte du også regne med 200 dollar ekstra. Dette var en av grunnene til at jeg valgte Nevis strikkhopp. Det kostet 275 dollar, ganske dyrt, men lot deg bruke eget GoPro-kamera, pluss at den profesjonelle videoen av hoppet ditt kun kostet 40 dollar. Strikkhopp var altså en god del billigere.

Den andre grunnen var at du selv må velge å hoppe under et strikkhopp. Du må godta en mulig død og kaste deg utfor en kant 150 meter over bakken. Under et fallskjermhopp er du festet til en annen person som «hjelper deg ut av flyet», så det er ikke like mye du selv som tar det siste valget.

Uansett. Tilbake til dagen min. Vi ankom Nevis rundt klokka 11, og allerede ved innsjekking merket jeg nervene komme tilbake. Fra parkeringsplassen var det mulig å se blikkboksen jeg kom til å befinne meg i litt seinere, og du kan trygt si du får et sug i magen allerede det sekundet du går av bussen. Da temperaturen ligger på rundt 5 grader, får du heller ikke følelsen av at dette kommer til å bli en deilig dag. Det var iskaldt, men jeg valgte likevel å hoppe i t-skjorte. Rett og slett fordi det ville se bedre ut på en eventuell video.

Slik er utsikten når du ankommer åstedet. Den lille blikkboksen skal man altså hoppe fra.

*sukk*

Etter å ha fått på meg utstyret, eller selen, så bar det ut av bygningen og mot selve blikkboksen. Det viste seg der at vi måtte ta en liten blikkvogn over til den større blikkboksen. En blikkvogn med gjennomsiktig gittergulv og med så vidt nok plass til oss seks om bord. Det ble en tur skummel i seg selv.

Dette var altså sikkerhetsselen. 

I mitt hode en altfor liten og skummel vogn som frakta oss over til blikkboksen.

Ankomst blikkboks. Og ja, jeg holder ganske kraftig hardt rundt den jernstanga med venstre hånd. 

Da vi ankom blikkboksen ble jeg informert om at jeg var den heldige som skulle hoppe først. De gikk nemlig etter vekt, og siden jeg var den tyngste, med mine 82 kilo (med muskler?), så havnet navnet mitt først på lista. Det var faktisk noe jeg hadde håpet på forhånd. Rett og sett fordi jeg da slapp å se andre hoppe. Eller ikke hoppe på grunn av redsel. Siden jeg var først slapp jeg å befinne meg for mye inne i mitt eget hode først, og det tror jeg kun var positivt.

Jeg hadde også planlagt å bruke mitt eget GoPro-kamera, og hadde allerede tatt på meg brystfestet. Men jeg fikk en dårlig følelse, da selen jeg hadde på meg gikk rett over der GoPro-kameraet ville sitte. Dessuten var jeg ikke sikker på om jeg ville klare å holde selfiestanga i hånda hele tida. Derfor lot jeg GoPro-kameraet bli liggende i blikkboksen og gikk mot det som godt kunne bli min død. (Det er jo klart at jeg fortsatt lever med tanke på at jeg skriver dette innlegget, så ta det som en trøst at jeg enten kom fra det i live, eller at jeg ikke hoppet i det hele tatt).

Dette bildet ok jeg med for å illustrere hvor GoProen ville sitte på brystet mitt. Midt mellom en rekke sikkerhetsseler. Jeg tok ikke sjansen...

Om bord i blikkboksen er det forresten deler av gjennomsiktig gulv, så om du har som mål å ikke se ned før du hopper, så er det umulig. Du ser rett ned i elva som befinner seg 150 meter under deg. Da jeg ble bedt om å komme bort til «koble på»-området gikk jeg uten å tenke rett inn og satt meg ned i en stol. (Alt dette kan du se i videoen under). Til tross for noen pusteproblemer, satt jeg rolig mens James koblet på strikken. Deretter bar det ut av stolen og med miniskritt nærmere kanten. Helt til jeg stod med tåspissene utenfor og blikket til tider rettet rett ned i avgrunnen. Etter noen nervøse smil til ulike kameraer, så kom spørsmålet. «Er du klar?» 3….2…..1…Go..

Ikke tenk, ikke tenk, ikke tenk, ikke tenk. Ikke….tenk….. Fuck it (klapp)… Hopp!

Check it out:

AJH-NB-20150524-007-001-0001-JVID01 from Magnus Lutnæs Aas on Vimeo.

Dette er helt klart det sykeste jeg har gjort i hele mitt liv. Følelsen du får i kroppen mens du fyker ned mot bakken uten noen form for kontroll er helt utrolig. Utrolig skummel! Og utrolig deilig da du merker strikken bremse deg og du får et håp om at livet ditt kanskje ikke er tapt likevel.

Når det kommer til selve avsatsen, så har jeg ingen unnskylding. Jeg var helt sikker på at jeg tok sats og hoppet det kreftene klarte opp og ut av blikkboksen. Det ser det likevel ikke ut som på videoen. Til mitt forsvar så bryr jeg meg ikke! Jeg hoppet ut av en blikkboks 150 meter over bakken av egen fri vilje med en strikk festet til beina. Det har (mest sannsynlig) du aldri gjort! Når det kommer til hvorfor jeg klappet med hendene før jeg hoppet, vet jeg heller ikke hva det betyr. En slags egen Magnusgreie for å psyke meg opp kanskje?

Jeg vet heller ikke om du la merke til det, men jeg ble hengende utrolig lenge etter at hoppet var ferdig. Hengende 50-60 meter over bakken i t-skjorte mens regn, vind og 5 varmgrader ikke gjorde opplevelsen noe bedre. Det gikk faktisk nesten ti minutter før jeg ble heist opp igjen, noe som var på grunn av at tauet som heiser deg opp igjen hadde snurret seg. Altså noe som ikke skal skje, mensom heller ikke er farlig. Dette gjorde at når jeg endelig kom opp i blikkboksen igjen, så fikk jeg en unnskylding, en varm jakke, og en liten ekstra gave. Jeg skulle nemlig få lov til å hoppe én gang til! Noe jeg akkurat da ikke hadde særlig lyst til da jeg frøs og fremdeles ikke var over sjokket og adrenalinkicket fra mitt første hopp.

Jeg ble som minuttene gikk likevel fullstendig klar over at dette ikke var noe jeg kunne si nei til. Dette strikkhoppet koster 275 dollar, og her får du sjansen til å hoppe to ganger. Kun på grunn av at et tau snurret seg og du frøs i ti minutter. Dessuten kunne jeg jo da bruke GoPro-kameraet mitt under hopp nummer to!

Så, etter at de andre folka hadde hoppet, fikk jeg muligheten til å igjen sette med i den skumle stolen på kanten av stupet. GoProen teipet jeg til armen. Nå skal det sies at jeg ikke var mindre nervøs før hopp nummer to. Jeg var kanskje til og med enda mer nervøs. Hvorfor vet jeg ikke, men det hadde kanskje noe med at jeg visste hvor skummelt det var å hoppe fra den kanten.

Vel, her kan du se hvordan det andre hoppet gikk for seg:

AJH-NB-20150524-207-001-0001-JVID01 from Magnus Lutnæs Aas on Vimeo.

Kanskje likt som det første, men jeg syns avsatsen min var littegrann bedre. Du kan også se hvor fort man «egentlig» skal heises opp igjen. Noe som i seg selv var dritekkelt. Bli heist opp til blikkboksen igjen som henger 150 meter over bakken. Jeg stolte mer på strikken i fritt fall på vei ned mot bakken, enn da jeg ble heist sakte opp igjen. Uff.

MEN, som jeg nevnte tidligere så filmet jeg dette hoppet med GoProen min. Den videoen kommer straks. Jeg vil først advare om mildt stygt språk, merkelige gester og anspente ansiktsuttrykk. Eller «fighting face» som pappa kaller slike anspente grimaser. Sjekk ut amatørvideoen her:

Fikk du høydeskrekk under noen av disse videoene, eller hadde du lett hoppet utfor blikkboksen selv? Jeg er i hvert fall utrolig stolt over å ha hoppet Nevis strikkhoppet. TO ganger.

Jeg legger også med noen av bildene fra hoppene under her. Ganske kule de også!

Det første hoppet:

Det ser kanskje ikke slik ut, men dette er et ganske anstrengt smil. 

Flying like an (bald) eagle.

134 meter strikkhopp der altså!

Helt sykt!

Og hopp nummer to:

Nytt anstrengt smil. 

Om det er noen av dere som ikke tror at jeg faktisk fikk hoppe to ganger, så legg merke til at jeg på disse bildene faktisk har en GoPro teipet fast på armen.

Hopp nummer to. Derfor to fingre. Ikke noe peace her i gården.

Stilen er vel litt bedre?

Max hoppet forresten ikke Nevis, men det 43 meter høye strikkhoppet fra Kawarau-broa med vanntouch.

Dette blogginnlegget handlet derfor kun om dagen i dag, og ikke alt som har skjedd siden forrige gang. Jeg syns likevel at dette er et bra innlegg, men TRE videoer og en rekke bilder. Og om dere ikke syns jeg var tøff fra før, så er jeg det nå!