Dritthostel, nasjonalparker og politihjelp

Hei folkens.

Jeg vil igjen starte med å beklage at det igjen har gått for lang tid mellom blogginnleggene mine. En beklagelse jeg føler jeg bør si, selv om det ikke alltid er like lett å skrive en hel del masse om det jeg gjør her nede. Både på grunn av reising og derfor manglende tid og internettilgang, og mangel på spennende opplevelser.

Dette blogginnlegget derimot kommer til å inneholde en hel del bilder av spennende opplevelser. For jeg er tilbake i Adelaide, noe som betyr at jeg har internett.

Men først la meg si: GODT NYTT ÅR!! Tenk at det er 2015. Det er ganske kult. For meg er det en liten lettelse, for jeg er flinkere til å skrive et 5-tall enn 4’ere. Det blir enda bedre neste år! Jeg har de beste håndskrevne 6’erne! Dette er strengt tatt ikke viktig informasjon, men mer en morsom fakta å vite om meg.

Nyttårsaften i Melbourne ble feiret litt men det ble ikke noe party eller megafeiring. For det første ønsket jeg ikke å ha noe med folka på hostellet å gjøre. (Kommer tilbake med mer info om de grisene senere). Jeg og Max drakk bare noe øl før vi dro inn til sentrum for å se på 21.30-rakettene. De sender nemlig opp raketter halv ti OG ved midnatt. Førsnevnte for at småbarn skal få sett noen farger på himmelen. Deretter fant vi oss en pub som holdt væskeinntaket oppe til midnattsrakettene.

Ble forresten ringt opp av PST (Politiets sikkerhetstjeneste) ved 23-tida. Noen hadde brukt navnet mitt og ringt inn et tips til dem. Dette syns jeg var litt ekkelt. Ikke kunne vedkommende si hva slags tips det dreide seg om, hvordan han hadde fått tak i det australske nummeret mitt eller om jeg burde være nervøs av at noen brukte navnet mitt. Så om noen ser navnet mitt brukt på steder som virker unaturlig, eller umulig siden jeg befinner med i Australia, så vær så snill og si ifra! Sikkert bare en tulling som hadde sett navnet mitt i Dagbladet, men uansett.

Tilbake til rakettene. I Melbourne sender de opp rakettene fra takene på en flere skyskrapere. Noe jeg ikke vet årsaken til, men tror nok at det er fordi alle skal få sett noe. Jeg befant med i en park like ved Federation Square (som er det mest populære stedet i byen å se fyrverkeri fra). Dette er noe av det jeg så:

Kvaliteten er ikke helt den store, men hadde mer lyst til å se fyrverkeriet enn å ta så altfor mange bilder. Selve fyrverkeriet varte (kun) i ti minutter. Da dro vi tilbake til hostellet.

Og for et grusomt hostell!!!! Er det noen backpackere som leser dette innlegget, eller noen som planlegger å dra til Melbourne, så IKKE bo på College Lawn Hotel!!! Det er møkkete, grisete, fuktig, skittent, og det stinker både innestengt og fyll. Mye på grunn av de TO pubene i etasjen under, og på grunn av ekle backpackere. Nå skal jeg ikke dømme alle backpackerne, men alle jeg møtte var forferdelige. Nyttårsmorgen bestod for eksempel av at en grisefull franskmann satt i senga mi og røyka hasj. Da øynene mine åpnet seg lente han seg bort og stakk jointen opp i ansiktet mitt før han sølte rom på dyna. Forresten, jeg sov i OVERKØYA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Det punktet er det nærmeste jeg har vært å drepe et menneske i Australia. Fy faen ass, for å si det rett ut! Og han var ikke den eneste. Her er et bilde jeg tok av rommet fra senga:

Utrolig ekkelt og skittent. 

Se for deg en eller to personer i hver seng. Alle med svarte føtter (fordi de verken dusjer eller bruker sko). Ingen dusjer mer enn maks én gang i uka og klærne du ser på bildet luktet ikke akkurat lavender og solsikker. Mer svette, marihuana, varmt øl og dritt.

Det var også en dag jeg kom tilbake til hostellet og flip flop'ene mine var borte. Det viste seg at en dust hadde "lånt" dem hele dagen. Rett og slett fordi han skulle på stranda. Er det mulig?!

Du kan derfor forstå at dagen vi dro derfra var en god dag. Og det er litt synd at vi følte det slik, for Melbourne i seg selv er en fantastisk by! Vakker, energisk, sporty, grønn, dynamisk og forskjellig.

Skyline i Melbourne. 

Juletreet var fortsatt til utstilling. 

Tankevekkende og dyp grafitti. 

Lille bygninger på kaia i Melbourne. 

Botanisk hage. 

Shrine of Remembrance.

Som i Sydney tok jeg meg også opp i byens høyeste bygning for å oppleve utkikkspunktet. Eureka Tower heter byningen og er den høye greia på bildet under.

Sjekk utsikten dere. Wooow.

Togstasjon og Federation square i midten nederst i bildet.

Langt ned.

Men jeg er ikke redd.

Litt på siden av fortellinga her, men jeg blir mer og mer bevisst på hvor mye plass jeg tar i bildene jeg legger ut her på bloggen. Det blir mye selfies for å si det sånn. Slik er det nå bare. Jeg kommer til å være mye i veien for dere som kun vil se utsiktene, bygningene og dyrene. Jeg prøver likevel å ikke være til stede i absolutt alle bildene, for noe er faktisk penere å se på uten meg. Tro det den som vil!

Fra Melbourne gikk turen sørover, til Wilsons Promontory Nasjonalpark, som blant annet kan skryte på seg å ha Australias sørligste punkt på fastlandet. Det var punktet jeg ønsket å se, men dessverre måtte jeg gi tapt på en nydelig strand rundt 20 kilometer unna. Været var ikke det beste, og det var ikke verdt å gå 40 kilometer tur-retur i røft terreng for å se dette.

Dette er så langt sør jeg kom.

Dagen etter dro vi til Phillip Island, en øy sør for Melbourne hvor det skulle være mulig å se både seler, sjøløver, pingviner og koalaer. Dessverre kostet alt for mye penger og foregikk på tidspunkter som ikke passet. Det var derfor en skuffa Magnus som dro fra øya. 

Skuffa over å ikke se en ordentlig sel. 

Sjøløvene skal ifølge en plakat befinne seg ute på øyene lengst ute.

Vi dro videre nordover og overnatta på en campingplass i Tooradin. Hvorfor finnes det slike vasker? To kraner langt fra hverandre hvor den ene krana har varmtvann og den andre har kaldtvann. Jeg brant i hvert fall venstrehånda hver eneste gang jeg brukte den. Dustete løsning.

Vi dro ikke tilbake til Melbourne igjen, men satte kursen mot The Grampians Nasjonalpark. I den lille byen Halls Gap bodde vi på et hostell og gikk turer i regnvær. Det hadde jo vært best med blå himmel og sol, men dessverre ville ikke været være bra denne gangen. Det virket dessuten som hele sør-øst opplevde dårlig vær disse dagene.

Halls Gap ligger midt i en dal. (Ser du kenguruene på bildet?).

Det var massevis av disse dyrene overalt. Øgler?

Vi var likevel ved godt mot. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, som jeg pleier å si etter at jeg fant opp dette sitatet. Jeg brukte nemlig regnjakka nesten hver dag! Så det var smart å ta den med. Jeg fikk sett noen fine utsikter i løpet av turene, og fikk jammen litt mosjon også! Ikke dårlig for tre dager i en nasjonalpark.

Utkikkspunktet på The Pinnacle.

The Pinnacle bak meg der altså.

Fortsatt ved The Pinnacle. 

Klatret opp Silverband Falls, men fikk ikke til det morsomme langt ned-følelsen-bildet.

MacKenzie Falls, det største fossen i staten Victoria.

The Balconies. Later som jeg ikke har høydeskrekk. 

Slik så det ut før det tøffe bildet ble tatt.

Kul gangsti opp fjellet.

  

Den siste dagen gikk vi den «tøffeste» løypa. Vi valgte faktisk å overse adgang forbudt-skiltet som noen hadde satt opp to kilometer ut i løypa. Rett og slett fordi vi hadde kjørt langt og gått et godt stykke allerede. Området var nemlig stengt på grunn av en skogbrann som hadde skjedd en tid tilbake. Merkelig å gå tur blant sorte trær.

Svidde trær.

I går forlot vi Halls Gap og The Grampians for å dra tilbake til Adelaide. Selv om vi ikke har hørt noe fra sjefene ved Stan Bond, så skal vi jobbe igjen fra midten eller slutten av januar. Derfor er det jo greit å være i byen allerede nå! Strekningen fra nasjonalparken til Adelaide var på litt over 600 kilometer. En grei biltur for å si det sånn. En biltur bilen selv ikke helt orket. I en lang nedoverbakke fra Adelaide Hills og ned mot sentrum ga den nemlig helt opp. Den skrudde seg av og ville ikke adlyde verken skrik eller vennlige dashbordklapp. Vi var nødt til å trille inn på en sikkerhetsrampe for lastebiler, hvor vi fant ut at vi manglet olje og kanskje også strøm på batteriet. 

En politikvinne fant oss og fikk ordnet tauebil ned til nærmeste bensinstasjon. ÉN kilometer lenger ned i bakken! Der fikk vi fylt på mer olje, litt mer bensin, og startkabelhjelp fra en hyggelig mann som lignet litt på Richard Gere. En «silver fox» der altså. Det ga bilen den hjelpen den ville ha, og vi kom oss fram til hostellet, hvor bilen nå står parkert utenfor. Som jeg har nevnt tidligere så er ikke dette første gang vi har en dårlig følelse for denne bilen. Det har hele veien dukket opp små bagateller og rare ting som vi ikke forstår. Det er utrolig kjipt! Å konstant ha en dårlig følelse når du setter deg inn i bilen. Derfor har vi (endelig) bestemt oss for å sende bilen på sjekk. Få en ordentlig mekaniker til å gå gjennom bilen og se om han finner noe rart. Vi håper et nytt batteri vil være løsningen, men vi har begge en dårlig følelse for at det er flere alvorlige feil på bilen. Så vi krysser fingrene og håper vi FOR ENGANGS SKYLD har litt flaks her nede når det kommer til bilen. Viser det seg at vi kun trenger et nytt batteri, så kjøper vi det og forsøker å selge bilen. Selv om jeg er redd for at vi ikke får halvparten av det vi selv betalte for den.

Lærepenger lært, hjemmelekser gjort og flere erfaringer rikere. Og en skrekkhistorie å gjenfortelle i tiårene framover.

Bortsett fra bilen så er det deilig å være tilbake i Adelaide. Det er rart å komme tilbake og kjenne byen. Vite hvor ting er og sånt. Dette er den første byen jeg returnerer til.

Framover har jeg ikke så mye planer enda. Sende bilen på verksted, høre med sjefen angående jobbing, og masse egentrening. For ja, jeg er temmelig sikker på at jeg har lagt på meg littegrann. Dessuten var jeg overraskende tung i pusten underveis på fjellturene. Uff…

Uansett, jeg kommer til å oppdatere dere om det skjer noe moro!

Snakkes senere!